Høyde (start / slutt / høyeste): 485moh / 460moh / 910moh.
Vær: Vekslende mellom noe overskyet og fint.
Selv om gårsdagen var fin å se tilbake på, sov jeg ikke så godt om natten. Årsaken til det var det som kanskje er det største problemet på Caminoen, bortsett fra gnagsår for enkelte, snorkende med-pilegrimer. Sidemannen min, som for øvrig virket hyggelig, lagde en fin tåkelur i løpet av natten.
Monasterio de Irache i grålysningen.
Dette var min sjette dag på Caminoen og også den lengste så langt, dog ikke så veldig mye lengre enn den første dagen. Jeg gikk til den lille landsbyen som het Torres del Rio etter en som nevnt lang og tørr dag gjennom det karrige Navarre-landskapet. Vandringen i seg selv var nesten av det storslagne, selv om det måtte en avstikker fra Caminoen for å få oppleve det.
På vei mot Monjardin, som troner i bakgrunnen med ruinene av Castillo de San Esteban på toppen.
Og det hele begynte i mørket som vanlig. For morro skyld tok jeg en liten slurk vin fra Fuente de Vino (Bodegas Irache) på veien. Jeg ankom Benediktiner-klosteret i grålysningen, i det gryende lyset virket klosterbygningene mørke og dystre. Den følelsen forsvant likevel fort når jeg vandret nedenfor fjellsidene til Montejurra, når lyset hadde returnert til verden. I horisonten kunne jeg se toppen (Monjardin) ovenfor Villamayor de Monjardin, med ruinene av Castillo de San Esteban distinkte mot bakgrunnen.
Sol over Montejurra, mellom Azqueta og Villamayor de Monjardin.
Fra tidspunktet lyset hadde begynt å skinne opp landskapet var det en herlig vandring mot Villamayor de Monjardin. Caminoen gikk over gode naturstier og etterhvert dukket den røde og varme globen opp bak Montejurra. Jeg passerte gjennom en koselig liten landsby, Azqueta, hvor jeg senere hørte fra Torsten at han hadde blitt servert melk av en av innbyggerne som også hadde sitt eget pilegrims-stempel. Før Monjardin gikk Caminoen mellom røde åkre og vinranker i et bølgende landskap, kirkespiret til landsbyen kunne sees stikkende opp fra jordene.
Spiret på kirken San Andres i Villamayor de Monjardin stikker opp fra de røde åkrene før landsbyen.
Villamayor de Monjardin har alt som trengs for ett hyggelig opphold i en liten landsby, men når jeg ankom var det stille og rolig der. Enkelte andre pilegrimer tittet opp, sa 'buen Camino' og fortsatte videre. Ovenfor landsbyen, på toppen av Monjardin, ligger ruinene av Castillo de San Esteban. Og det kriblet i føttene mine etter å gå opp dit å for se på dem. Daniel satt og hvilte seg i landsbyen når jeg kom og svarte pragmatisk 'hvis du vil gå, så gå' når jeg nevnte at jeg hadde lyst til å klatre opp.
Utsikt ned mot Villamayor de Monjardin og i retningen Caminoen går fra Monjardin og ruinene av Castillo de San Esteban.
Opp gikk jeg. Fra toppen av Monjardin var det en formidabel utsikt og et eventyrlig lys. I retningen jeg hadde kommet fra lå landskapet badet i et dust lys, som om lyset gikk gjennom et slør. Nedenfor meg lå landsbyen hvor jeg kunne følge pilegrimenes ferd videre i det brunsvidde landskapet i horisonten. Selve borgen lå på toppen av noen klipper, en liten trapp førte opp til en port som dessverre var låst. Det var ingen mulighet å komme seg inn for å se ruinene på nærmere hold. Jeg fulgte grusveien ned igjen, istedet for den lille stien gjennom krattet som jeg hadde gått opp på.
Utsikt fra Monjardin og Castillo de San Esteban.
Nede i landsbyen igjen ønskte jeg å spise noe, men når eieren av kaféen surt glefset at jeg ikke kan sette sekken min der jeg hadde satt den; lot jeg det være. Ikke så lurt med tanke på at det er 12km til neste sted, Los Arcos, og at ruten går forbi avsidesliggende vingårder og åpne landskap uten skygge og vannkilder. Vandringen var tøff, der jeg gikk blant spedte pilegrimer. Rundt Caminoen ligger det rester av gamle bygninger og hus, på åsrygger ligger det eldre kirker. Noen hadde skrevet 'Buen Camino' med stein på grusveien en går på. Som landskapet har endret seg siden Pyreneene.
Rester av ett gammelt hus med en kirke på en åskam i bakgrunnen, mellom Villamayor de Monjardin og Los Arcos.
I utkanten av Los Arcos møtte jeg på Claire, Benito, John og Christoph ved en liten bar som ikke har noen matservering. Benito slet litt med knærne sine. Oppholdet i byen ble ikke langt, selv om jeg burde ha besøkt kirken, Iglesia de Santa Maria de los Arcos. Istedet, fortsatte jeg videre, med bare litt enkel mat i kroppen etter Los Arcos.
I Los Arcos, Iglesia de Santa Maria de los Arcos kirken.
Jeg hadde regnet med at Torsten og Emma lå et godt stykke foran meg, men jeg tok dem og Christel igjen kort tid etter å ha forlatt byen. Strekningen etterpå føltes veldig lang, jeg var sliten når vi ankom den trivelige landsbyen Sansol. Fra en terrasse kunne vi se ned på Torres del Rio. Vi måtte bare krysse Rio Linares før vi var framme. For meg hadde det blitt en lang dag.
Torres del Rio sett fra Sansol.
I Torres del Rio fant vi et hyggelig herberge, hvor også Derek og Natalie var. Landsbyen er ikke veldig stor, men trivelig. Tempelridderne har satt sine spor her, kirken Iglesia de Santo Sepulcro skulle bære bevis for det. Besøket mitt til Castillo de San Esteban hadde fått noen andre følger, mens jeg satt og slappet av i herberget så jeg at en flått hadde bitt seg fast i det ene låret mitt. Emma fikk fjernet uvesenet.
Herberget i Torres del Rio, Torsten sitter utenfor og venter.
Lørdagskvelden i landsbyen ble interessant, men dessverre for meg var jeg alt for trøtt til å ta del i den for lenge. I en liten bar ble det rigget til disko, mens det ble spilt tango (Nathalie er en ivrig danser). På en skjerm gikk det videoer som en liten gruppe med koreanere flokket seg foran og danset til.
En herlig dag.
<- AyeguiLogrono ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar