Veimerking: Grei.
Vær: Utmerket.
Hvis det ikke hadde vært for en helt utmerket klatring opp til Castillo de Samitier ville nok ikke denne etappen ha satt så dype spor etter seg. Når man legger til at oppholdet i Ligüerre de Cinca ble annet annet enn vellykket, sto ikke den 30. dagen på ruten igjen som noen høydare. Hvor jeg hadde tenkt å gå til, var det aldri noen tvil om. Ligüerre de Cinca er en tidligere forlatt landsby som har blitt gjort om til et hotell. I går hadde jeg ringt og ordnet meg rom, jeg så fram til en bekvem natt mens spøkelser ulte i natten utenfor.
Etter Arcus synker dalen nedenfor ruten ned i landskapet.
Ute av Parque Natural de la Sierra y Cañones de Guara er ikke landskapet like spennende, men det er triveligere enn forespeilet. Og så har man Pyreneene da, ruten har nå definitivt begitt seg inn i det som kalles for Prepirineo. Løfter man blikket flere steder, stiger høye fjell og topper opp i horisonten. Med Paúles de Sarsa fortsatt i syne, og fjellene som huser Bagüeste og de andre forlatte landsbyene bak der igjen, går ruten gjennom dyrket mark. Gjennom El Coscollar går en av de mer ukjente pilegrimsveiene til Santiago de Compostela, Camino de Sobrarbe.
Nakne fjell reiser seg opp i bakgrunnen, på vei over åsen til Castejón de Sobrarbe fra Arcus.
Etter Arcus går ruten ovenfor en dal som synker ned i landskapet, restene av en gammel Maurer-borg står på pynten av kløften, dets voktende øyne slukket for lenge siden. Stien leder opp i en ås.
Vandringen over åsen er en avslappende affære inntil det dukker opp en jeger på skogsveien. Jeg forstår ikke hva han sier, men hva han prøver å fortelle er mer enn klart. Jakt-sesongen er igang og jeg kan ikke gå videre. Likevel, etter å ha vist han på kartet hvor jeg skal til og tenker å gå, lar han meg fortsette. Med en klar formaning om å holde meg til skogsveien og ikke gå utenfor den på noen som helst måte. Jeg er glad for å slippe en lang omvei rundt, men fortsetter lettere anspent videre.
Iglesia de la Asunción, den råtnende kirken i Castejón de Sobrarbe.
Fra skogen nedenfor kan jeg høre stemmer og hundebjeff. Så følger et kort smell fra et gevær. Av de påfølgende stemmene forstår jeg at et bytte må ha blitt truffet. Ved et tomt hus, muligens en forlatt gård, forlater GR1 skogsveien og fortsetter nedover på en sti, som jeg tar sjansen på å ta. Skuddet kom fra dalen bak meg og ikke fra dalen jeg går ned i. Jeg ankommer trygt Castejón de Sobrarbe, en landsby hvor de mest prominente bygningene er kirken (Iglesia de la Asunción) som er på vei til å råtne og en gedigen gårdsbygning av stein som ruten går gjennom.
Castillo de Samitier og Ermita de San Emeterio y San Celedonio.
Mellom Castejón de Sobrarbe og Samitier er det eneste som er spennende, spørsmålet om hvorfor ruten velger å gå ned i og gjennom et tungt overgrodd kratt i La Pardina. I stedet for bare å gå den korte veien rundt. Jeg ser ut som den avskyelige snømannen når jeg kommer opp igjen, dekket av stikkende sporer.
Utsikt fra Castillo de Samitier. Pyreneene mektige i bakgrunnen. Embalse di Mediano nedenfor, med den vanligvis nedsenkede kirken synlig.
På toppen åsryggen ovenfor Samitier ligger Ermita de San Emeterio y San Celedonio og ruinene av Castillo de Samitier. Er det godvær er det nesten påkrevd å ta turen, det er en liten vandring opp, men den er enkel. På veien opp og fra ruinene er det en fabelaktig utsikt over Embalse di Mediano og nordover mot Pyreneene. Nå er det lav vannstand i den oppdemmede innsjøen og jeg kan se hele kirken i den nedsenkede landsbyen Mediano, når vannet står høyere er det bare toppen av kirketårnet man ser. Mektigere utsikt over Pyreneene har det ikke vært så langt på turen.
Inne i Ermita de San Emeterio y San Celedonio.
For å komme til ruinene av borgen må man gå gjennom kapellet, som er i påfallende god stand. Av borgen derimot, gjenstår bare veggene, taket er borte og det er store åpne revner i de gjenstående veggene. Inni er det et hull i bakken man må passe seg for. Det er bratt ned på begge sider. Nedenfor kan jeg se den trange kløften som ruten går gjennom i morgen, L’Entremon. Humøret er så godt at jeg ser meg nødt til å drikke en øl, som jeg fikk av vertinnen i Casa Rural de Fina i Paúles de Sarsa, for å gjøre det enda bedre. Jeg burde ha campet her oppe, eller fulgt den høyeregående traversen ned til Ligüerre de Cinca, jeg skulle angre på at jeg ikke gjorde noen av delene senere.
En stor revne i Castillo de Samitier åpenbarer en utsikt mot Pyreneene i nord.
For fra Samitier går turen videre til Meson de Ligüerre, en liten klynge med hus og en stengt restaurant. De resterende kilometerne til Ligüerre de Cinca er fire lite spennende. Også i denne innsjøen er det lite vann. Når jeg ankommer forlatt landsby gjort om til hotell er jeg sliten og det første jeg gjør er å bestille meg en kald cerveza con limon. Jeg skiller meg ut i mengden, en svett vandrer midt i blant besøkende som tydeligvis tilhører de mer snobbete lagene i samfunnet.
L'Entremon sett fra oven, dette er en trang kløft som ruten går gjennom etter Ligüerre de Cinca. Man kan se hvor ruten går rett ovenfor den nå tørre elven i bunnen av kløften. Deler av ruten er hogget ut i klippene.
Når jeg spør etter resepsjonen kan jeg ikke la være å banne innvendig. Den er i Meson de Ligüerre, fire kilometer tilbake, eller to kilometer på veien. Dette kunne jo hun jeg snakket med i går ha informert om, hun snakket til og med engelsk. Fortvilet innser jeg at morgendagens allerede planlagte lange dag, nå tegner til å bli enda lengre. Til slutt ringer jeg opp resepsjonen. Heldigvis er hun snill og kommer og henter meg.
Tårn i Samitier.
På veien til resepsjonen går bombe nummer to av, det er faktisk ikke i hotellet i Ligüerre de Cinca jeg har fått rom i. Det er i herberget som ligger i Meson de Ligüerre. Hele poenget mitt med å stoppe her var for å kunne overnatte i den forlatte landsbyen. Hadde jeg blitt fortalt at det ikke var et rom ledig i hotellet hadde det vært greit, da kunne jeg gått videre eller campet ved Castillo de Samitier. Fornøyd er jeg ikke. Bedre blir det ikke av at restauranten ikke åpner før klokken sju, noen timer til. Ei heller av prisen, 45 euro for et rom uten betydelig standard, jeg føler meg litt avspist og tilsidesatt.
Døde trær som en spøkelsesskog i vannbredden til Embalse de El Grado I.
Til alt overmål så blir jeg servert en helt vanlig frysepizza, noe ala Dr. Oetker, når jeg bestiller pizza i restauranten, men da er jeg så lei alt, at jeg egentlig ikke bryr meg. Jeg får uansett slappet av med noen kalde øl. Det er lørdagskveld og her er det helt stille. Jeg drømmer meg tilbake til Castillo de Samitier og de mektige Pyreneene.
<- Paúles de SarsaSalinas de Trillo ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar