søndag 2. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 24: Pozo Pigalo - Murillo de Gallego

Lengde: 37.6km (709.3km), tid brukt: 11:30.
Veimerking: Bra, en liten strekning etter Biel som var vanskelig.
Vær: Mørkt, så veldig lyst.


En 'brutal', men veldig givende dag. Jeg hadde i Sos bestemt meg for å dele opp strekningen til Murillo de Gállego i to og overnatte i Pozo Pígalo, idag sto altså vandringen til Murillo de Gállego fremfor meg. Det skulle bli en liten prøvelse for beina mine. Om morgenen var det likevel nattesøvnen i teltet som oppholdt tankene mine mest, jeg hadde sovet bedre enn tidligere på turen, men likevel ikke nok, dette bekymrer meg. Jeg klarer ikke å komme til bunns i hva det er som gjør at jeg ikke sover like godt i teltet som jeg vanligvis gjør.

Mørke skyer velter over ryggen etter å ha klatret opp fra kulpene i Pozo Pígalo.

Svenskene sover ihvertfall godt i teltet sitt virker det som, det er helt stille derfra når jeg går om morgenen. Fra kulpene i Pozo Pígalo går ruten opp i fjellene ovenfor, før den går ned til Biel på den andre siden. Når jeg kommer opp på siden av fjellryggen er godværet over og jeg liker det. Skyer brer seg over landskapet som et mørkt teppe, de kommer veltende over fjellkammen. Puy Moné forsvinner inn i dem og etthvert påskudd om å gå til toppen for utsikt blir borte samtidig. Vinden hyler noe sterkere når jeg går langs ryggen under de mørke skyene.

Utsikt tilbake fra fjellryggen nedenfor Puy Moné, fortsatt slippes lyset gjennom skyene lengst borte i horisonten.

Fra passet der ruten begir seg nedover igjen, går det en annen rute rute som er beskrevet som mer scenisk, men grunnet tiden (jeg vet jeg har langt å gå) og skyene som innhyller fjellene, velger jeg bort dette alternativet. Istedet fortsetter jeg litt videre langs ryggen og klatrer opp på noen små koller. De mørke dramatiske skyene avgir mer en blå farge enn grå, hvor det blå lyset gir en melankolsk stemning til landskapet. Her og der er det fortsatt små opplyste flekker å se i horisonten. Skulle gjerne blitt lengre her oppe, men avstanden kaller og jeg setter kursen ned i retning Biel.

Biel med sitt normanniske tårn. Tårnet er en del av borgen i Biel og er ligger tett i tett med kirken.

Biel er dominert av et stort tårn som blir et naturlig blikkfang når man nærmer seg småbyen, og som slutter seg til rekken av vakttårn og borger langs ruten. En kan nesten ikke unngå å føle seg litt overvåket på denne turen, noe som er litt ironisk gitt hvor alene man er. I Biel er det derimot mange, i baren og restauranten, El Caserio, har en bøling med motorsyklister tatt turen innom på samme tid som jeg.

Inne i restauranten El Caserio i Biel. Stedet minnet noe om Meson Cueva del Coble i Brañosera.

Store deler av den påfølgende vandringen til Fuencalderas føles som en psykisk hengemyr, sti må vike for kratt og grøfter, det går sakte fremover. At det da eksisterer en uannonsert bar i den lille landsbyen føles da helt greit. Jeg tror ikke det er en bar som får mye besøk av utlendinger. Noen få landsbyboere sitter utenfor, barn og voksne, barmannen snur seg halv-interessert mot fjernsynet igjen etter å ha servert meg en agua con cas. Landsbyliv.

Fra et utsiktspunkt bortenfor Fuencalderas. I horisonten kan man skimte omrisset til de beryktede Mallos-klippene ved Agüero.

I horisonten er det derimot spennende ting som er i ferd med å skje, silhuettene av de beryktede fjellformasjonene (mallos) rundt Agüero, Murillo de Gállego og Riglos har plutselig dukket opp. GR1 gjør et dypdykk ned i en dal. En sånn merkverdig dal hvor man blir nesten litt borte fra verden når man går nede i den. Etter en lang klatring opp igjen venter San Miguel de Liso. Ett romersk kapell med forsvarsverk og det hele. En avslappet plass hvor det også finnes et sted å sitte for lunsj der det ikke er så mye kumøkk.

San Miguel de Liso.

Ned fra kapellet etter å ha manøvrert meg forbi kyrne er stien fryktelig vond å gå på, samt å finne i starten. Om det er den direkte årsaken til at jeg føler en svært uvelkommen smerte øverst i det venstre beinet mitt vet jeg ikke. Jeg ser kroken på døren igjen, selv å gå sakte er ubehagelig. Lite annet å gjøre, jeg er fortsatt et stykke fra et større sted, selv om den lille landsbyen San Felices er rett rundt hjørnet. Der er det et mer lystigere lag enn det jeg har det før øyeblikket, fra ett av husene kan jeg høre høye stemmer og musikk. I landsbyen er det også en stor konisk pipe, som er en del av en tradisjonell ovn fra Aragón.

San Felices, en knøttliten landsby nesten litt gjemt oppe i åsene. Legg merge til den koniske pipen som er en del av en typisk Aragón ovn. Det fantes også en bygning som så ut som et slags herberge for pilegrimer her, gule piler var også synlige fra ruten.

Når Agüero gjør sin fremtreden har jeg bitet i meg smerten, synet av de imponerende klippene som landsbyen ligger under gjør at jeg glemmer smerten helt. De fabelaktige klippene med spisse topper, Mallos de Agüero, ser ut som at de har presset seg opp gjennom jorden. Jeg går med nesa i skyene (himmelen egentlig) og følger ikke mye med på grusveien jeg går på. Over meg troner de røde klippeveggene. Rundt klippene sirkler det svarte gribber. Fra Agüero er det fortsatt et stykke igjen å gå, jeg må ta en nødvendig pause i baren til campingplassen. Har bestemt meg for å gjøre et forsøk, beinet kjennes bedre.

Mallos de Agüero og Agüero. Gribber kretser rundt de fantastiske klippene med landsbyen nedenfor.

På den siste strekningen til Murillo de Gállego er jeg sliten, noe himmelen ikke er. Den formelig sprudler av energi. Kveldssolen bader de majestetiske klippene i rødt lys, nå er det Mallos de Riglos som troner i horisonten. I tillegg kan jeg se omrissene til Torre de Marcuello og kapellet som ligger ved siden av. Får jeg dette været imorgen blir jeg en veldig lykkelig mann, såfremt jeg kan fortsette å gå. En nydelig avslutning på en ellers hard og flott dag, selv om beinet mitt nå bekymrer meg.

Kveldssolen lyser opp Mallos de Riglos med landsbyen med samme nevn nedenfor.

På rommet jeg har fått i La Casona de la Reina Berta henger det et Ida Elisabeth bilde, av alle ting. Stedet er fint og middagen er god, spiser en rett hvor man skal blande ett egg sammen med noe som ligner på en brødmasse (primero), så fugl (secundo), og frukt til dessert. Sliten, bruker ikke mye tid på å se på Murillo de Gállego om kvelden. Avslutter dagen på en liten og veldig lokal bar med noen kalde øl, noen få andre (unge) gjester. Barcelona spiller på tv-skjermen. Ter Steigen gjør en gigant-tabbe for historiebøkene.

Riglos om natten.

<- Pozo PígaloLoarre ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar