Veimerking: Stort sett god, noen mangler.
Vær: Skyet i starten, så fint.
Dystre skyer lå over landskapet om morgenen, men det var ikke noe tegn til det bebudede regnværet. Sos del Rey Católico er et sted det er vanskelig å rive seg løs fra, så jeg kom meg noe sent avgårde, men det tok også litt tid å få betale for oppholdet. Stemningen på ruten snudde brått etter at jeg forlot Sos, fra de historiske bygningene ventet det meg et mer øde område igjen.
Utsikt i retningen GR1 går fra Sos del Rey Católico, Monasterio de Valentuñana kan ses nederst til venstre.
Monasterio de Valentuñana ligger nedenfor Sos, klosteret kan virke som en siste utpost før man forlater den siviliserte delen av verden og fortsetter ut av historien. Lydene innenfra forteller en annen historie, det høres ut som om noen spiller tennis eller et lignende ballspill. Ellers ligger bygningene der uten lyd, med lukkede dører. Fra klosteret bukter en grusvei seg videre inn i en stille verden. Tårnene og enkelte hus i Sos del Rey Católico kan fortsatt sees holde øye med deg.
Monasterio de Valentuñana.
Når ruinene av tårnene av Castillo de Roita dukker opp på toppen av en ås i horisonten, brytes også denne stillheten, i likhet med solstrålene som nå bryter seg gjennom skyene. Rundt meg florerer det av hjort og rådyr, jeg kan se hoder og gevir stikke opp og fram over alt. Øyner som iakttar meg. Luften fylles av de raspende skrikene fra hjortene, de kommer overalt og ingensteds fra. Å vandre mellom alle disse skrikene er fascinerende, men også lettere uhyggelig. Rester av gårder dukker opp her og der.
Tårnene til Castillo de Roita er synlige i horisonten på veien fra Sos del Rey Católico.
At det ikke ble noe av det meldte regnet er jeg glad for, å finne stien der ruten følger Camino de Petilla ville vært nær sagt vanskelig i dårlig vær og sikt. Å skille stien fra alle dyretråkkene som går på kryss og tvers er ikke lett, guideboken til John Hayes er her til god hjelp. Finner man til slutt rett vei, følger en avslappet sti gjennom skogen. På et tidspunkt syntes jeg å høre stemmer, men jeg ser ingen.
En hjort stikker hodet fram og iakttar meg når jeg passerer forbi, det var en merkelig følelse å gå blant alle ropene fra hjortene og rådyrene.
Gjennom trærne har jeg en god stund kunne skimte et tårn som stiger opp av skogen på toppen av en ås, Castillo de Roita. Fra GR1 står det at det er 700 meter opp dit, men det føles lengre, veien bukter seg den lange veien rundt og opp til borgen fra den andre siden av åsen. Sekken gjemmes i skogen før jeg begir meg på ruinjakt, jeg lurer litt på visdommen av å ta turen opp. Ruinene er overgrodde, steinene flyter fritt rundt. En stor revne er synlig i det ene tårnet. Borgen ble gjenoppbygget i det 11. århundre etter å ha blitt erobret i det 10. århundre fra Maurerne som bygget den opprinnelige borgen. Skulle ikke ruinene imponere deg, bøter utsikten på noe av det.
Castillo de Roita.
Fra toppen av en ås til toppen av en annen omtrent. Liggende lettere bortgjemt finner man Petilla de Aragón, men så befinner også landsbyen med bare 35 innbyggere seg i en liten enklave tilhørende Navarre midt i Aragón. Avsidesliggende eller ei, selv de minste stedene i Spania har en bar (en sannhet med modifikasjoner), også her. For meg byr tilstedeværelsen på muligheten til å få meg et skikkelig måltid (panert skinke, patatas, croquetas) før jeg finner meg et sted å telte for natten.
Inne i ruinene av Castillo de Roita.
Før jeg får gå blir jeg bedt om å skrive en hilsen eller lignende i en bok om GR1, men jeg forstår ikke hundre prosent hva det er hun vil at jeg skal svare på. Så jeg skriver ned noe som i etterkant føltes som et rimelig knapt svar. De virker likevel fornøyde, når jeg står ved siden av Ermita de La Caridad og ser over mot Petilla de Aragón ser jeg de stå og vinke og hoie til meg fra den andre siden.
Petilla de Aragón.
Etterpå blir det mer avsidesliggende og tomt igjen. Avsondret fra verden. Jeg vandrer over et unnselig pass, ned langsmed en slette, på en skogsvei under en blå himmel. Og så står de plutselig der. To tårn som tårner over ruten, voktende. Castillo de Sibirana med sine tvillingtårn. Bygget i det tidlige 10. århundre av Sancho Garces I, også her med spor av Maurerne. Mektige troner de over den historiske ruten. Bak tårnene ligger Ermita de Santa Quiteria, eller det som er igjen av kapellet. Å komme seg opp til tårnene går ikke, med mindre man bringer med seg klatreutstyr, jeg kan se en karabiner-krok festet til klippeveggen. Det vil si, du kan komme opp muligens, men ned igjen blir det verre. Pussig nok står det en bil ved siden av tårnene, som et ungt par sover avslappet i med dørene åpne.
Castillo de Sibirana.
Jeg går til Pozo Pígalo, etter planen. Et naturskjønt område hvor elven danner små fosser mellom små kulper. Det er et perfekt sted for å campe, men som det da naturligvis ikke er lov til å gjøre der. Jeg gjør det likevel. Campingplassen ved siden av møter meg uansett med låste dører. En humpete grusvei kan føre biler opp til stedet. Fristende å bade, men jeg begrenser meg til å kjøle ned føttene i det kalde og friske vannet mens de siste strålene fra solen fortsatt skinner.
Tvillingtårnene til Castillo de Sibirana voktende over skogsveien der GR1 går på.
Alene blir jeg ikke. Ett annet par er også i ferd med å sette opp et telt, de viser seg å være svenske. Kvelden blir hyggelig, vi sitter oss sammen på ett av bordene og deler mat med hverandre. Likevel, så må det vel sies at de har mer å dele enn jeg har. Så har de også kjørt bil opp. Jeg kjøpte med meg to bokser med øl, som jeg har drasset med meg, det skulle vise seg å bli unødvendig da de har lastet opp bilen med nok og spanderer velvillig på meg.
Idag gikk turen gjennom et mer avsidesliggende område igjen, forbi skrikende hjort og voktende tårn fra gamle tider. En flott dag ble avsluttet med en trivelig kveld ved siden av lyden fra en klukkende elv.
Pozo Pígalo.
<- Sos del Rey CatólicoMurillo de Gállego ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar