Veimerking: Stort sett god, men ikke eksisterende i starten ut ifra Bara.
Vær: Fint.
Det er enkelte dager på en lang vandring som dette, som bare griper tak i deg og holder deg fast. Hvor du vet at det du opplever vil holde seg i minnet for lang tid. Ofte er det en utpreget spektakulær natur som beveger deg, eller det er møtet med andre kulturer og folk som merker deg mest. Eller begge. I dette tilfellet var det der det var et fravær av folk som gjorde det. Fra Nocito til Paúles de Sarsa passerer GR1 en rekke med forlatte landsbyer satt i fantastiske lokasjoner, en absolutt eksepsjonell dag. Historien som ble fortalt igår, fortsatte i en enda større grad idag.
Strålende morgen på vandringen opp fra Nocito til Refugio de San Urbez.
Når jeg forlater Nocito tidlig om morgenen, er himmelen rosa. Jeg hadde laget og spist frokost inne i mitt lille rom på campingplassen siden jeg ønsket å komme meg avgårde tidlig. Det første jeg gjør er å gå feil, en gjenganger på denne turen. Skjønnheten som skapes både av den rosa-brennende soloppgangen og solen i seg selv er det ikke mulig å ta feil av, den er nydelig. Jeg vandrer i en eterisk verden opp mot Refugio de San Urbez når strålene fra solen filtreres av trærne og bader landskapet i et lagvist lys. Refugio de San Urbez består av en markant kirke, med høye trær som søyler utenfor, og en bygning som huser et herberge av et slag, stengt. Stedet var godt synlig i går på veien ned til Nocito.
Refugio de San Urbez.
Bentué de Nocito kan beskrives som en forrett til hva som serveres senere, så er ikke den lille landsbyen helt fraflyttet heller. I kirken derimot, er det lenge siden noen har holdt prekener. Jeg er redd for å ødelegge porten inn til kirken når jeg går inn, den henger på siste verset, i likhet med kirken. En halvtime etterpå kommer jeg til neste forlatte landsby, Used. Også her virker det som at landsbyen har fått et ørlite håp om nytt liv.
Ett lett skylag bølger over toppen av Tozal de Guara.
Vandringen har mistet noe av sin magi når solen har kommet høyt nok opp, samtidig som at ruten har tatt til skogene fram til Bara. På veien kommer jeg til en plass i skogen som ville være en oase for enhver badenymfe, Salto de Cardito. Når det er vannføring vil det her renne vann som en foss over noen klipper og ned i en kulp. Nå er det tørt, ingen foss og mangelen på gjennomsig i kulpen nedenfor har gjort vannet foreldet og grumsete, å bade frister ikke.
Bara er nesten som en siste utpost å regne på denne turen, for etterpå begir man seg ut på en tur for historiebøkene. Hvis man klarer å finne veien. I landsbyen er det to sett med veimerking, begge ser ut til å lede ut i intet. Det føles litt som et skudd i blinde når jeg tar fatt på stien oppover, en vandring i usikkerhet om jeg er på rett vei. Det må på dette tidspunkt nevnes at El Camino Natural de la Comarca de Hoya de Huesca ikke har fulgt meg videre etter Nocito, der skiltes våre veier. Jeg er igjen i GR1 sitt rike, en noe uviss veimerkings-skjebne. En hvit og en rød stripe beroligere nervene mine et stykke opp mot historien.
Salto de Cardito, reklamert for som den beste plassen på GR1 for å bade, men nå sent på året rant det ikke noe vann over klippene og ned i kulpen nedenfor. Vannet var skittent og grumsete, og å bade fristet ikke, men med vann i elven er det ikke vanskelig å forstå at dette er en liten oase i skogen.
For nå åpenbarer ruten seg i all sin prakt, det er en parademarsj av fraflyttede landsbyer. Svulstig sagt, men det er muligens ikke noen bedre måte å si det på. Landskapet åpner seg opp, området rundt åpenbares. Og jeg kommer til Nazare, forlatte hus fra en fordums landsby på toppen av en ås, i horisonten troner Pyreneene. Magien fra morgenen er tilbake. Igjen så fylles hjernen med alle disse spørsmålene om hvem som levde her. Kirken her er i en merkverdig god tilstand, veggene inne er hvite og hele. Naturen er ellers langt på vei til å ta tilbake husene i sitt favntak. I 1940 bodde det 32 stykker her, ti år senere hadde alle forlatt landsbyen.
Den romanske kirken i Nazare. Resten av den fraflyttede landsbyen er i en betydelig dårligere tilstand.
Fra Nazare ligger markene rundt som et grønt hei-landskap, i horisonten dras jeg mot tiltrekningskraften til Pyreneene. Oppsynet til en annen vandrer overrasker meg, en franskmann med en mer tilfeldig plan over hvor han går, enn å følge GR1 som meg. Gjennom det besynderlig flotte landskapet kommer jeg til nok en forlatt gård, ikke liten av størrelse heller, Pardina Villanúa, glemmer å titte inni, malingen skal fortsatt være intakt. Nedenfor kan jeg se en annen gjengrodd landsby, men som ruten ikke går gjennom.
Et grønt hei-landskap etter Nazare med Pyreneene tronende i bakgrunnen. Pardina Villanúa, restene av en forlatt gård, kan sees til høyre.
Otin er neste sted ut, her er husene større, nesten på størrelse som i en liten by, men like fullt i ruiner. Gjengrodde, med mangfoldige år siden noen har stått på metall-balkongene. En må omtrent tilbake til 1960 for å finne siste gang det bodde folk her, da var det 19 innbyggere i landsbyen. Bar Otin står det skrevet på en husvegg, men det er ingen bar å finne selvfølgelig. Merkelig nok er det på den dagen hvor jeg befinner meg i flest forlatte landsbyer at jeg møter flest folk på hele ruten. Det er nesten et yrende folkeliv her. Ikke så vanskelig å forstå, å besøke alle disse spøkelsesstedene i dette været er en opplevelse utenom det vanlige. Forrevne kløfter avdekkes på en liten avstikker fra ruten etterpå, Oscuros de Otin. Foran Letusa hviler noen syklister seg, men disse restene er ikke like spennende. Kuene ser misbillig på meg når jeg passerer forbi grenden.
Ruinene av Otin. På veggen står det Bar Otin, men mange spøkelser og vandrere har passert gjennom denne forlatte landsbyen siden det var en bar her.
En bratt klatring bringer meg opp til kronen på verket. Som Nazare ligger Bagüeste på toppen av en ås, med vidstrakt utsyn over Pyreneene. Restene av landsbyen er en ansamling av bygninger på vei til å kollapse, over alt er naturen i ferd med å ta tilbake det den har mistet. Guideboken advarer mot å følge de forvirrende veimerkene gjennom landsbyen, men det skal nå være fikset og en trygg rute gjennom kan følges. 27 mennesker bodde altså her i 1960, i 1970 var det ingen.
Oscuros de Otin.
Helt øverst på åsen Bagüeste er lokalisert på, ligger ruinene av kirken, Ermita de Santa Marina. Kirken står fortsatt oppe, men inne i den er det nå bare sauene som preker. En gang i tiden var veggene blå, nå har mesteparten av bekledningen inne falmet og falt av. Inne stirrer en ensom sau intenst på meg, så mye at det nesten føles uhyggelig. Jeg døper sauen Sheepula og går ut igjen. I skyggen av klokketårnet setter jeg meg ned og spiser lunsj. Solen lyser gjennom et forlatt vindu i det jeg forlater Bagüeste.
Ruinene av Bagüeste med Pyreneene i bakgrunnen. Den forlatte landsbyen ligger i en fabelaktig lokasjon på toppen av en ås. De gjenstående husene er usikre og naturen er i ferd med å ta landsbyen tilbake.
En villsvin snøfter og forsvinner inn i krattet, de stille restene av Ermita de San Miguel sier ingenting i det jeg begir jeg med i den buskete dalen som leder opp igjen til Las Bellostas. Her møter en asfaltert vei meg. Jeg har returnert til nåtiden igjen. Denne etappen av GR1 er en helt fabelaktig vandring, men som ødelegges noe av den påfølgende turen langs veien. Det er åtte vonde og kjedelige kilometere ned til Paúles de Sarsa, det burde vært en bedre rute ned.
Inne i ruinene av Ermita de Santa Marina kirken i Bagüeste. Deler av veggene har fortsatt rester av det som må ha vært ett blått interiør. Inne i kirken sto en enslig sau og stirret intenst på meg, noe som omgående gjorde at jeg døpte den til Sheepula.
Når jeg ankommer Casa Rural de Fina er jeg sliten og føttene verker noe, den lange dagen har tatt på. Stedet drives av en vennlig eldre dame. Før jeg har kommet i dusjen viser hun meg ut på den lille terrassen, hvor en flaske rødvin og kjeks står klar til meg. Etter dusjen sitter jeg og nyter et kaldt glass med vin, mens himmelen igjen på nytt antar en rosa farge. Jeg ser en bonde lede en saueflokk, som flommer rundt kirken. Stor og god middag, jeg sier ja takk til en ekstra is til desserten. Nok et overraskende trivelig overnattingssted langs ruten. En eksepsjonell dag, jeg har glemt vandringen langs veien fort.
<- NocitoLigüerre de Cinca ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar