Veimerking: Veldig god fram til Tortellà, ekstremt dårlig etterpå.
Vær: Overskyet, noe regn, så litt lettere etterhvert.
Klokken tikker og går mot slutten av turen, nå er det ikke mange mil igjen til bølgene til Middelhavet møter meg. Idag sto det ikke den lengste vandringen foran meg, da jeg var adamant på at jeg ville få med meg Middelalderen i form av Besalú på veien, og ikke bare som en stopover underveis. Jeg ville ha kvelden og natten på stedet. Årsaken var at Besalú konkurrerer med Sos del Rey Católico om tittelen den best bevarte byen fra Middelalderen på GR1. Jeg bryr meg ikke så om hvilke av de to som er den best bevarte, men når jeg leser det sier det meg mye om hva jeg kan vente meg når jeg kommer til byen, jeg gleder meg mye. Underveis tok ruten meg på en berg- og dalbane av følelser, hvor høydepunktene kom i starten, og bunnen ble nådd senere.
De kjegleformede fjellene i L'Alta Garrotxa.
Morgenen starter som kvelden sluttet igår, med regn utenfor dørene til overnattingsstedet. Frokosten bringer med seg rikelig med mat. Japaneren vil reise med taxi til Olot og så videre derfra til Camporodon, minner fra GR11 (ruten står på listen min). Noen vil kalle været jeg begir meg ut i for depressivt, de kan ha rett i det, men denne typen vær appellerer en god del til den melankolske romantikeren i meg. Jeg kan nå klarere se de koniske fjellene rundt meg, med drivende lavtliggende skyer rundt seg. Mindre regn når jeg er på vei, men skyene og idéen om regn henger igjen.
Oix sett fra åsene ovenfor.
Det er likevel regn i luften når jeg forlater veien ut ifra Oix, forbi der stien går til Pont Romá d’Oix, som jeg for et kort øyeblikk vurderer å besøke igjen. De kjegleformede toppene bak meg, grået ut bak et slør av skyer og regn. I dag skal jeg si farvel til fjellene og begi meg ned mot de lavere slettene rundt kysten, men først går ruten opp i skogkledte åser med triste skyer vandrende hvileløst mellom dalene. Himmelen er ikke i et så veldig godt humør, men jeg er det. Liker denne vandringen gjennom de dempede omgivelsene. Alltid en egen stillhet i denne typen vær.
Ett grått og melankolsk landskap og himmel, på vei fra Oix til Pont del Llierca.
Langs ruten dukker det opp flere av disse alterne eller helgenidolene. Jeg blir oppmerksom på de røde bærene som jeg smakte på i går, bær jeg nok bare hadde registrert i forbifarten ellers, mens nå blir jeg stående og studere dem mer. Høyere oppe fra kan jeg i den grå utsikten se at landskapet sakte synker. Lavlandet venter.
En av flere helgenidoler langs ruten.
Etter en fin vandring over åsene kommer jeg til Pont del Llierca, nok en imponerende bro. Her har broene overtatt rollen de forlatte landsbyene hadde tidligere på ruten. Ett klarere skille mellom fjellene og lavlandet mot Middelhavet finner man ikke på denne ruten. Pont del Llierca er en slank bro med bare en bue som strekker seg 28 meter over el Llierca elven, tre meter bred og 52 meter lang. Det er en nydelig bro, bygget på 14-hundre tallet. Jeg krysser over på brosteinene og omtrent øyeblikket skifter ruten til å gå i et flatt terreng. Solen titter fram bortimot samtidig.
Pont del Llierca sett nedefra el Llierca elven, 28 meter opp til broens spenn.
Jeg er glad for at jeg tok meg en pause i Tortellà, i en lokal bar med gamle plakater på veggene. For uten påfyll av energi er jeg usikker på hvordan jeg hadde taklet den elendige veimerkingen og ruten videre. Her forsvinner GR1 ned i ett rotete terreng hvor veimerkene er regelrett fraværende. At jeg skulle ta av på en nesten gjengrodd sti i stedet for den litt mer tydeligere stien jeg fulgte gikk meg hus forbi og jeg går ett stykke før jeg tror jeg må snu. På den gjengrodde stien er det ett falmet veimerke lengre inn, det siste veimerket jeg skal komme til å se på en god stund. For stien blir nå mer og mer ufremkommelig og ille, med hogst rundt som gjør det enda verre. Å gå er et slit, å finne fram enda verre. Jeg lurer på hva de tenkte når de la stien nedi her. Til slutt gir jeg opp og brøyter meg vei tilbake til utkanten av Tortellà, hvor jeg finner ut at jeg har brukt en god del tid på å komme meg veldig kort av gårde. Hva nå?
Pont del Llierca.
Av kartet i guideboken ser jeg at det går en vei nordøst for Tortellà hvor jeg kan finne en annen vei som går nedover i retning Besalú og som ruten vil komme inn på senere. Jeg bestemmer meg for å prøve å finne den, noe som gjør at jeg ender opp feil igjen, i Sales de Llierca og kirken Sant Marti de Llierca. Hvor det er et kart på en oppslagstavle med en pil som viser hvor jeg er, ut ifra den finner jeg rett vei og etter en lengre omvei og tid er jeg endelig tilbake på GR1. GPS er nødvendig for å gå ruten skikkelig dessverre. Innrømmer lett at jeg er noe forbannet på dette tidspunktet.
Nede i lavlandet før Tortellà.
Og når jeg er det, biter jeg gjerne tenna ekstra godt sammen og setter opp tempoet. Det er uansett lite spennende å se på den siste delen inn til Besalú. Ruten går ett godt stykke langs en motorvei, før den gjør flere dårlige forsøk på å lede meg på korrekt vei sør for veien. Veimerkingen her er omtrent like mye i ruiner som Can Guell, som må ha vært et hotell og restaurant en gang. Stedet har blitt vandalisert både av naturen og av folk. Ikke et hyggelig sted om kvelden og natten vil jeg tro.
Den fabelaktige broen i Besalú, Pont de Besalú som går over Río Fluvià.
Humøret kommer heldigvis fort tilbake når jeg er framme i Besalú, selv om jeg ankom en god del senere enn ønsket. Jeg har ikke noe sted å sove, så det første jeg gjør, iblant undringen over bygningene jeg passerer, er å vandre rundt for å finne et overnattingssted. Bruker litt tid på det og, er flere hoteller her (dette er et turist-sted), men de fleste jeg prøver på er for dyre (turist-sted som sagt) og det billige jeg visste om er stengt av en eller annen grunn, men det ordner seg for trøtte bein til slutt (Hotel3Arcs). Dette stemte ikke helt, for det første jeg egentlig gjorde, var å gå inn i klosteret fra år 977 i byen, Monasteri de San Pedro. Tenkte at jeg måtte benytte sjansen når det var åpent.
Inne i Besalú om kvelden.
Besalú er som Sos del Rey Católico, en småby med en overdose av bygninger fra Middelalderen. Den største forskjellen mellom de to er at det er særdeles flere turister her, og dermed også noen flere butikker som selger suvenirer. Det er muligens det eneste negative jeg finner med stedet, men siden det ikke er snakk om den mest prangende turist-tilstedeværelsen, så gjør det lite. Utenom den største turist-sesongen er det vel og.
San Pedro klosteret.
Å gå igjennom alt det er å se her, har jeg ikke tid til. Nedenfor de trange gatene som går mellom de gamle bygningene renner Río Fluvià, med en liten park og grøntareale mellom husene og elven. Den andre store forskjellen er at Besalú er i besittelse av en helt fantastisk bro, komplett med tårn som ruten over broen passerer gjennom. Å spasere over broen er obligatorisk og viser deg byen fra en annen side. En kan gå seg vill i de trange gatene, som i en labyrint, men jeg er og fornøyd bare med å sitte og slappe av på en av de flere kaféene. Foran San Pedro klosteret er det en stor åpen plass med flere restauranter og inne i smågatene finnes det flere trivelige småkaféer og barer.
Ettermiddagen og kvelden i Besalú bøter stort på den begredelige opplevelsen etter Tortellà. Turen fra Oix var av det atmosfæriske slaget og helt etter min smak. To dager igjen til havet.
<- OixOrriols ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar