Vær: Fint.
Ovenfor Bolea ligger det også et kapell i klippene, bygget inne i en sprekk i de terrasserte fjellformasjonene, men i motsetning til Ermita Virgen de la Peña kan man ikke se Ermita de San Cristóbal på avstand. Dette merkverdige kapellet kan man bare komme til ved å bruke beina.
Torre de Marcuello i det fjerne når jeg legger ut på veien til Ermita de San Cristóbal.
Har man først gått til Bolea (fra Loarre) så må man gå et stykke tilbake langs GR1 for å komme til der stien opp mot kapellet starter fra, men muligheten til å slippe å bære på sekken opp (og ned igjen) gjør den ekstra turen vel verdt det. Rett i nærheten av der man forlater GR1 ligger det et annet kapell, Ermita Santa Quitera.
Ruten opp til Ermita de San Cristóbal, merkverdige steinformasjoner i åsene ovenfor, dalen tetter seg igjen i enden.
Ruten opp fra Bolea byr på det beste landskapet for dagen. Ovenfor dukker det opp tøffe, små og røde klippe-formasjoner fra åsene, dalen jeg går i blir trangere og trangere. Det forhindrer meg ikke fra å tenke at det egentlig er tull av meg å ta denne turen. Ettersom tiden strekker ut, begynner tankene å kretse litt rundt når det blir mørkt. Føler at det ville ha vært bedre å hvile beina i stedet, det er inntil jeg ankommer stedet.
Trapper i klippen opp til kapellet.
Inne i Ermita de San Cristóbal.
Når klippene totalt omkranser meg er jeg framme ved kapellet, men jeg går rett forbi det uten å se det. Først etter å ha karret meg opp en sleip sti gjennom et tykt kratt forstår jeg at jeg har kommet dit, foran meg snirkler det seg en trapp av stein opp i klippene. Jeg hadde til og med stått og sett opp på kapellet uten å se det i klippen.
Falmet og slitt veggmaleri inne i kapellet.
Av selve kapellet er det ikke mye igjen, først og fremst minner det mer om et verk av en ‘gal’ eremitt enn et reellt kapell. Alteret har omtrent helt falt sammen, de veggmaleriene som finnes har falmet og forsvunnet når gipsen har løsnet fra veggene. Veggene til kapellet er bygget opp av stein som er grovt muret sammen. Sprekker i veggene slipper lyset igjennom. Mest trist er det å se folk sitt konstante behov for å skrible ned navnene sine og ord på vegger der de ikke hører hjemme.
Så og si bakgården til kapellet.
Dette legger ikke noe lokk på opplevelsen av stedet. Jeg er strålende fornøyd med å ha tatt turen. Etter å ha gått gjennom de to rommene til kapellet kommer man ut på en liten avsats hvor man kan se ned gjennom dalen og ut mot Hoya de Huesca. Jeg kan høre stemmer komme opp fra den trange dalen under meg.
Inne i kapellet, mot inngangen.
En hylle i klippen inne har blitt gjort om til et provisorisk alter. På alteret står det en flaske vann, en påmalt stein, to glassbeholder med papirlapper i og en gjestebok (som noen har brent bort det ene hjørnet på merkelig nok). Jeg signerer gjesteboken med mitt sedvanlige tur alter ego. Utenfor er det satt opp en slags provisorisk krybbe.
Provisorisk alter, med gjestebøker, vann, papirlapp-beholder og malte steiner.
De andre besøkende dukker opp, jeg blir en liten stund til sammen med dem før jeg tar fatt på veien ned igjen. Rister litt på hodet av meg selv at jeg ikke så stedet når jeg gikk opp. Jeg kommer ned til en flott solnedgang.
Klippen som huser Ermita de San Cristóbal.
Jeg har kommet på andre tanker når det gjelder å gå høyere oppe fra Loarre og hit, i hvert fall med stor sekk. Å karre seg ned gjennom stien fra åsen ovenfor og ned til dalen nedenfor Ermita de San Cristóbal, ville ha vært en prøvelse og en kilde for frustrasjon. Å unnlate å ta turen opp er på den andre siden ikke anbefalt.
Ett kapell i en sprekk i klippene.
<- BoleaEmbalse de Arguis ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar