Jeg kan se solen skinne over Skarvheimen

Våkner at solen steiker teltet tidlig på morgenen, drar liggeunderlaget og soveposen ut av teltet og fortsetter å sove ute i det fri. Solen varmer. Konstaterer at teltet har blitt tørt. Kanelen i havregrøten krydrer luften.

Geiter i Sledaskardet. En flokk med geiter kom gående opp langs ryggen ovenfor teltplassen min ved Sledaskardet. De stilte seg på ryggen og ble stående nysgjerrig (og kanskje litt overrasket) å stirre ned på meg der jeg satt. Noen av dem kom med noen lyder som lignet mistenkelig på nys. En smått komisk situasjon.

Nedenfor Syningshovda ligger det en markant topp på 1287 moh, lar sekken bli liggende nede ved stien og løper opp til varden på toppen. Jeg kan se Storeskuta og lia nedenfor som jeg gikk for to dager siden, kan se kratt- og kjerr-helvete og. Ikke mye som minner om den dagen nå. Ned til sekken og så videre igjen, legger turen opp til Syningshovda for morro skyld.

Solnedang ved Sledaskardet. En fantastisk kveld ble avsluttet med en nydelig solnedgang.

Forfølger en ung sau langs det litt kjedelige partiet etter Syningshovda fram til Ynglesflaten, den breker etter mora si oppe i lia. Ikke akkurat noen Mensa kandidater de dyrene der. Ved Ynglesflaten må en hoppe over elven som renner nedover mot Ynglesdalen og Finnebotntjørne. Ynglesnuten ligger og ruver over fjellvandrerne. Solen svir fjellsidene. Fristende å løpe opp til toppen (1572 moh), løper opp til den lille toppen på andre siden for passet ovenfor stien istedet. Ynglesvatnet er et koselig lite tjern nedenfor nuten, en liten bu ligger ved siden av vannet.

Jeg kan se solen skinne over Skarvheimen. Jeg har klatret opp på en liten topp i nordøst-enden av Skarvåtjørnane. Nedenfor meg speiler den blå himmelen og de få skyene seg i det krystallklare vannet, det er vindstille og ikke en bevegelse på vannene. Jeg står som trollbundet og nyter det fantastiske været. Sørover kan jeg se silhuettene av den majestetiske kirkedøren.

Solnedgangen farger skyene i horisonten røde. Flott stemning i Skarvheimen, glemt er frustrasjonen gjennom Byrkjedalen.

Det blir en lengre pause ved hengebroen som krysser Skarvåi. Tre jenter, som ankom Raggsteindalen turisthytte idet jeg gjorde meg klar til å gå videre derfra, passerer meg mens jeg nyter lunsjen min. Francis Meyer er fortsatt like lidenskapelig. Er ikke langt unna det selv i dette flotte været og nydelige fjellandskapet.

Utsikt over Sledaskardet fra en topp nedenfor Syningshovda. Strandavatnet, Storeskuta og Miljonuten i horisonten.

Siste natten i Skarvheimen og unner meg med det litt luksus, så det blir en overnatting på Geiterygghytta. Må være et eldorado for barn, her går det frittgående gjess, kaniner og reinsdyr som er kompiser med sauene. Fint for oss voksne også, det smaker med en pils i solsteiken. Fjellørret fra Strandavatnet serveres til middag. Jeg spiller 'Vil du bli millionær' med jentene som passerte meg tidligere på dagen, vår egen versjon vel å merke (vi kunne ikke reglene).

Ynglesvatnet nedenfor Ynglesnuten. Fjellsidene og snøen speiler seg i vannet.

Neste dag vil ikke være noe dårligere enn forrige. Bestyreren på hytta gir meg i oppgave å telle antall fjellvandrere som jeg møter som går i retning Geiterygghytta, lettere å beregne hvor mye mat som må tilberedes da (eller er det en smart måte å få en enslig vandrer til å melde fra at det har gått bra).

Speilblankt på Skarvatjørnene. Himmelen speiler seg i det krystallklare vannet.

Det er et rolig tempo denne vandreren går i langs vannene nedenfor Hakkahelleren. Geiterygghytta blir mindre og mindre og forsvinner til slutt bak fjellsidene. I lia ovenfor Omnsvatnet speider jeg utover vannet og husker en overnatting jeg hadde ved vannet i et knøttlite enmanns-telt for mange år siden. Glidelåsen til ytter-teltet gikk i stykker, det ble en våt natt. Teltet gikk i søppelbøtta etter den turen.

Stille senker kvelden og natten seg over Geiterygghytta.

Varmt og godt i luften, men det er fortsatt noe is på det lille vannet nedenfor Sankt Pål. På en liten odde er det en flott plass for lunsj. Jeg kan se solen skinne over Skarvheimen, jeg kan se solen skinne over Sankt Pål. Folk går opp og ned på toppen. Jentene passerer meg nok engang. Henrik H. Langeland fortsetter å berette om Francis Meyers eskapader med lidenskapen.

Slenger fra meg sekken og tar turen opp til toppen av Sankt Pål. Finse er skjult for meg, men Hardangerjøkulen lyser i solen under himmelen i sør. 369 grader med flott utsikt. Jeg kan se regnskyer i sørøst. Det har alltid regnet når jeg har ankommet Finse på tur. La det komme. Går ned til Klemsbu, ingen vaffel-servering der nå.

Lite tjern nedenfor Sankt Pål. Fortsatt noe is på vannet som ligger på 1628 moh. Spiser lunsj ute på odden. Det knaker fra isen.

Passerer en stor gruppe med dansker på tur, de ser slitne ut. De skal ikke overnatte på Geiterygghytta, så de kommer ikke til å inngå i manntallet mitt. Krysser hengebroen over Finseå. Møter på jentene, en av dem har begynt å blø neseblod. Slår følge ned til Finse. 11 fjellvandrere ble det endelige antallet. Regnet så jeg ikke noe til.

Utsikt mot Hardangerjøkulen fra Sankt Pål. Mer skyer i den retningen, i sørøst er det regn. På toppen er det bare helt nydelig, med utsikt til alle kanter.

Ferdig med turen, jeg er framme ved endestasjonen. Lenge til toget går. Vi setter oss ut i solen med en kald bayer på Finsehytta, får en målskål av jentene. Absolutt nydelig ute nå. Jentene skal leie sykler og sykle ned til Haugastøl imorgen, jeg skal med toget til Oslo. Får meg en dusj før jeg går bort til stasjonen. Rekker en Ægir IPA og en vaffel på hotellet før toget kommer, smaker fortsatt like fortreffelig.

Så sitter jeg på toget. Jeg har hatt fem dager i Skarvheimen med stort sett bare oppturer, og en nedtur. Sigen. Ankommer Oslo seint på kveld, tropenatt i hovedstaden. Så er det tilbake på jobb på mandag igjen. Jeg kan fortsatt se solen skinne over Skarvheimen.

Fin(se).
Framme ved Finse og turens siste mål. Torsdagens eskapader i villniss og myr til tross, så var dette fem flotte dager i Skarvheimen.

Ned- og oppturer i Skarvheimen

Med overnattingen i Lordehytta bak meg bærer det videre i Skarvheimen. Den ligger fortsatt og våker over meg der oppe i skaret, men det er ingen i vinduet som følger med meg der jeg går langs Folarskardtjørnan.

De gråtunge skyene har forlatt Skarvheimen og i det flotte været blir det god utsikt over Strandavatnet og fjellene nord for vannet. Jeg går i lia ovenfor Byrkjedalen, nedenfor Storeskuta.

Jeg lar stien ned til Raggsteindalen være stien ned til Raggsteindalen og setter kursen mot Vesleskuta nedenfor Storeskuta. Jeg bærer hjemmet mitt på ryggen, så og si. For å komme over sletten nedenfor Folarskardet og Storeskuta må en krysse noen elver, men de viser seg å være enkle å steingå over. Himmelen slår sprekker og grått skifter til blått, været det blir flott.

Isbreen ved Revufonnbotn. Tok meg en tur bort til isbreen etter å ha spist lunsj ved Revufonnbotn i det nydelige været.

Ved Revufonnbotn er det ikke annet å gjøre enn å ta seg en lang pause i det flotte været. Da har jeg gått oppe i lia ovenfor Byrkjedalen, med flott utsikt over Strandavatnet og videre nordover i horisonten. Over Revufonnbotn brer isbreen seg oppetter fjellsiden, nederst er det et stort gap i breen hvor store løse isblokker fra breen har falt ned i vannet under. Solen glitrer i isen.

Storekvelve. Inneklemt blant fjellsidene ligger dette hyggelige vannet og venter på meg. På sørsiden av vannet slo jeg opp teltet mitt.

Jeg ankommer Storekvelve på ettermiddagen, inneklemt blant bratte fjellsider ligger det et hyggelig vann. Slår opp teltet på sørsiden av vannet etter å ha vadet over elven som renner ut fra vannet. Måtte fjerne noen miniputt-blodigler (?) fra føttene etter vadingen.

Skyene over fjellsiden ved Storekvelve farges røde av solnedgangen.

Skyet over igjen på kvelden, men fin temperatur. Sitter ute og koser meg med lidenskapen til Francis Meyer, med te og konjakk til. Skyene bryter ut i rødt over fjellsiden når solen forsvinner. Flott dag i Skarvheimen (opptur).

Et tungt skydekke ligger over Skarvheimen.

Våkner i fem-tiden om morgenen at det regner. Det gjør det fortsatt når jeg står opp. Koker havregrøt i teltet, er jo koselig å ligge tørt og godt i telt mens det regner ute. Regnet blir til syndeflod når jeg holder på å pakke sammen inne i teltet (nedtur). Kan ikke gjøre annet enn å legge meg ned og vente litt i teltet. Hadde det ikke vært for det kraftige regnet kunne en nok høre meg humre innefra teltet hvis en hadde gått forbi.

Byrkjedalen, eller kratt-, kjerr- og myr-helvete ;).

Må bare gå til slutt uansett. Pakker ned innerteltet i en pose for å holde det tørt, ytterteltet må en regne med blir ganske så vått. Vader over elven igjen, fjerner nok engang disse iglene. Regnet gir seg i intensitet, typisk.

Byrkjedøla renner stri ned fra dalen.

Gjør en helbom i veivalget. Ønsker ikke å gå tilbake i samme spor som jeg kom fra, så velger å gå ned i Byrkjedalen. Velkommen til kratt, kjerr og myr-helvete (nedtur). I regnet gjør jeg ikke annet enn å brøyte meg vei gjennom kratt og kjerr, mens skoene forsvinner ned i det våte underlaget. Uansett hvor jeg enn går. Frustrasjonen tar meg og etter en tid lar jeg alt fare og slåss meg gjennom villnisset til grusveien ved Byrkjedalstølen. Oppe ved veien er det utrolig at jeg ikke er gjennombløt på beina. Nok engang humring i regnet.

Regnet har gitt seg og Raggsteindalen bader i sollys.

I lia nedenfor Millomfjellet tar jeg lunsj i regnet. Om det ikke er mye annet som gjør det, så varmer det med en kopp varm sjokolade. Regnet tar pause kort tid etter at jeg er ferdig med lunsjen, typisk. Litt kjedelig, men det blir veien rundt til Raggsteindalshytta. Regn av og på.

Så forsvinner regnskyene, totalt. Da jeg kommer til Raggsteindalshytta er det strålende sol. Om ikke annet så sparte jeg en god del tid på veivalget mitt, så har bestemt meg for å ta en kald pils på hytta. Sjeldent at en pils i solveggen har smakt så godt (opptur).

Vindstille og nydelig ved det lille tjernet ovenfor Sledaskardet.

Skal ikke sove på hytta, går videre i retning Geiterygghytta. Finner meg et hyggelig tjern ovenfor Sledaskardet, der slår jeg opp teltet. Nå er det bare helt fantastisk ute, til stor kontrast til det nitriste været fra idag morges. Tilbringer kvelden med mer av Henrik H. Langeland sin bok, med tilhørende te og konjakk. Kvelden avsluttes med en flott solnedgang over Skarvheimen (opptur). Stillheten senker seg over fjellheimen.

Blåberge i det fjerne, mens skyene speiler seg i klare vannet. En flott teltplass og vær i skarpt kontrast til morgenens regntunge favntak.

Lordehytta

Furet, værbitt og høyt over havet ligger Lordehytta. Den lille steinbua som ble oppført av Lord Garvagh i 1880. Steinbua ligger på kanten av Folarskardet i Skarvheimen, 1620 meter over havet. Bua er meget spartansk innredet, med en brisk, en vedovn, et bord, fire stoler og et skap som eneste interiør. Hovedsaklig brukt som nødbu (ikke under Lordens tid), men nå satt i stand slik at man fint kan overnatte der. Og det har jeg tenkt å gjøre, med Loennechenbua friskt i minne.

Tåke over Skarvheimen og Hallingskarvet. Oppe i tåken ligger Lordehytta og venter på en enslig vandrer på fjellet.

Det er surt, grått og tendenser til regn i luften når jeg setter ut fra Haugastøl mot Hallingskarvet, bare en uke siden jeg var her sist. Så er heller ikke værutsiktene de beste for de nærmeste dagene heller. Hallingskarvet ligger innhyllet i et tykt lag med skyer og oppe i skylaget befinner Lordehytta seg, men bua er uansett ikke synlig fra denne siden av Hallingskarvet.

Et nødskur ved Folarskardet. Et tydelig tegn på at det er et værhardt område.

Opp mot Folarskardet er det steinete der stien snor seg oppover på uren. Et tydelig værhardt sted, for det er satt opp et nødskur som inneholder en slede og annet nødutstyr. Opp her sleit Lord Garvagh seg om vinteren til fots, ski ville han ikke bruke, med forfrysninger i beina som resultat. Så tøffe forhold er det ikke her nå, når jeg kommer opp til det lille vannet på toppen av Folarskardet.

Folarskardet. Lordehytta ligger skjult bak steinrøysen midt i bildet. Til venstre løfter Folarskardnuten seg opp i tåken.

Og jeg må si at den lille steinbua ligger utrolig tøft til, med en fantastisk utsikt over dalen nedenfor mellom Folarskardnuten og Storeskuta. Folarskardtjørnan ligger bleke i dalen under. I horisonten kan jeg se Strandavatnet. Jeg kan tenke meg at det kan være en tøff opplevelse å sitte her oppe mens vinden uler høylytt utenfor veggene. Det er mørkt i det lille skjulet man først kommer inn i på Lordehytta, det er ingen i bua. Jeg er tidlig på plass.

Lordehytta titter fram fra steinrøysen, med utsikt til dalen nedenfor. Strandavatnet i det fjerne. Skyene ligger som et grått slør over Hallingskarvet og den lille steinbua.

Inne i bua, som det kostet Lord Garvagh 650,87 kr å bygge i 1880 (hva det beløpet tilsvarer idag vet jeg ikke), fyrer jeg opp stormkjøkkenet og tar meg en kopp te i lyset fra det lille vinduet. Jeg skuer ned mot Folarskardtjørna og hutrer litt, det er ikke så veldig varmt inne i bua. Jeg må fyre opp i den lille vedovnen senere, tenker jeg. Men før det, en tur i området rundt bua.

Lordehytta. Bygget i 1880 av Lord Garvagh den yngre med hjelp av Lars Lein fra Sudndalen. Nå er det ingen lorder på hytta, men denne enslige vandreren skal overnatte i den koselige lille bua.

Inn døren kommer så et ungt par, gjennom tåke og over ur har de gått over Hallingskarvet fra øst. Dermed blir vi tre på Lordehytta denne kvelden. Jeg gjør et fånyttes forsøk på å gå opp til Folarskardnuten, men stoler ikke på snøen som jeg må krysse og beveger meg i stedet over til den bratte eggen på den andre siden av skaret. Solen gjør et sjeldent besøk fram fra skyene.

Fra innsiden av Lordehytta. Spartansk innredet, men hyggelig. Surt når jeg kom, men på kvelden fyrte vi opp i hytta og det ble et hyggelig opphold inne. Ut av vinduet kunne vi skue ut over dalen nedenfor.

Tilbake på bua fyres det opp i vedovnen og det trengs. Etterhvert blir det godt og varmt der inne oppe i høyden. Kvelden lir på og vi sitter og koser oss i lyset fra stearinlysene. Ikke noe lys kan sees fra fiskerne nede ved Folarskardtjørnan, men vi tror nok at de kan se det lille og varme lyset som kommer ut av vinduet fra Lordehytta der nede fra.

Utsikt fra Lordehytta. Folarskardtjørna ligger og frister fiskeren i en nedenfor.

Natten sover jeg på brisken, det er godt og varmt inne når jeg legger meg. Når jeg våkner neste morgen er det kjølig igjen. Vi tar oss god tid om morgenen, fortsatt er det et grått skydekke som henger over Skarvheimen. Men avreisen nærmer seg uavlatelig og til slutt må jeg si farvel til Lordehytta. Det spartanske interiøret til tross, dette var et trivelig bekjentskap og nok et bevis på at en ikke trenger mye for å kunne ha det koselig.

Mørket senker seg over Skarvheimen og bua. Det siste lyset skinner i Folarskardtjørna. Inne i bua er det godt og varmt.

Ned fra Folarskardet går det bratt, men det er en grei sti å gå på. Jeg ser opp på kammen der bua ligger voktende over meg. Nå er det ikke noe lys i vinduet, men mon tro om det ikke vil lyse der til kvelden igjen. Nå går reisen videre i Skarvheimen, og Folarskardet med Lordehytta blir mindre og mindre i horisonten bak meg. Jeg går i retning Storekvelve hvor jeg skal overnatte i telt.

På vei ned fra Folarskardet, Lordehytta ligger voktende over stien som bukter seg nedover.

Et opphold i Lordehytta anbefales alle, det er en opplevelse i seg selv. Det er gratis å overnatte der, men Hol fjellstyre setter pris på å få noen bidrag slik at de kan holde hytta ved like og få kjørt opp ved.

Folarskardet i bakgrunnen, steinbua kan knapt sees. Jeg forlater det koselige lille krypinnet til den engelske lorden. Nå venter noen dager i telt.

"I Lordens hytte jeg lå, koste meg der ut jeg så"

På to hjul på trillebårveien: Bakhjulet

Nede ved Låghellervatnet går diskusjonen heftig mellom Jan og Anders, i vannene her må det da være fisk. Fisk eller ikke, flott er det her. Men det må ha vært tøft og hardt arbeide her om vinteren for arbeiderene på vokterboligene. Ned veien ved siden av Moldå ser vi flere kulper som det hadde fristet å fiske i, men fiskestangen ble igjen hjemme. Ved Hallingskeid stopper vi for lunsj, ved stasjonen ser vi resultatet av togbrannen for en stund tilbake. Når vi skal sykle videre finner vi ut at sykkelen til Jan har punktert, så lappesakene må fram. Hullet finner vi ikke, kan det være ventilen? Vi bestemmer oss for å pumpe opp slangen og fortsette å se hvordan det går.

Over Moldå sto denne broen spent over, den så tilsynelatende ikke veldig trygg ut. Et skilt advarte i tillegg om at broen ikke burde brukes. Så derfor måtte jeg bare gå ut på den, men ikke så langt ut at det utgjorde noe fare (don't try this at home).

Etter å ha syklet forbi Nedre Grøndalsvatnet og Klevavatnet, hvor det har blitt mer grønt og frodigere, kommer vi til Klevagjelet. Her går det bratt og røft nedover uten sikring, Moldåi fråder nedenfor oss. Det er tre syklister som gliser av lykke ved enden av gjelet, bremsene på syklene nok noe mer avmålt. Vilt og vakkert.

Ved Seltuftvatnet setter vi oss ned ved vannet og fyrer opp brenneren for å lage oss litt te. Spor av blått viser seg på himmelen, forhindrer ikke at det kommer noen dråper. Jeg ser den minste regnbuen jeg har sett danne seg over odden vi satt på. Så er vi framme ved Vatnahalsen Høyfjellshotell og nå titter solen fram. Vi er enige om at været har vært betydelig bedre enn det vi fryktet. Noe regn har vi fått, men det har ikke vært mye. Litt av og på sykkelen for å ta av og på regntøy, litt av og på sykkelen for å gå over snøskavler over veien. En feiende flott tur har det vært.

Skyer over Hallingskeid. Drivende skyer ruver innover Hallingskeid og Fjellstova nedenfor. Vi tok lunsj ved DNT sin hytte.

Vi tar oss en velfortjent øl på terrassen på hotellet, før vi tar for oss problemet punktering. Anders overtok sykkelen til faren og måtte dermed flere ganger pumpe opp dekket. Nå lykkes vi og sykkelen blir nesten som ny. Kvelden benytter vi oss til å spise oss mette og slappe av på hotellet. Ægir sin IPA smaker fortsatt fortreffelig.

Rallarvegen strekker seg forbi Nedre Grøndalsvatnet med Klevanosi markant midt i bildet. I lia over oss til høyre går Bergensbanen. Ved Klevanosi starter Klevegjelet sine bratte og krappe svinger nedover.

Ned til Flåm starter vi rett nedover. For her går veien ned 21 krappe hårnålssvinger fra Myrdal og ned til Flåmsdalen. Bremsene får kjørt seg litt ekstra her, glad vi ikke sykler opp denne veien. I dalen er det ikke annet å si enn at det er flott der. En flokk med geiter har bestemt seg for å blokkere veien litt ovenfor Kårdal, ikke mat geitene eller budeiene står det på et skilt på gården.

Anders og Jan syklende etter å ha passert ned gjennom Klevagjelet.

Ned Flåmsdalen blir veien bedre å sykle på, og vi sykler nedover med gamle gårder i liene over oss på hver vår side. Det er frodig. Etter hvert går veien over til å bli asfaltvei. Vi sykler over og ved siden av sporene til Flåmsbanen. Naturen er majestetisk ned Flåmsdalen.

Fra Myrdal går Rallarvegen gjennom 21 krappe hårnålssvinger ned til Flåmsdalen. Vi jubler og bremsene skriker.

Så ankommer vi Flåm, syklene leveres inn, og blir med det et tall i en statistikk, nå har vi også syklet Rallarvegen. Vi befinner oss også midt i en flokk med turister, et stort cruise-skip ligger fortøyd til havnen. På Hotell Fretheim inntar vi mat før vi ikler oss turist-kostymer og ser på hva Flåm har å by på.

Det er jo da obligatorisk å ta Flåmsbanen opp igjen, da kan vi og se der vi har syklet tidligere. Og det er en flott togtur, unektelig. Turistene knipser sine bilder gjennom glasset. Huldrene dukker opp ved Kjosfossen. Ved Myrdal har vi beveget oss 865 meter opp igjen gjennom 20 tunneller etter å ha kjørt banen som er 20 km lang.

Anders hilser på en geit. En flokk med geiter hadde lagt seg fint til rette over Rallarvegen litt ovenfor Kårdal.

Reisen på trillebårveien er ved veis ende. Nå skal vi reise med toget tilbake igjen, på banen som Rallarvegen ble laget for å kunne lage. Og for de som ikke vet, så kommer ordet rallare fra Sverige og betyr 'trillebår'. På norsk er egentlig betegnelsen slusk, så vi kan jo og si at vi har syklet sluskeveien (forøvrig serverer de sluskesuppe på Fagernut).

Flåmsdalen med Kårdalsfossen. Vakre og flotte Flåmsdalen passeres på vår siste etappe på turen.

På to hjul på trillebårveien: Forhjulet

Over fjellet går det en vei, over fjellet går det en vei i flott natur, over fjellet går Rallarvegen. Fra Haugastøl over Finse til Myrdal, og ned til Flåm. Fattern ville sykle'n og ba oss sønnene være med. Vi var ikke vanskelige å be. Og så står vi der da, min far Jan, min bror Anders og jeg i Haugastøl ved starten på sykkelturen i rallarens verden.

Jan og Anders ved Nygardsvatnet i starten av turen. Spente på både vær og sykkelforhold.

Værutsiktene for turen er ikke av det lystige slaget, men vi stiller lystige og blide til start. Syklene har vi leid på Haugastøl og nå er de pakket og klare til sin ferd over fjellet fra øst til vest. Nå er vi på omtrent 1000 moh og det er litt stigning fram til vi er framme ved dagens mål, som er Finse på 1222 moh. Det er ca 27 km å sykle, så vi har tenkt å ta oss god tid på den første etappen på sykkelturen vår.

Langs Rallarvegen fra Haugastøl mot Finse. Fjell, sykkel og natur.

Alene om å sykle er vi ikke, men vi er nok ikke i høysesongen for å sykle denne sykkelturen. Etter å ha syklet langs Nygardsvatnet begynner vi stigningen, det er en jevn og grei stigning. Rundt oss blir det færre hytter og fjellandskapet åpner seg for oss. Tydelig også at vi i starten har syklet i et hytteområde, for her er veien god å sykle på. Bilkjøringen til hyttene har nok pakket og klemt veien god og flat. For fra der hvor det ikke lengre er lov å kjøre blir veien litt dårligere og mer humpete, og såklart dermed litt mer sjarmerende og.

Uksabotn vokterbolig. Her drives det kafé om sommeren. Vi påspanderte oss vafler og te, i tillegg til medbragt lunsj. Toget for forbi vokterboligen og kaféverten sto på trammen og vinket til kjæresten som var på toget.

Det grå sløret ligger over oss og truer med å slippe sin last over oss, ertende. Når vi tror at regnet kommer, så kommer det ikke noe. Vi tar ofte pauser og ser på landskapet rundt oss, fjellene ved siden av oss, og jernbanen som bukter seg som en slange ved siden av veien. Men hvor ofte vi enn tar oss god tid, så er det ikke til å fornekte at det går fort fremover på sykkel uansett. Vi ankommer Uksabotn, en gammel vokterbolig, der er det en liten kafé. Vaffel og te, og så spiser vi lunsj i siden på vokterboligen. Bergenstoget farer forbi på jernbaneskinnene.

Blåisen på Hardangerjøkulen. Jeg og Anders tok en ettermiddagstur opp til Blåisen etter å ha kommet fram til Finse, med ledig tid fram til middag på Finsehytta.

Fra Uksabotn er det kort vei igjen til Finse, vi ser Finsenutene klart i horisonten. Og Hardangerjøkulen dukker opp i synsfeltet. Vi ankommer Finsehytta samtidig med regnet, for nå slipper himmelen taket og det kommer en fin skur idet vi sykler opp og parkerer syklene foran hytta. Med rommet på hytta ordnet har vi god tid foran oss fram til middag. Så jeg og Anders tar oss en tur opp til Blåisen, mens Jan har lyst til å besøke Rallarmuseet.

På Blåisen er det en gruppe som er på brevandring. Jeg og Anders finner en rift i breen som vi stiller oss inn i og med det gjør vi oss skitne av gjørmen som flyter ned fra under breen. På vei ned er det bekmørkt i horisonten bak oss og før vi er nede ved demningen ved Finsevatnet slippes det bøtter med vann over hodene våre fra himmelen. Vi ser på hverandre og sier til oss selv at nå kommer alt regnet som er meldt på turen ned på engang. Og det er jo veldig greit.

Anders poserer nedenfor blåisen. Vi stakk beina våre innom riften i isen bak oss, og som belønning ble skoene vår skitnet til av søle.

På kvelden blir det fisk på hytta. Det er for varmt i stua, så vi flykter til rommet vårt og slapper av der isteden. Ute mørkner det og vi tenker på morgendagens tur som ligger foran oss. Det er stort sett meldt om regn hele dagen, men ikke i store mengder.

En liten mengde regn er det når vi setter ut ifra Finsehytta og forbi Finse med togstasjonen og hotellet på 1222 moh. Det er nå den 'ekte' delen av turen langs Rallarvegen starter. Ikke for det, turen mellom Haugastøl og Finse er fin den og, men denne strekningen er vesentlig finere og enda tøffere. Regnbryteren går av og på, men mengdemåleren er skrudd betydelig ned.

Kveld over Hardangerjøkulen.

Vi beveger oss opp og ned og rundt svingene i takt med veien. Ved Fagervatn passerer vi det høyeste punktet på Rallarvegen, 1345 moh. God tid har vi under det grå skydekket, så ved Fagernut vokterbolig er det betimelig med en stopp med vaffel og te. Utenfor kaféen står det to dressiner, så vi kommer opp med tanken om hvorfor ikke kunne kjøre på det gamle jernbanesporet med dressiner. Den tanken har vært oppe før, får vi høre på Fagernut, men det visste seg å ikke kunne la seg gjøre. Utenfor kan man nesten forstå hvorfor, for der går det gamle sporet rett inn i en snøfonn. Det hadde vel blitt mye vedlikehold som skulle til og da, og da måtte vel man kanskje gjeninnført vokterboligene til sitt opprinnelige formål.

Fagernut vokterbolig. Vi hadde nå passert Rallarvegens høyeste punkt på turen, 1345 moh. Fagernut drives også som kafé om sommeren og. Deler av vokterboligen er også tilbakeført til hvordan interiøret var der i den første tiden til Bergensbanen.

Vi passerer vokterboliger jevnt og trutt på vår ferd, noen ligger også rimelig spektakulært til. Spesielt gjelder dette vokterboligen på Grjotrust, den har en flott utsikt over Låghellerbotnen nedenfor. Nedenfor går det gamle sporet inn i en tunnel som er sperret igjen, jeg og Anders må bort for å titte inn i tunnellen (kameraet streiker og jeg får et mindre anfall). Snø innenfor tunnelåpningen.

Rallarvegen.

Til Dovre faller

Siste dag på Dovre og utenfor vinduet er det en morgendis over Dindalen, morgentrollsk stemning. Nå bærer det ut av Dovregubbens rike og ned til sivilisasjonen igjen.

Lys, men trollsk morgenstemning utenfor Dindalshytta siste dagen på turen.

Fint vær i starten når jeg setter ut fra Dindalshytta ned mot Lønsetgrenda. Det nederlandske paret har lagt i vei mot Loennechenbua, etter tips fra meg. Så får jeg bare håpe at de får plass på den lille bua. Det er seterslig i starten. Når jeg kommer til en parkeringsplass melder følelsen av å være ferdig med fjellturen seg. Nå går det bare langs grusveiene ned til Blokkhus og Lønset.

Jeg krysser Driva over en bro, det er et tøft juv der elven renner gjennom dalen under broen. Så kommer jeg opp til riksveien som jeg følger bort til Lønset. Regn slår følge med meg langs veien. Ved Lønset finner jeg en campingplass hvor jeg får tatt meg en dusj. Det føles utrolig godt, og sikkert bedre for andre passasjerer på toget som slipper å ha en som ikke har dusjet på 8 dager ved siden av seg.

Dindalen og Dindalshytta. Jeg legger ut på siste dag av fjellturen og ut av Dovregubbens rike.

På bussen til Oppdal møter jeg på Tore fra Gammelsetra, han er ferdig med sitt opphold på seteren for i år og på vei hjem igjen. Han forteller at det var flere på hytta kvelden før og at det nederlandske paret nok får konkurranse om plassene på Loennechenbua. De andre gikk med telt og, så det er et lite håp.

Driva renner igjennom et tøft juv ved Lønset.

Det blir et kort opphold i Oppdal før jeg setter meg på toget tilbake til Oslo, det var bare komfort-billetter igjen. Tilbake i retning Dovre og Trollheimen var det bekmørkt og toget passerer gjennom et kraftig regnskyll på vei opp i fjellene fra Oppdal. Det letter en del oppe på selve fjellet og ut fra vinduet kan jeg se Snøhetta i det fjerne. Seks dager tidligere sto jeg altså oppe på toppen.

Snøhetta sett fra toget.

Min tur på Dovrefjell er ferdig og jeg må si meg godt fornøyd med turen. Høydepunktene var definitivt å gå over Snøhetta i flott vær (bortsett fra fallet), å se moskus og den utrolig koselige Loennechenbua. Værmeldingen var mildt sagt grått og trist for turen, men bare to av dagene har jeg hatt dårlig vær når jeg har vært ute og gått. En kan bare konstatere at Dovre ikke har falt.