Veimerking: God.
Vær: Fint, og varmt.
Av John Hayes så er seksjonen mellom Murillo de Gallego og Graus regnet som den mest spesielle og interessante på GR1, jeg har nå kommet til den siste dagen i denne seksjonen. Med tanke på alle de tomme landsbyene og husene jeg har passert, vil nok Graus føles som en storby. Vandringen dit vil først ta meg gjennom en glemt skog før omverdenen åpnes opp når ruten går over et åpent hei-landskap. Små grender og landsbyer, borg-ruiner med bønneflagg, bortgjemte kapeller, en forlatt landsby og til og med et buddhist-tempel vokter rundt ruten.
Seende tilbake på den falleferdige kirken i Trillo, med sine store åpne hull.
Vertene på Casa Bielsa lar meg ikke få fortsette uten å ha inntatt en generøs frokost. Det trengs når sekken har blitt tyngre, med meg fikk jeg en halvliter med husets egen rødvin (som for øvrig også ble servert til frokosten).
Inne i Armita San Bizien er mesteparten i ferd med å falle fra hverandre, men fortsatt kan man se en del av dekorasjonen.
Hele ‘Sendero Historico’ virker som et testament eller vandrende monument til fordums tider, et minnesverk som i seg selv er på vei til å viskes ut. Følelsen av se de gamle tidene falme foran øynene sine. Kirken i Trillo (ikke Salinas de Trillo) er falleferdig og forlatt, på lik linje med stien som ruten går på ned fra den. En gang var nok steinmuren langs stien hel, stien velpledd og muligens godt brukt, nå sperrer kratt og kjerr ferdselen gjennom som voktere til en forglemt skog. I klatringen opp fra dalen igjen gaper åpne hull i kirken mot meg.
Ute på tuppen ligger Pano, en tidligere forlatt grend som nå restaureres. På klippene til høyre ligger Ermita de San Antón
Skogen glemmer seg og gjør vei for en smal vandring under noen klipper, og der i utsikten ligger San Emetier og Castillo de Samitier synlige på klippene ovenfor L’Entremon. Tiden blir virkelig et relativt begrep når vandringer strekker seg over så mange dager som denne, dermed fungerer steder en har vært på bedre som milepæler eller veimerker på hva slags progress man har fremover. Bare at i dette tilfellet så gir ikke avstanden noe inntrykk av at jeg har kommet så langt av gårde siden jeg sto ved ruinene av Castillo de Samitier og beundret utsikten. Ruten har gått et godt stykke nordover før den har tatt en u-sving og satt kursen sørover igjen.
Bønneflagg på kryss og tvers ved siden av ruinene av Castillo de Panillo, nedenfor ligger det et buddhist-tempel, Dag Shang Kagyo.
Ute på pynten av en åsrygg, nesten like gjemt som det virker forglemt, ligger kapellet Armita San Bizien. Beliggende så avsidesliggende fra alt er det kanskje ikke så rart. Inne faller alt fra hverandre, lenge siden det har vært i bruk, noe det ikke er alene om på denne ruten. Det er snarere en fellesnevner. Jeg har ikke møtt noen andre på GR1 idag heller. Kommer til Pano, når John Hayes (forfatteren av guideboken) var her sist, ble det jobbet med å restaurere den lille grenden. Det jobbes fortsatt med det. Kirken har blitt støttet opp innvendig og er i ferd med å gjøres om til et hus. Spennende ting gjøres med restene av den forlatte grenden, det ville vært artig å sett det ferdige resultatet.
Oppe på den åpne åsryggen etter Castillo de Panillo (utsikt bakover mot nord).
Ved en liten kirke, Ermita de la Virgen de la Collada, har jeg gjort meg ferdig med skogsvandringen og begynner på den andre halvdelen av dagens vandring. Ruinene av Castillo de Panillo imponerer ikke i like stor grad som de andre borgruinene jeg har sett, men kan skilte med noe annet som vekker interessen. Ved ruinene henger det bønneflagg og blafrer i vinden på kryss og tvers. Nedenfor ryggen ligger Dag Shang Kagyo, et buddhist-tempel som jeg kunne se ned mot på vei opp hit.
GR1 bukter seg videre over den åpne åsryggen, ruten går på en gammel transhumans-rute.
Landskapet åpner seg opp ovenfor, som om trærne trekker seg til siden. Vandringen her er på ingen måte spektakulær, men åpne ryggvandringer med utsikt har alltid appellert til meg. Ruten går på en gammel transhumans-rute som bukter seg over åsryggen. Underveis passerer man et stikryss, hvor en av rutene leder til nok en forlatt landsby, Le Púy de Cinca, hvor det er en spektakulær ruin av en kirke, her ser kirketårnet ut som om det er kløvd i fire med en gigantisk øks (dette var noe jeg fant ut senere, hadde jeg vist det da hadde jeg nok seriøst vurdert å gått dit).
Grustán, bare skygger og skjeletter igjen av husene, men kirken Santa María de Grustán er i påfallende god stand.
Jeg har kost meg på toppen av ryggen. Spist lunsj ved en liten hytte som har god oversikt over området rundt (tok meg en slurk av vinen jeg fikk og). Det siste jeg kommer til før jeg begynner nedstigningen mot sivilisasjonen igjen, i form av Graus, er Grustán. Liggende på toppen av en kolle har husene blitt forlatt for å forfalle, med unntak av kirken, Santa María de Grustán. Soluret ovenfor inngangsdøren er et passende symbol på det, det uret har ikke stoppet å tikke. Her er døren til kirken låst og jeg kan ikke se hvordan det ser ut innvendig. Når tiden nådde 1970 hadde alle innbyggerne forlatt landsbyen, i 1960 var det 28 som bodde her.
Basilica de la Virgen de La Peña med Jesus-statuen på utsiktspunktet ovenfor.
Ved første øyekast virker ikke Graus som noe spesielt, det virker mest som noe du har sett fra før gjentatte ganger, men når du først har kommet deg vekk fra den mer moderne delen av byen og funnet kjernen av gamlebyen, er det en annen historie. I Barrichós finner man smale gater, gamle bygninger og en trivelig liten plass hvor fasadene på de eldre husene er dekorert med farger og malerier. Barn løper fritt rundt om på plassen, ute foran to små caféer er de sitteplasser å slappe av på.
Utsikt over Graus og retningen ruten går videre fra utsiktspunktet ovenfor byen, ved siden av en Jesus-statue. Gamlebyen i Graus, Barrichós med den trivelige lille plassen synlig, nærmest i bildet.
Dessverre ankom jeg Graus for sent til å komme inn i det som kanskje er det store kjennemerket til byen. Rett nedenfor klippen som troner over Graus finner man Basilica de la Virgen de la Peña, en gammel Romansk kirke som har blitt utvidet til å inkludere et kloster. Det er en flott bygning. På toppen av klippen er det et utsiktspunkt ved siden av en Jesus-statue. Føttene mine er nok ikke helt enige med meg om å ta turen opp. Fra utsiktspunktet er det flott utsikt over Graus, mot Pyreneene og i retningen jeg vil gå i morgen. Landskapet har en rødere tone, solen er på vei ned bak meg. GR1 burde definitivt ha ankommet Graus herfra, det hadde vært en bedre entree.
Avslappende kveld på den trivelige lille plassen midt i Barrichós i gamlebyen i Graus.
Om kvelden blir den lille plassen inne i Barrichós enda triveligere, når små lys lyser opp husveggene mens det mørkner på himmelen. Jeg spiser middag på hotellet, Hotel Lleida, også et trivelig sted med mye liv i baren og restauranten. Jeg sitter og vurderer en hviledag, men vet jeg kommer til å fortsette videre i morgen. Det har vært en fin dag, med vandringen over den åpne ryggen som et høydepunkt på vandringen.
<- Salinas de TrilloLascuarre ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar