Camino Primitivo & Camino de Finisterre

Camino Primitivo er hvor alt begynte, det var langs denne ruten de første pilgrimmene tok seg til Santiago de Compostela på, det er den første og eldste av pilgrimsrutene. Offisielt så starter ruten i Oviedo, men for mange så er det Villaviciosa som markerer selve starten, hvor en rute splitter av fra Camino del Norte og fortsetter videre til Oviedo som den primitive veien. Ruten er om lag 300km lang og går gjennom Asturias og Galicia på sin ferd til Santiago de Compostela, den knytter seg til Camino Frances i Melide.

Camino Finisterre er en kortere camino som leder pilgrimene til Finisterre og verdens ende. Caminoen skiller seg fra de andre rutene ved at man her forlater Santiago de Compostela istedet for å gå mot byen.

Sommeren 2015 reiste jeg til Spania for å gå Camino Primitivo og Camino Finisterre, her finner du min beretning fra turen.

Dag   1 (12.07):Sebrayo - Villaviciosa

Dag   2 (13.07):Villaviciosa - Pola de Siero

Dag   3 (14.07):Pola de Siero - Oviedo

Dag   4 (15.07):Oviedo - San Juan de Villapanada

Dag   5 (16.07):San Juan de Villapanada - Bodenaya

Dag   6 (17.07):Bodenaya - Tineo

Dag   7 (18.07):Tineo - Campiello

Dag   8 (19.07):Campiello - Berducedo

Dag   9 (20.07):Berducedo - Grandas de Salime

Dag 10 (21.07):Grandas de Salime - Padron

Dag 11 (22.07):Padron - Castroverde

Dag 12 (23.07):Castroverde - San Roman da Retorta

Dag 13 (24.07):San Roman da Retorta - Melide

Dag 14 (25.07):Melide - Arca O Pino

Dag 15 (26.07):Arca O Pino - Santiago de Compostela

Dag 16 (27.07):Santiago de Compostela - Negreira

Dag 17 (28.07):Negreira - Logoso

Dag 18 (29.07):Logoso - Finisterre

Dag 19 (30.07):Finisterre - Muxia / Santiago de Compostela

(Camino Finisterre) Dag 19: Finisterre - Muxia / Santiago de Compostela

Lengde: 27.0km (472.8km), tid brukt: 7:08 (144:38).
Vær: Sol og pent vær, litt vind og noen skyer.

Jeg er så tidlig oppe at jeg er for søvnig til å tenke at det er min siste dag på vandrefot for denne gang. Ingen andre er oppe i herberget når jeg lister meg stille ned til kjøkkenet under. I gatene er det stille og mørkt, bare lyst opp av gatelysene. På himmelen har gårsdagens skyer forlatt verdens ende.

Om morgenen ved utkanten av Finisterre.

Vandringen til Muxia er den første på denne Caminoen hvor jeg går før det er lyst, noe som igjen bringer fram minner fra forrige gang. Jeg kan huske hvor godt jeg egentlig likte å starte i mørket og så gå en litt stund før solen begynte å lyse opp landskapet rundt meg. Bak meg når jeg går, lyses Finisterre sakte opp.

Sandstrand mellom Finisterre og Muxia.

Det tar likevel en liten stund før de første solstrålene skinte inn over meg. Som før så går Caminoen på en blanding av asfaltert vei og skogsbilveier. Ruten passerer gjennom flere små landsbyer, men mellom Finisterre og Muxia så er det bare mat og drikke å få i en av landsbyene, Lires.

To horreoer med utsikt til havet.

Jeg trives stort sett på ruten, men siden jeg nå befinner meg såpass nære Atlanterhavet skulle jeg gjerne sett at den gikk enda nærmere kysten. Man er ikke berøvet utsikten til havet derimot. Det er en flott dag og humøret er vesentlig bedre enn det var i går.

Skjellmerker som viser vei til begge sider.

De fleste pilgrimene jeg møter kommer i motsatt retning, det er mange som har valgt å gå til Muxia først og så avslutte i Finisterre. Jeg slår følge med en jente fra Italia de siste kilometrene inn til Muxia. Her går ruten først opp over ett område med litt lettere vegetasjon før etter en lang nedstigning kan se havet gjennom trærne. Jeg merker at føttene er slitne på veien ned.

Caminoen som går gjennom en tunnel av vegetasjon.

Vi er begge to fornøyde på den siste strekningen langs havet. Muxia kunne nesten ha befunnet seg på kysten i Nord-Norge, hus som befinner seg langs en værhard kyst har en tendens til å ligne på hverandre. Jeg kunne godt tenkt meg å ha vært her en høst- eller vinter-dag når stormene slår inn over byen fra havet.

Vandring over et åpent landskap før nedstigningen til Muxia.

Framme i sentrum går den italienske jenta for å finne ett herberge, hun har tenkt å overnatte her. Jeg skulle gjerne ha gjort det samme, men er nødt til å reise tilbake til Santiago idag da flyet hjem går imorgen tidlig. Jeg setter kursen mot kirken ved klippene som danner endepunktet for vandringen min. Jeg ender med å klatre over en liten topp som ligger mellom sentrum og kirken for å komme dit.

Kirken og havet. På værharde dager kan bølgene slå mot kirkeveggene.

Ute ved klippene blåser det bra. Det kan blåse verre her, jeg har sett ett bilde hvor bølgene slår mot kirkeveggene. Santuario de la Virgen de la Barca som kirken heter, er ett flott endepunkt. Mens bølgene slår mot klippene og vinder rufser meg i det lille håret jeg har, sitter jeg og stirrer ut mot havet. For meg er det ikke noe mer å gå, jeg er ved mitt 0.00km-merke. Det føles nå fullendt, 19 dager og rundt 470km etter at jeg startet å gå fra Sebrayo. Jeg har bært med meg en kald øl for å feire i vinden, sokkene og skoene er igjen tatt av.

Santuario de la Virgen de la Barca.

I Muxia etterpå møter jeg igjen Lucy og Annie. Jeg hadde håpet å møte de her, men istedet for å gå hit hadde de tatt bussen. Nå satt de og ventet på bussen tilbake til Santiago de Compostela. Jeg slår følge på bussen.

Framme i Muxia kan man endelig strekke beina i været og si at man har klart det (for godt), disse føttene har bært meg rundt 472km fra Sebrayo og hit i løpet av 19 dager.

I Santiago har jeg fått booket meg inn på det hyggelige hotellet jeg overnattet i for fire år siden her, A Casa do Peregrino. Nå er det bare meg her, alle de jeg har møtt har forlatt åstedet (Lucy og Annie hadde en avtale med noen venninner, så jeg måtte holde meg selv med selskap). I fornøyelsesparken tar jeg meg en tur i pariserhjulet, som plaster på såret at jeg ikke rakk å se Santiago fra toppen av katedralen. Det grønne lyset er en sterk motvekt til det naturlige lyset jeg har gått i på Caminoen, en forberedelse til å komme tilbake til hverdagen igjen. Utsikten er topp.

Utsikt over Santiago de Compostela med katedralen fra pariserhjulet i parken.

Jeg feirer vandringen i A Taberna do Bispo, som er ett tapas-sted som virkelig kan anbefales. Deres friterte brie-tapas med blåbærsaus er kanskje den aller beste tapasen jeg har smakt noensinne. Om kvelden er det en gratiskonsert i byen utenfor katedralen. Litt cheezy spansk rock, men hva gjør vel det, det er artig. Inne i kuplene på andre siden av katedralen, spiller et folkemusikk-ensemble. En flott avslutning på en flott tur.

<- Finisterre

(Camino Finisterre) Dag 18: Logoso - Finisterre

Lengde: 30.6km (445.8km), tid brukt: 9:14 (137:30).
Vær: Grått, tett tåke, lettere om kvelden.

I løpet av natten har skyene tetnet seg til ytterligere og ligger pakket rundt husene nesten som bomull. Jeg har tenkt å gå videre til Muxia etter å ha gått Camino Finisterre, så dette er ikke den siste dagen på vandringen min. Likefullt så føles det litt mer ut som at det er det, og at utvidelsen til Muxia mer som er ett ekstranummer å regne. Og jeg liker jo å fullføre vandringene mine i fint vær, det er kanskje derfor dagens vandring ikke ble den helt store rent følelsesmessig. På ett punkt langs veien gikk det galt.

Tett tåke mellom Logoso og Hospital, spøkelsesaktige trær i skyene.

Det er en mistrøstig verden å begynne å gå i, tåken ligger som en tykk suppe. Det er bare å holde seg godt inne i regnjakken. Det var mye skyer igår og, men det er langt unna det som møter meg idag. Det mest oppløftende om morgenen er informasjonen jeg får i et informasjonskontor om Caminoen i Hospital, jeg trenger ikke stresse imorgen for å nå siste buss tilbake til Santiago de Compostela. I baren her (Hospital) møter jeg igjen de to amerikanske jentene fra tidligere, Lucy og Annie.

Vandring gjennom et tomt landskap.

Kort tid etter Hospital kommer man til der rutene skilles, ene veien leder til Finisterre, den andre leder til Muxia. Baren i Hospital er siste mulighet å ordne mat og drikke i, herfra er det en lang vandring fram til Cee hvor det ikke er noen ting. Og jeg vet ikke helt hvorfor, men idag innvirker været negativt på meg.

Over Montes de Buxantes i skyhavet, med trær som lignet på forvokste grønnsaker.

Over Montes de Buxantes forsvinner verden inn i den grå tåken. Normalt sett så liker jeg av og til å gå i slikt vær, men ikke idag. Jeg sliter med å holde humøret oppe. Og det er etterhvert den eneste gangen på Caminoen hvor jeg faktisk føler meg ensom, selv om jeg innimellom kan høre stemmer rundt meg. Vandringen er lang og etterhvert føler jeg at jeg går forbi det samme treet gjentatte ganger.

Corcubion sett fra utkanten av Cee.

Monotonien brytes opp av Santuario de Nosa Señora das Neves, ett kapell fra femtenhundre-tallet, og et kors ute i intet, uten at det hjelper. Der det skal være utsikt ut mot Cabo Fisterra, er det nå ingenting. Jeg kommer ned til Cee med et like tåkelagt sinn. Fra havet skyller både bølger og skodde innover land.

Utsikt over mot Cabo Fisterra og Finisterre under ett grått skylag.

I Cee følger jeg Caminoen der den går i en litt merkverdig rute gjennom byen, før jeg tar av den og går tilbake til en plass jeg gikk forbi tidligere. Jeg trenger en øl og roe meg ned med, å puste ut litt. Det hjelper en del, men i Corcubion hvor jeg tenker å spise lunsj, bruker jeg lang tid på å finne et passende sted (i de fleste stedene var rettene på størrelsen med middager for regne, jeg ønsket meg noe enklere) og jeg er like langt. Jeg tror igrunn jeg er litt sliten og trøtt.

0.00km igjen å gå, ved Cabo Fisterra. Lengre kan man ikke gå.

Jeg kjenner igjen Caminoen her fra sist gang jeg gikk her, det er en fin vandring, men den var hyggeligere da. Som på Camino Frances igjen er det artig å kjenne igjen de stedene man passerer. Humøret har blitt bedre etter den store porsjonen med mat som jeg til slutt måtte ta til takke med i Corcubion. Å se over mot enden på verden under de grå skyene er og en ikke så dårlig utsikt heller.

Framme i Finisterre kan man endelig strekke beina i været og si at man har klart det, disse føttene har bært meg rundt 445km fra Sebrayo og hit i løpet av 18 dager.

I Finisterre finner jeg meg et herberge før jeg går ut til selve Cabo Fisterra. Valget faller på Albergue Finistellae, et helt greit privat herberge, jeg ønsker ikke å være bundet av leggetidene til det offentlige herberget her. Lar sekken være igjen og tar bare min lille sekk ut til fyrtårnet.

Feiring i Finisterre.

Ute ved Cabo Fisterra, fyrtårnet og 0.00km-merket er all dårlig humør glemt. Det er ingen sol på himmelen, men det er et flott lys over havet likevel. Melankolsk. Jeg setter meg ned på en av klippene nedenfor fyrtårnet, og gjentar litt ritualet foran katedralen i Santiago de Compostela, sokkene og skoene går av. Føttene løftes mot havet, de har bært meg hit og. På en av klippene sitter det en og spiller gitar mot havet. Klisjé, men man blir litt kontemplativ av å sitte her etter en lang vandring på Caminoen.

Solnedgang fra Cabo Fisterra.

Jeg finner ikke igjen skoene mine som jeg gravla her for fire år siden, ikke uventet.

Pilgrimsritual ved fyrtårnet i Finisterre, å brenne opp ett klesplagg man har gått i på Caminoen. Her ryker sokkene mine opp i røyk sammen med andre klesplagg.

I Finisterre igjen møter jeg på Lucy og Annie igjen og jeg blir med dem og feirer på en av restaurantene i havnen, sammen med gjengen de har gått med. Om kvelden møtes vi igjen ute ved fyrtårnet. Uten at det har lettet, er det nå mer åpent i skylaget. Gjennom åpninger i skyene får vi en flott solnedgang over havet. Mørket senker seg. Vi fyrer opp et bål og jeg brenner sokkene mine på det (ett av ritualene ved å ankomme til fyrtårnet etter endt Camino er at man skal brenne opp ett klesplagg man har gått med på Caminoen). I tillegg 'begravde' jeg tannbørsten min på masten sammen med alle andre ting andre pilgrimer har lagt igjen der.

Vandringen ut til der verden ender ble ikke helt det store, men ettermiddagen og kvelden ble en verdig avslutning på Camino Finisterre (selv om jeg i hovedsak ikke har avsluttet den ennå).

La Fisterrana.

<- LogosoMuxia / Santiago de Compostela ->

(Camino Finisterre) Dag 17: Negreira - Logoso

Lengde: 36.7km (415.2km), tid brukt: 10:14 (128:16).
Vær: Grått, overskyet, regn og solglimt.

Jeg bestemte meg tidlig på kvelden i går for at det var lite sted jeg ville gå til idag. I min Cicerone guidebok kunne jeg lese '...all the way into and through tiny Logoso...' og jeg bare visste inne i meg at det var dit jeg ville gå til idag. Langt å gå, men det skulle vise seg å være verdt det.

På vei ut av Negreira går man forbi denne ornamenterte muren, ved siden av Pazo de Coton.

Værmessig var det lite som skulle tyde på at det ville bli den fantastiske dagen som det ble, det var ett grått og trist vær for det meste, med enkelte glimt av sol. Likefullt så spilte været inn på en lang vandring i et landskap som fortonte seg som øde, hvor de sorgtunge skyene bare bygget under på stemningen.

Skogsparti på Caminoen etter Zas.

Ironisk nok, så er det når jeg forlater Negreira at jeg først ser noe som er interessant i byen. Før ruten krysser over elven Río Barcala passerer man de elaborerte murveggene til Pazo de Coton, ett palass fra middelalderen med ett kapell fra attenhundre-tallet, Capela de San Mauro. I murveggene er det små boder, men hva de blir brukt til nå vet jeg ikke.

Nedenfor Pedra Edrada ble det for ett kort opphold blå himmel og en regnbue strakk seg over himmelen.

Jeg er litt ambivalent i de første timene av dagen, på samme tid som at vandringen har en melankolsk skjønnhet over seg, går jeg samtidig og tenker på hvordan det ville ha vært hadde jeg gått her i finværet igår. Jeg passerer små landsbyer og grender som virker forlatt for å klare seg på egenhånd, gjennom ensomme skogspartier i stillhet. Over en ås med rullende og grønne enger skulle jeg ønske å kunne se hva som skjuler seg bak skylaget, samtidig som jeg liker den nåværende utsikten. Opp mot vindmøllene bryter solen gjennom for en kort stund, en regnbue bøyer seg over himmelen.

I Vilaserio er de fleste pilgrimene samlet på den lokale tradisjonelle baren, men litt bortenfor er det en eldre dame som vinker meg til seg. Jeg går dit. Det viser seg å være ett eldre par som driver en liten kafé i deres egen hage, her kan jeg sitte i en behagelig stol mens jeg drikker en café con leche og spiser en toast. Vandrende forbi herberget og baren på stedet angrer jeg nok engang på at jeg ikke gikk hit igår.

Baiuca de Xan i Vilaserio, en liten kafé som er drevet av ett eldre par i deres egen hage.

Etter Vilaserio er det mer øde vandring fram til Santa Marina, hvor skyene rusker i trærne. Jeg møter igjen Vicente i den ene baren der, glad for å se at han har klart seg. Han sender sekken sin i forveien og går nå bare i sandaler, skoene han opprinnelig gikk med var alt for små. På nabobordet snakkes det dansk.

Det kan nesten virke som at en ikke må høyt opp for å se solen, for hver gang jeg har beveget meg litt opp i høyden har blå himmel og sol vist seg fram på himmelen. Så fort jeg er nede igjen, har skyene tettet igjen favntaket sitt. Rundt meg er det flere åser jeg har lyst til å gå opp til toppen av, men fra Caminoen er det ingen god rute opp til dem. En innsjø dukker opp i utsikten, Encoro da Fervenza.

Fonte de Cornado, en vannkilde man passerer på den 'øde' strekningen mellom Vilaserio og Santa Marina.

Etter Abeleiroas bryter noen steinete åser seg opp av bakken, som minner meg litt om åsene jeg gikk over på Hadrian's Wall Path i England. Jeg dumper sekken og går opp på toppen av den ene åsen, hvor det er en slags mur bygget opp på. Ett lite vakttårn, Mirador de Corzón, hvor man kan speide utover landskapet som nå er dekket av et tyngende skylag. I horisonten ser jeg den umiskjennelige signaturen av regn som kommer mot deg, vind blåser rundt ørene mine.

Utsikt mot en grønn verden gjort grå i Mazaricos, ett enslig tre.

Det er i Olveiroa de fleste pilgrimene vanligvis stopper på deres Camino til verdens ende, og det er en hyggelig liten landsby som består av flere eldre steinbygninger. Ett privat herberge her driver både en restaurant og en knøttliten butikk, og det offentlige herberget virker trivelig det og. Det hadde ikke vært ille å vært her. Jeg setter av en time til å slappe av og spise litt i landsbyen. I baren nedenfor det offentlige herberget møter jeg på Klaus og tre andre vandrere.

Utsikt fra Mirador de Corzón, ett slør av regn i horisonten.

At jeg beveger meg stille blir bekreftet når jeg skremmer damen som jobber i baren når jeg skal betale, hun hadde ikke hørt meg komme inn og utslipper ett lite hyl når hun snur seg mot meg. Fra Olveiroa er det rundt fire kilometer igjen av dagen å gå for meg. Og for meg blir det en fantastisk avslutning på dagens vandring.

I Olveiroa nedenfor det offentlige herberget. Landsbyen er kjent for sine steinbygninger.

På vei fra Olveiroa får jeg igjen noe av følelsen jeg hadde når jeg gikk på mesetaen på Camino Frances. Bare meg, alene og det øde landskapet. Skyene hyller inn åsene omkring meg. Vinden suser illevarslende rundt meg, der jeg ensomt vandrer. Jeg pakker jakken tettere om meg. Følelsen av å forlate sivilisasjonen. Dette er hva jeg elsker. Regndråper begynner sakte, men sikkert å forme seg i luften. Nedenfor ruten renner det en elv, en kan høre bruset fra den gjennom vinden, den ender i ett lite vann med en demning.

En følelse av ødemark på vandringen mellom Olveiroa og Logoso, bare meg, alene og vinden som uler.

Idet det begynner å regne for fullt kommer jeg til Logoso, og det er det lille herberget her som møter meg først. Logoso er akkurat som jeg hadde ønsket meg at landsbyen skulle være, det er lite sted som består av bare et lite antall hus. Inne i herberget er det godt og varmt, jeg føler meg hjemme.

Om kvelden øker regnet i omfang. Det er en god følelse å sitte inne nå og se ut mens regndråpene fyller luften, samtidig som jeg tenker tilbake på dagens vandring. Jeg spiser middag sammen med Diana, en dansk jente som har løpt hele Camino Frances og nå runder av med å løpe gjennom Camino Finisterre med Muxia. En sprek og hyggelig jente, og det er jo og greit å kunne snakke på mitt eget språk igjen, vi forstår hverandre. Det har vært en fantastisk dag og en av dagene her nede som jeg sitter igjen med mest minner av.

Logoso. Det private herberget O'Logoso, ett hyggelig lite herberge.

<- NegreiraFinisterre ->

(Camino Finisterre) Dag 16: Santiago de Compostela - Negreira

Lengde: 20.5km (378.5km), tid brukt: 5:36 (118:02).
Vær: Lettere skyet, så sol og blå himmel.

Jeg fikk aldri gått Camino Finisterre sist jeg var her. Tiden til rådighet etter å ha ankommet Santiago de Compostela var for kort. Istedet ble det en slags mellomløsning, hvor vi tok bussen til Cee og gikk de siste kilometrene derfra og til Finisterre. En hyggelig tur, men jeg satt igjen med en liten ergrelse over å ikke å ha kunne gå hele. Nå skal jeg endelig få gå turen til verdens ende i sin helhet.

Stående utenfor katedralen i Santiago de Compostela om morgenen på starten av Camino Finisterre. Det føles annerledes å stå her på Praza do Obraidoiro og skal gå vekk fra den.

Grunnet gårsdagens feiring og størrelsen på frokosten i Hostal Alfonso, kom jeg meg derimot sent avgårde. Om morgenen er det mer tomme gater og med en litt mer merkelig følelse en går. Det er nesten stille på Praza do Obraidoiro, men noen få pilgrimer har ankommet plassen og smiler fornøyd i erkjennelsen av at de har fullført Caminoen sin. Været er grått og lite innbydende når mine første steg leder meg vekk fra katedralen.

Camino Finisterre forlater Santiago gjennom små og hyggelige gater.

Det er en merkelig følelse å gå vekk fra Santiago de Compostela, byen som du uvilkårlig har vandret mot for så lenge. Og jeg lurer ofte på om det bare er meg, men er det ikke slik at hver rute som leder ut fra en storby på en Camino er mer hyggeligere enn ruten inn i den? Trivelige små gater følger meg på veien ut av byen, der byen slutter går ruten ned i en liten dal forbi restene av ubebodde hus. Når jeg kommer opp av dalen, kan jeg se tilbake mot Santiago og spirene til katedralen.

Tydelig hvor den gule pilen viser veien til.

En annen ting som jeg går og tenker på er at jeg nå vil havne oppe i en helt ny gjeng med pilgrimer, det er lite sannsynlig at jeg vil møte igjen noen av dem jeg gikk sammen med på primitivo. De som hadde tenkt å gå til Finisterre vil først være noen få dager i Santiago. Allerede fra starten av er det nye fjes å forholde seg til, disse har i tillegg fordelen av å muligens ha møtt hverandre før på Camino Frances eller den Caminoen som de har gått.

På vei fra Santiago de Compostela.

Vandringen idag er behagelig og går stort på en blanding av skogsveier og asfalt, den største oppstigningen kommer etter en pause i baren i Augapesada. Jeg blir så smått kjent med to amerikanske jenter som passerer meg idet jeg fotograferer en busk som i henhold til ett skilt er til salgs.

Camino Finisterre går gjennom naturskjønne ruter som dette.

Høydepunktet for dagen er Ponte Maceira, hadde det vært et herberge her hadde jeg ikke gått videre, en pittoresk liten landsby. Gjennom landsbyen renner det en elv, Río Tambre, som det går en flott romersk bru over. Solen har dukket fram fra skyene og stemningen er idyllisk. Det er en restaurant her og de serverer en saftig og mør burger, i tillegg til en av de høyeste selloene jeg har sett.

Romersk bro over gress i Augapesada.

Fra Ponte Maceira er det snaue fire kilometer å gå til Negreira. Jeg blir overrasket over å gå forbi Klaus, som jeg sist så i Lugo. Han hadde valgt å bare gå rett igjennom Santiago de Compostela for å unngå menneskemengden der. Både forståelig og ikke forståelig.

Vandring over den romerske broen i Ponte Maceira.

I Negreira er det ikke noe annet enn en steikende sol på himmelen. Jeg velger å stoppe for dagen her, tar inn på Albergue Lua, og angrer bittert rett etterpå. Det er flott vær og fortsatt god tid igjen av dagen, så jeg kunne fint ha kunne gått videre til Vilaserio (rundt 12km til). Gjort er derimot gjort og klærne mine henger våte til tørk.

Ponte Maceira med den romerske broen over Río Tambre.

Beslutningen blir ikke bedre av at jeg finner Negreira kjedelig, det er ingenting her, til tross for størrelsen dens. Jeg kjenner og kanskje et lite tomrom etter å ikke lengre ha de andre pilgrimene som jeg har blitt kjent med rundt meg lengre. Klaus redder imidlertid kvelden når jeg møter han igjen senere. Han holder meg med selskap mens jeg spiser den billigste middagen så langt på vandringen min. For tre og en halv euro får jeg en stor plate med salat, patatas fritas, to egg og store skiver med svinekjøtt. I tillegg til en dessert.

Alltid våkende over deg på Caminoen.

Jeg likte den første dagen på Camino Finisterre med nydelige Ponte Maceira som et høydepunkt. Blir det en neste gang kommer jeg til å hoppe over Negreira.

Smil du er i live. Fra Albergue Lua i Negreira.

<- Santiago de CompostelaLogoso ->

(Camino Primitivo) Dag 15: Arca O Pino - Santiago de Compostela

Lengde: 20.0km (358.0km), tid brukt: 5:12 (112:26).
Vær: Overskyet, litt regn.

Om natten høres det ut som om sidemannen holder på å dø, gjentatte ganger, uregelmessig. Det er umulig å få sove, akkurat idet jeg føler søvnen lukke seg om øynene mine er mannen i ferd med å kveles. I mitt stille sinn døper jeg han til 'the camino death rattler'. Veggene resonnerer av snorkingen. Langt ut på natten er det nok, jeg pakker sammen sengetøyet og sakene mine og sniker meg inn i naborommet hvor det er ledige sengeplasser. Der er det helt stille.

Flammende morgen utenfor Arca O Pino før skyene svelget flammene.

Når jeg våkner om morgenen er det fortsatt helt stille i rommet, ingen har stått opp. I mitt opprinnelige rom står lyset på og det er ingen igjen, bortsett fra 'the camino death rattler', alle har gått. Jeg kan vanskelig skjule at jeg flyktet til det andre rommet når jeg kommer tilbake med sengetøyet. Jeg ble for øvrig vekket av en melding fra Douglas som sa at han hadde begynt å gå, han trodde at jeg var gått når han sto opp. Det er ett stort gjesp som sitter og spiser frokost i en bar om morgenen.

Etter Arca O Pino går ruten gjennom en flott skog med høye og flotte vridde trær.

Den siste vandringen inn til Santiago de Compostela er egentlig litt av ett antiklimaks. Det er igrunn veldig lite spesielt eller spennende med den, bortsett fra det faktum at du vil være framme ved målet du har gått imot så lenge. Ruten er hyggeligst i starten ut ifra Arca O Pino gjennom en skog av høyreiste eukalyptustrær, men når man kommer til Labacolla, flyplassen til Santiago de Compostela, er det stort sett en begivenhetsløs gåtur.

Langs gjerdet til flyplassen til Santiago de Compostella, Labacolla, markerer pilgrimene at de snart er ved veis ende på flere måter.

Etter den søvnløse natten er ikke det verste som Caminoen har å by på det jeg ønsker. Der jeg igår ikke hadde noe problem med å gå blant de mange pilgrimene, har jeg det idag. Idag møter jeg på gruppene av skoleungdom som går fra Sarria (100km er grensen for å kunne få Compostelaen) og de lager mye lyd. Mye lyd. Det er som om de ikke kan klare å gjøre noe uten at det må være støy til, det hoies og skrikes, det les og det synges unaturlig høyt (falskt).

På vei mot San Marcos og Monte de Gozo, gråe skyer i horisonten.

Jeg havner midt oppe i en gruppe, og for å slippe unna setter jeg opp farten, noe jeg helst ville sluppet. Ved Labacolla sniker jeg meg ned til en av de to barene, i håp om at barnehagen fortsetter videre. I elven som renner gjennom Labacolla vasker jeg hendene, for fordums pilgrimer var dette stedet man vasket seg før man gikk den siste strekningen inn til apostelens grav.

San Marcos, den siste landsbyen man går igjennom før man kommer til Santiago de Compostela.

Mot Monte de Gozo er det en lang rekke med pilgrimer på vei. Jeg hører hyling og skriking derfra og søker tilflukt i baren i San Marcos for en øl å roe nervene med. Den setter jeg nesten i halsen, da Frank kommer farende, nesten flyvende. Tror sjelden jeg har sett en så målrettet pilgrim før. Som jeg og Douglas trudde, så var han egentlig ikke klar for å stoppe i Lugo og hadde gått på i dagene etterpå. Nå hadde han lyst til å rekke pilgrimsmessen i katedralen.

Framme i Santiago de Compostela kan man endelig strekke beina i været og si at man har klart det, disse føttene har bært meg rundt 360km fra Sebrayo og hit i løpet av 15 dager.

Som jo egentlig hadde vært artig å få med seg. De siste fire kilometrene fra Monte de Gozo til Santiago er veldig lite spennende, så jeg setter opp dampen igjen jeg og etterhvert. Det har muligens vært den verste vandringen så langt på Caminoen min, men når jeg befinner meg blant gatene i gamlebyen til Santiago de Compostela viskes opplevelsen bort. Jeg fylles med en slags opphøyd følelse, men ikke på en religiøs måte. Det er bare erkjennelsen av at jeg igjen vil befinne meg foran katedralen i Santiago og har gjennomført nok en Camino.

Fornøyelsespark i Santiago de Compostela, mye lyd i forhold til Camino Primitivo, ikke så veldig mye mer lyd i forhold til Camino Frances.

Å stige ut på Praza do Obradoiro igjen føles som en verdig avslutning, bare at det for meg ikke er avslutningen på min vandring. Imorgen er det videre igjen. Det er vesentlig flere her nå enn når jeg kom hit sammen med min far høsten 2011. Spredd utover plassen sitter det pilgrimer som er ferdig med sin vandring. Jeg setter meg ned, tar av meg sokkene og skoene. Pilgrimsmessen inne i katedralen har begynt, men jeg er fornøyd med bare å sitte her utenfor. Jeg kan uansett ikke gå inn med sekken min. En parade går forbi. Pilgrimer går forbi. Turister går forbi. Jeg blir sittende i nesten en time.

Lysekrone inne i katedralen i Santiago de Compostela.

Køen er lang for å hente ut Compostelaen. Å gå rundt i gatene i Santiago de Compostela igjen bringer tilbake flere minner fra forrige gang. Byen og gatene er fortsatt like hyggelig som da, men det er betydelig flere folk her nå. Det er en fornøyelsespark i parken rett ovenfor hotellet som jeg bor på, Hostal Alfonso (et veldig trivelig lite hotell), som ikke var der sist (kanskje det bare er der om sommeren). Som pilgrim er man og nødt til å gjøre visse ritualer (hvile på plassen foran katedralen ved ankomst er ett av dem). Jeg besøker katedralen og gir statuen av Jakob en solid klapp på skulderen.

Feiring av gjennomført Camino i Santiago, fra venstre: Frank, meg, Francisca, Joe, Annie, Douglas, Joanna og Joanna (Michal, Jose, Madi, Lucy og Mateusz mangler på bildet).

Om ettermiddagen samles vi for å feire endepunktet for Caminoen vår, hvor vi ledes på en merry chase av Frank for å finne et sted å spise. Jeg lider av total søvnmangel etter nattens snorkeskjelv og er for en stund litt utenfor. Michal redder meg og etter en øl føler jeg meg piggere igjen. Rundt bordet sitter Douglas, Frank, Annie, Joe, Francisca, Joanna, Joanna, Michal, Madeusz og Jose. Vi ender opp på ett dansested av alle ting, å se pilgrimer danse etter å ha gått så mange mil er litt merkelig.

Fikk også sagt farvel til Pablo, Caty, Rocio og Maribel.

På vei hjem igjen om kvelden finner jeg ut at jeg har fått en melding fra Pablo og Rocio hvor de spiser middag og at de har bestilt plass til meg og, meldingen er noen timer gammel. Heldigvis så er de fortsatt i restauranten og jeg må skyldig beklage at jeg ikke så meldingen før for sent. Det var uansett veldig hyggelig å få sagt farvel til Pablo, Rocio, Caty og Maribel også. Til tross for at jeg var trøtt var det en fantastisk kveld og ending på Camino Primitivo.

Når jeg glir inn i søvnens rike i mitt stille rom på hotellet er dagene på Camino Primitivo over. Ett eventyr er over, ett annet begynner. Imorgen er det opp og på'n igjen, da begir jeg meg ut på Camino Finisterre.

La Compostela.

<- Arca O PinoNegreira ->