Veimerking: Bra, men fulgte her El Camino Natural de la Comarca de Hoya de Huesca.
Vær: Overskyet og dramatisk i starten, så fint.
Skuffelse endres til glede på denne dagen som tar meg fra majestetiske røde klipper til en gedigen borg fra Middelalderen. Jeg føler også en ekstra spenning i kroppen, siden jeg nå står foran den seksjonen av ruten som jeg har gledet meg aller mest til. Murillo de Gállego markerer starten på en rekke med dager med vakkert landskap, men aller mest det som skal være en uforglemmelig rekke med forlatte landsbyer. Og jeg ber ikke for regn. Dagen skulle også by på litt dramatikk som ikke stammet fra de historiske perlene langs dagens rute.
Dramatisk utsikt fra Murillo de Gállego. GR1 går opp gjennom kløften i midten av bildet. Til høyre kan man se Torre de Marcuello.
Om morgenen derimot var jeg ikke like blid når jeg gikk ut døren. Himmelen sto ikke lenger åpen, istedet hadde mørke og trauste skyer lukket døren. Det var dramatisk og tøft, men likevel var jeg en anelse skuffet. Over Mallos de Riglos driver skyene fort over klippene, med plutselige lysstråler som dukket opp og fokuserte lys på utvalgte punkter. I horisonten myser nå Torre de Marcuello mot meg som et dystert mørketårn, som kunne passet rett inn i Ringenes Herre, det manglet bare et rødt lys fra vinduene høyt der oppe.
Riglos nedenfor de røde klippene i Mallos de Riglos.
I Riglos kommer man tett på klippene, de lener seg over deg. Det er ikke vanskelig å forstå at det er en svært populær lokasjon for klatrere, jeg kan allerede se enkelte små skikkelser oppe i dem. På vei til landsbyen ga det venstre beinet mitt igjen fra seg ulyder, så jeg ser meg nødt til å ta en timeout i baren. The Clash føles irriterende i hodet mitt nå. Å gi seg når jeg står foran det som nesten kan kalles for kjernen til ruten, er igrunn ikke aktuelt, og nå har skyene begynt å løse opp favntaket sitt.
Vandring nedenfor Aguja Roja klippene, GR1 forsvinner inn i kløften i enden.
Veien går stadig videre, Riglos med sine trivelige hus og forbløffende lokasjon forlates. Ruten videre er ikke mindre forbløffende, den stiger sakte oppover under Aguja Roja og ender i en kløft lengre oppe. Humøret mitt har også lettet betydelig, selv om jeg veldig gjerne skulle fått sett klippene opplyst i all sin rødhet på nært hold. Klippene lukker seg om meg, med sine lagvise formasjoner ovenfor. Når man har klatret opp av kløften, kommer man til Collado de Santo Roman. Og nå er nesten den blå himmelen i overtall, uten at jeg kan se Pyreneene som jeg har blitt lovet.
Utsikt ned gjennom kløften mot Mallos de Riglos.
Vandrende ovenfor kan jeg nå se ned gjennom kløften mot Riglos og Mallos de Riglos, likevel så er det framover jeg har øynene klistret. Ute på tuppen av en arm ligger ruinene av Torre de Marcuello og Ermita de San Miguel. På avstand ser tårnet helt ut, men fra siden av ser man at det faktisk er bare den ene veggen til tårnet som fortsatt står oppreist. Strukket utover utsikten nedenfor ligger det flatere området som heter Hoya de Huesca. Over restene av denne delen av Sancho Garces I sin forsvarslinje har endelig en blå himmel overtatt.
Utsikt fra Torre de Marcuello, lengre bak kan vi se Murillo de Gállego.
Ved utsiktspunktet nedenfor er det benker å sitte på, jeg fisker opp baguetten jeg kjøpte i Riglos og spiser lunsj. Teltet har jeg slått opp ved siden av kapellet for å tørke, i den kraftige vinden tørker det fort, på et tidspunkt lurer jeg litt på om det vil blåse bort. Å overnatte i teltet her ville ha vært helt rått, selv om jeg nok ikke ville ha fått sove. En fabelaktig lokasjon.
På dette punktet bryter guideboken med den originale GR1 og velger istedet å følge El Camino Natural de la Comarca de Hoya de Huesca. Årsaken er enkel og jeg kjøper argumentene for valget. Der denne ruten holde seg oppe i høyden, går GR1 fra Torre de Marcuello ned i lavlandet nedenfor til Loarre. Dette står i sterk opposisjon til purist-tankesettet mitt, men siden jeg føler at jeg allerede har brutt dem tidligere på ruten, velger jeg også gå der guideboken anbefaler.
Ruinene av Torre de Marcuello med sin ene gjenstående vegg, samt Ermita de San Miguel sett fra utsiktspunktet nedenfor.
Hvorfor ikke GR1 også holder seg i høyden er et godt spørsmål, noe den virkelig burde ha gjort. Selv om jeg blir borte i en liten skog en stund, får jeg god utsikt over Hoya de Huesca nedenfor fra denne ruten. Etterhvert kan jeg se Loarre lengre bort, men mest av alt Castillo de Loarre, lengst bort i horisonten stikker toppen av Pico Gratal opp. Det går en skiltet rute bort til den gedigne borgen ovenfor Loarre, jeg vurderer å gå bort dit først, men det føles bedre å besøke borgen uten å bli heftet av sekken.
Torre de Marcuello med Ermita de San Miguel til venstre for seg.
I Loarre er alt stengt og stille, noen eldre landsbyboere sitter og døser på piknikbenkene i midten av landsbyen. I hotellet er det mørkt og like stille. Når jeg ringer, hører jeg et grynt fra andre etasje. Ting tyder på at det ikke er mange besøkende her nå, jeg er kanskje den eneste. Etappen som ligger foran meg imorgen skal være kort, men det skal være mye rundt som det er verdt å bruke tid på å se. Så etter planen skulle jeg gå opp til Castillo de Loarre i morgen tidlig, men siden det nå er en knall blå himmel over meg og det ikke er gitt at det vil være det i morgen, velger jeg å ta turen opp idag istedet.
Utsikt over Hoya de Huesca fra El Camino Natural de la Comarca de Hoya de Huesca. Loarre kan sees og lengre ovenfor til venstre ligger Castillo de Loarre tydelig på toppen av noen klipper. Helt bak kan vi se Pico Gratal stikke opp.
I dusjen etter å ha kommet ned fra borgen merker jeg en stor rød flekk på magen, de unødvendige skremselslampene begynner å lyse. Flåttbitt? Noe forhastet forhører jeg meg med fyren på hotellet om det er en lege på stedet. Istedet ringer han opp nærmeste legesenter og beskriver flekken for dem, dette blir starten på et nytt lite mikroeventyr. De anbefaler at jeg reiser dit. Jeg blir så kjørt til Ayerbe av en venn av hotell-fyren. Der blir det fort konstatert at det ikke er et flåttbitt, fint. Istedet får jeg en sprøyte mot inflammasjon og må gjennom en lang rekke med skjemaer og utspørringer rundt betaling av besøket på legekontoret. Jeg hadde vært fornøyd om de bare hadde sagt at det ikke var et flåttbitt.
Castillo de Loarre sett fra ruten ned mot Loarre. I bakgrunnen Pico Gratal.
Hotell-fyren hadde foreslått at jeg spiste i Ayerbe istedet, så jeg hadde en avtale om å ringe vennen når jeg var ferdig med å spise, så ville han komme og hente meg. Gjestmildt ihvertfall. Uansett, middagen i restauranten jeg ble anbefalt var god. Pasta med spinat, kyllingfileter med chips og karamellpudding, en flaske rødvin. Etter dagens vandring, det flotte besøket til Castilo de Loarre og all viraken rundt den røde flekken var det ikke fritt for at jeg var ganske sliten.
En liten romersk bro i Loarre.
Tilbake i Loarre fikk jeg to øl av hotell-fyren, som var en vennlig og hyggelig mann, som jeg drakk mens jeg slappet av på hotellrommet. En vannvittig flott dag med nok dramatikk. Hvis den videre vandringen i denne seksjonen av ruten er like fantastisk som denne, er det bare å glede seg til fortsettelsen.
<- Murillo de GállegoCastillo de Loarre ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar