Så for å slå to fluer i samme smekk, leide jeg meg inn på en av markahyttene, Smedmyrkoia. Dit gikk jeg opp lørdag kveld. Det endte opp til å bli en fuktig kveld, noe som involverte en drikkelek, men som jeg ikke skal komme videre innpå. Fuktig ble det også på søndag, da av et annet slag. Da var planen å finne to kjentmannsposter i Krokskogen, og samtidig teste skoene og sekken jeg hadde tenkt å bruke på caminoen (den andre fluen i samme smekk).
Skodde over Krokskogen.
Skoene fikk ihvertfall kjørt seg fra første stund, regnet har jo teppebombet landet i det siste. Fra Smedmyrkoia gikk turen opp mot Oppkuven, i tåkehavet var det store forhåpninger til utsikten. Likevel, en hvis stemning gir det jo å gå i tåken som hadde lagt seg over Krokskogen. Å stå stille og lytte til stillheten mens tåkedottene siger forbi deg i sakte tempo.
På toppen av Oppkuven klatret jeg opp i tårnet og speidet utover tåkehavet på alle kanter, topper og omriss av trær dannet utydelige silhuetter mot den grå bakgrunnen. Et hufs gikk gjennom kroppen, surt der oppe idet regnet tok til. Jeg gikk ned til Oppkuvvannene.
Landskap i tåke.
Ikke langt unna skal Trillingtjerna ligge, åsted for en kjentmannspost. Posten fant jeg ikke, og ikke fordi den ikke var der. Inne i tåken gikk jeg feil rett og slett. Men jeg fant mye myr, som i tåken gikk i ett med landskapet. Etter å ha konstatert at jeg ikke vil finne vannet i tåkehavet, satte jeg kompasskurs mot øst i retning stien jeg kom fra. Jeg kom inn på skisporet som går opp fra Kjagedalen og ikke stien. Etter sigende hadde jeg beveget meg for mye sørover for å komme rundt et stort myrparti (for vått til å kunne krysses med mine sko). Posten får ligge til en bedre anledning.
Videre gikk turen gjennom regnet først nordover og så rundt ned til Nordre Heggelivann. En stakket stund føltes det som at det var en som gikk skjult over meg i skyene og tømte bøtter med vann i hodet på meg. På dette tidspunktet hadde jeg begynt å merke at det gnagde litt i venstre foten, sekken satt bra.
Utsikt fra Oppkuven. Grått tåkehav så langt vi ser.
På vestsiden av Søndre Heggelivann ligger det en topp som heter Kustein, en mulig forklaring på dette navnet er ifølge 'Marka fra A til Å' at den øverste knatten på åsen kan ligne en liggende ku. På den liggende kua er det også slått inn en 'L', bumerket til familien Leuch, for å markere grensen mellom skogeiernes områder. Denne ble slått inn etter en grensekrangel om området rundt. Glatt, vått og bratt var det opp til denne kjentmannsposten. Regnet hamret ned på meg og utsikten var like god som på Oppkuven.
Valgkamp i marka? På vei ned fra Oppkuven kom jeg over en grønn ballong merket med Venstre på. Så får en håpe at politikken ikke går ut på: stem Venstre, få ballonger i marka.
Så var det å ta fatt nedover mot Sørkedalen igjen. På kvelden var planen å få med seg troll i eske visningen på Cinemateket, men da måtte jeg komme hjem tidsnok til det. Da ble en del stier forkastet til fordel for grusveien nedover. Tok likevel stien gjennom Ospeskog, eller nærmere sagt bekken gjennom Ospeskog.
Kustein.
Nede ved Skansebakken var føttene gjennomvåte, nå hadde jeg riktignok tråkket midt oppi det (myr) tidligere og fått vann over skokanten. Å skifte til tørt tøy føltes ekstra godt. Fin tur, tross all tåke, gråhet og regn. Men skoene besto ikke helt testen, skeptisk til å bruke dem på en såpass lang tur som jeg har tenkt, når jeg følte at et gnagsår var på vei etter en tur i skogen. Sekken satt greit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar