Veimerking: Forferdelig, misvisende og stort sett ikke-eksisterende.
Vær: Strålende.
La det bli sagt med engang. Dette var første dag på turen hvor den dårlige merkingen førte til at jeg ble i ekstremt dårlig humør og samtidig måtte ta en annen vei for å komme fram. Det som skulle være en dag hvor jeg gikk en ‘kort’ to mil til Lascuarre, for så å gå et stykke til for å finne et sted å campe, ble brutalt noe annet. Når jeg til slutt kom til Lascuarre hadde jeg gått over tre mil og var så irritert og lei at jeg hadde mistet all motivasjon for å gå videre.
Basilica de la Virgen de la Peña.
Tegnene var dessverre til stede omtrent alt fra starten av. Etter å ha krysset en flott bro, Puente de Abajo, rett etter å ha forlatt Graus, ser jeg ikke et veimerke igjen før rundt 3km senere. Broen er eldgammel, går over elven Río Ésera og fra broen kan man få et bra bilde av Basilica de la Virgen de la Peña. Problemet en får når det går så lenge mellom veimerkene, er at man ikke vet hvor langt man må gå før man kan forvente å se et nytt bekreftende veimerke. Noe som betyr at hvis man går feil, så må man faktisk gå et langt stykke før man kan begynne å anta at man har gått feil, og vice versa. Mer om det senere.
Puente de Abajo.
Etter Puente de Abajo går ruten opp i en skog på en skogsbilvei, det er lite trolig at jeg går feil, men likevel går jeg med en viss usikkerhet. Både merkete og umerkete stier og grusveier tar av fra skogsbilveien jeg går på. Og altså, 3km etter at jeg forlot det forrige veimerket etter broen, kan jeg puste litt lettet ut, når et nytt sjeldent veimerke dukker opp. Gjennom trærne dukker også synet av Portaespaña opp, den forlatte landsbyen ligger på toppen av en ganske så rund kolle. Også her leder små gjerder av stein opp til ruinene.
Sollys filtreres gjennom trærne på vei mot Portaespaña.
For det er ruiner Portaespaña er. Overgrodde og lite fremkommelige rester av folks bosteder. Der de fleste av de andre forlatte landsbyene lå i avsidesliggende og noe øde områder, ligger disse derimot ikke langt unna andre folk, noe som gjør at en stiller seg spørsmålet om hvorfor denne landsbyen ble forlatt. Å gå rundt i ruinene gir ikke noe svar. At Portaespaña ligger så nære gjør og at stedet ikke føles like spennende som de tidligere. Interessant er likevel når det bodde folk her sist, 5 i 1960 og når nyttårsrakettene muligens kunne ses på himmelen i 1970 var det ingen her til å se dem.
Ruinene av Portaespaña på toppen av en kolle i utsikten.
Nok en flott bro møter meg ved Capella, med sju buer over elven Río Isábena og alt, men det er og alt Capella har å by på for nå. Jeg gir opp forsøket på å få meg en café con leche her. Burde ikke ha gitt opp, for å roe nervene for hva som skulle skje etterpå.
Jeg vet ikke med dere, men jeg er av den typen som tenker at så lenge jeg ikke får beskjed om å forlate ruten jeg går på, det kan være seg en sti, grusvei eller vei, så fortsetter jeg på den ruten jeg er på inntil jeg får beskjed om det. Med mindre jeg vet på forhånd hvor jeg må ta av. For etter Capella følger jeg den anviste grusveien videre, det er ingen veimerking å se. De har forsvunnet. Etter 2.5km må jeg irritert erkjenne at jeg har gått feil vei. Jeg vet det siden jeg ikke kan gå noe lengre, jeg står midt ute på et jorde og det er ingen vei ut utenom der jeg kom fra. Det blir 2.5km irriterende skritt tilbake, fem bortkastede kilometere totalt. Burde jeg ha skjønt tegninga tidligere? Hvordan kunne jeg? Les hva jeg skrev tidligere, så forstår dere hvorfor.
Gård med ruinene av Portaespaña ovenfor.
Nesten tilbake ved broen finner jeg ruten. Eller, jeg vet ikke, det er ingen veimerker som sier at det er hvor GR1 går, men det er eneste mulighet når grusveien jeg tok ikke er det. Burde nok ta noe av skylden selv, guideboken skriver at jeg skal følge en grusvei som går parallell med elven, den mer unnselige grusveien gjør det. Den mer markante grusveien jeg fulgte, gjør stort sett det samme.
Den sju-buede broen ved Capella.
Etter grenden Pociello skjer det på nytt, jeg roter meg opp i noen åkre ovenfor. Frem og tilbake. Ledet på feil vei av noen falne merker på siden av en vegg, kanskje det var der ruten en gang gikk for lenge siden. Pociello i seg selv er dermed rimelig interessant. Det er en knøttliten ansamling av hus, som står såpass tett sammen at rommet mellom dem danner et lite portrom som i en liten by. Den korrekte ruten ut hadde gått meg hus forbi.
Castillo de Lascuarre.
Nesten merkverdig at jeg kommer meg greit til Laguarrés, hvor jeg noe resignert spiser lunsj. Jeg ender opp som turist i landsbyen når jeg prøver å finne veien ut, ikke så lett, det blir videre komplisert at det går en annen GR-rute her. Videre forsvinner veimerkene på nytt. Etter en stund ser jeg sørover, på toppen av noe som ligner på en stor stein ser jeg ruinene av en borg. Det kan ikke være noe annet enn Castillo de Lascuarre, men det passer overhodet ikke inn i hvor jeg skulle befinne meg, både av kartet og beskrivelsen i guideboken. Så da blir det til at jeg trasker over jorder og gjennom kratt opp til borgen. Som er helt tatt over av busker, kratt og vegetasjon. Egentlig lite som minner om en borg og.
Utsikt mot Pyreneene i nord.
Hvor ruten går, er jeg definitivt ’lost’ i henhold til. Over et av jordene går det et eldre par, jeg haster over myk jord for å spørre om de vet hvor jeg skal gå. Etter mange spanske ord jeg ikke forstår, har jeg fått en slags beskrivelse, krysser jeg videre over jordet skal jeg komme til en rute. Jeg følger den nedover som de sa, men da ender jeg opp der jeg så borgen fra. Det er merker her for en sykkelrute, men jeg har ingen anelse om hvor den leder, den kan likesågodt forsvinne over åsene sør for meg og over til Benabarre på andre siden. Går jeg istedet i motsatt retning, blir lokasjonen til ruinene helt feil i henhold til kartet og beskrivelsen i guideboken. Da borgen havner til vest for meg, og ikke sør, og ruten skal gå østover rett sør for borgen og så nordover. Etter å ha gått frem og tilbake uten å fått noe som helst svar, gir jeg opp.
Ny helomvendig. Jeg finner ned til bilveien og følger så den direkte til Lascuarre, det føles som et lite nederlag. Og ikke er det gøy å gå langs bilveien heller, men langs veien er det ihvertfall skilter som viser veien. Jeg ankommer nå lei og sliten Lascuarre og går rett til baren, som jeg ikke ante at eksisterte. Etter dette trenger jeg en kald øl. Det er litt over 20km hit fra Graus, på GPS’en lyser det vantro 32km. 12km som har gått bort på feil vei. Baren drives av Oscar, som fronter et flott krøllete grått hår og er en instant hit hos meg. Superhyggelig type, selv om vi ikke hundre prosent forstår hverandre. Han ringer til Antigua Casa Catones og ordner rom for meg. All min motivasjon for å fortsette videre er nå borte. Værutsiktene er i tillegg rimelig mørke i de nærmeste dagene.
Gamle bygninger i Lascuarre.
På den lyse siden så er Antigua Casa Catones virkelig et trivelig sted, på lik linje med Casa Bielsa i Salinas de Trillo. På kvelden går jeg en tur i landsbyen, som har et noe slitt preg over seg, men innehar en viss sjarm. Mange tranger gater og portrom. Kirken er som vanlig den dominerende bygningen. Jeg tar noen flere øl i baren, og Oscar lager en gin tonic til meg. Kvelden i Lascuarre er mer verdt en vandringen.
Middagen i Antigua Casa Catones er absolutt helt fantastisk og kanskje den beste jeg har hatt på hele turen. Forretten består av stekt egg med stekte potetskiver og tilbehør, smaker faktisk fantastisk saftig. En stor salat og en egen tallerken med kjøtt, god saus og friterte poteter danner hovedretten. Til dessert er det to store kaker noe ala vannbakkels.
Små gater og portrom i Lascuarre.
Idag ødela den totale mangelen på veimerking hele opplevelsen, men man vil alltid oppleve noen sånne dager på en lang tur og. Om jeg bare hadde hatt ruten inne på GPS’en min, som jeg opprinnelig trodde jeg hadde. I tillegg var det lite spennende med dagens rute, kanskje det eneste positive med det, det var ikke en ellers storslagen vandring som kunne ha blitt ødelagt. Og kvelden var veldig bra. Dette skjer og.
<- GrausCastigaleu ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar