Høyde (start / slutt / høyeste): 380moh / 489moh / 670moh.
Vær: Varmt, ingen skyer.
Gikk nærmere tre mil på denne dagen av Caminoen, til den tidligere hovedstaden i kongeriket Navarre. Det nærmer seg slutten for min tid sammen med gjengen som jeg har blitt så godt kjent med og har trivdes godt sammen med. Najera var i utgangspunktet ikke stedet jeg hadde tenkt å gå til idag, det var Ventosa, men siden resten av gruppen nå samlet seg i Najera ble det til at jeg gikk dit jeg og.
Vandring i de mørke gatene i Logrono om morgenen, Benito foran meg på veien.
Det var ikke alltid like interessant idag, det vekslet i løpet av turen. Det eneste som holdt seg stabilt i løpet av dagen var varmen, som kjentes godt i løpet av de kilometerne som ble tilbakelagt. Jeg gikk tom for vann litt før Najera og ankom byen tørr i kjeften.
Pantano de La Grajera, et dyrelivs-reservat utenfor Logrono.
Å vandre inn i Logrono føltes bedre enn å vandre ut av byen idag morges, det var som at rollene fra Pamplona var byttet om, der føltes det bedre å vandre ut. Soloppgangen var flott, de er knallrøde her nede, men omgivelsene sto ikke helt til bakgrunnen denne gangen.
Ermita del Peregrino Pasante, Marcelino Lobato i sitt 'kontor' med stempel, pilegrims-steiner, frukt og forfriskninger til pilegrimene.
Når jeg nærmet meg Parque de La Grajera ble det bedre, strømmastene ble byttet ut med trær og ruten forsvant inn i dyrelivs-reservatet. Inne i parken ligger innsjøen Pantano de La Grajera og synet av et vann var kjærkomment. Vi passerte forbi Emma som satt og betraktet innsjøen, hun virket opptatt av sine egne tanker og vi lot henne sitte i fred. Alle har behov for litt tid for seg selv, og det er mange som går Caminoen som har noen problemer de ønsker å bearbeide på et vis.
I Navarette, et eldre par griller paprika som de selger til pilegrimene som passerer forbi.
I så måte var innsjøen perfekt, man blir mer fredfull i sinnet når man befinner seg i en fredelig atmosfære. Parque de La Grajera er også åstedet for Marcelino Lobato sitt Ermita del Peregrino Pasante. Marcelino er en livsstilspilegrim som ellers sitter her i en liten bu og deler ut mat og drikke til pilegrimene som passerer. Med meg i sekken fikk jeg også en rund stein med en gul pil malt på, så kan jeg bære The Way med meg hvor hen jeg går.
Inne i La Asuncion kirken i Navarette, utsmykninger i taket.
Navarette føltes på mange måter som et naturlig midtpunkt på dagens vandring, på lik linje med Viana igår. Naturlig nok ble cafèene, barene og restaurantene i den lille byen fullt opp av pilegrimer, både kjente og ukjente. Ruten fortsatte videre forbi vingårdene i La Rioja.
I Ventosa, Torsten hviler seg på en terrasse med utsikt over det lille stedet, i bakgrunnen retningen vi kom ifra.
Ventosa, som jo planen var å gå til, var en liten og søvnig landsby. På vandringen så langt hadde jeg rukket å bli glad i disse små stedene langs ruten og jeg kunne godt tenkt meg å tilbringe kvelden og natten her. På den andre siden så hadde følelsen av å bli en del av et større fellesskap vært noe av det fineste med turen så langt, så jeg satte kursen til Najera jeg med.
Etter Ventosa hadde noen laget et hjerte av steiner på Caminoen.
Det gjør noe med en, å gå Caminoen. Kanskje derfor det er så mange personlige minnesmerker pilegrimene legger igjen etter seg. Tidligere idag passerte jeg forbi et gjerde hvor vandrerne hadde hengt opp egenlagde kors i, etter Ventosa passerte vi et hjerte laget av stein på ruten, samt et sted med bitte små steinpillarer med en liten engel skjult i.
Fra herberget i Najera, tegninger på veggen som viser de forskjellige landemerkene man passerer på sin vei mot Santiago de Compostela.
Det første som slo meg når jeg ankom Najera, utenom første sted for å kunne slukke tørsten, var at byen føltes noe fattig. Pen var den heller ikke. Et syn som ikke skulle endre seg i løpet av ettermiddagen og kvelden. Det offentlige herberget besto av en stor og lang bygning, med en like stor sovesal i, mottakelsen var derimot veldig varm. Varm te og kjeks sto klare til oss når vi ankom. Herberget er donativo, som betyr at det er pilegrimene selv som bestemmer hvor mye de ønsker å betale for oppholdet.
Christel med sine tattoveringer, milch og blut (melk og blod), utenfor herberget i Najera. Emma, Torsten og Daniel sitter ved siden av bygningen i bakgrunnen. Over byen står korset Cruz Malpica.
Som nevnt var ikke byen av det pene slaget, men bygningene som huser Monasterio Santa Maria de la Real var flotte. Nå er det ikke alltid utseendet av stedet som styrer om man har det bra eller ikke, vi samlet oss for en hyggelig middag i en liten gaterestaurant. Dette ville være min siste middag sammen med gjengen og sådan litt trist og. Emma har ikke flere dager til rådighet og vil reise hjem imorgen. Jeg er nødt til å roe ned litt, for ikke å komme for tidlig til Ponferrada, der jeg vil møte min far som vil fortsette videre sammen med meg derfra.
Monasterio Santa Maria de la Real i Najera om kvelden.
En vekslende dag, delvis mye fint og veldig varm. Pantano de La Grajera var et høydepunkt, mens Najera som by ikke var så behagelig for øynene. De åtte dagene jeg har fått sammen med Torsten, Emma, Christel, Jon, Christoph, Benito, Signe, Pauline, Derek, Nathalie, Claire og Daniel (og flere, Blaithin ble et kort, men hyggelig møte her) har vært fantastiske, det har vært et privilegie å få dele denne opplevelsen sammen med dem.
<- LogronoAzofra ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar