Skjolden og veien hjem

Det ble en ekstra dag grunnet rotet med å skaffe billett til turen hjem. Noe som betød at jeg måtte ta turen hjem igjen på mandag, en dag jeg egentlig skulle vært tilbake på jobb igjen. I etterpåklokskapens navn burde jeg nok ha ordnet billett på forhånd, men da hadde jeg og låst meg til tid og sted. Og med tanke på min opprinnelige plan, så ville jeg da ha fått en langt hardere fjelltur. Lite å gjøre med det nå uansett. Det meldte tordenværet igår både så og hørte jeg fint lite til, det var rimelig beskjedent.

Svingete veier opp til Fuglesteg.

Utsikt ned mot Skjolden og over til Furåsen fra stien nedenfor Fuglesteg.

Hva er det så å gjøre i Skjolden? Jeg har lyst til å besøke Fuglesteg, når jeg da befinner meg i nærheten. Etter å ha hørt litt med hotellet om hvordan komme seg til Fortun, der stien opp mot Fuglesteg starter fra, blir det til at en ansatt som har litt ledig tid kjører meg dit.

Fuglesteg.

Fuglesteg med fjellene på andre siden av dalen i bakgrunnen.

For å komme til Fuglesteg må en gå opp på en sti som først går i en jevn stigning opp langs fjellsiden ovenfor Fortun, før den begynner å sno seg i bratte svinger opp mot den gamle seteren. På veien opp møter jeg igjen på deler av turfølget fra DNT, ganske artig. En av deltagerne har i tillegg fått besøk av moren sin og jeg slår følge opp den siste biten til Fuglesteg sammen med dem.

'Kors' ved Furåsen.

Furåsen.

Fuglesteg drives nå som en ubetjent hytte av DNT, men brukes også ofte til kulturelle arrangementer. Senere på dagen skal det faktisk være en konsert her og, men jeg vil ha gått ned igjen før den tid. Det drives også en liten kafé her, med enkel servering. Det er en flott utsikt fra tunet utenfor de gamle restaurerte bygningene. Vi sitter oss ned på benkene utenfor med kaffe og pannelapper. Hadde jeg tenkt litt lengre burde jeg jo egentlig ha overnattet her i natt, for så å gå ned igjen til bussen imorgen.

Fjellene med Fuglesteg sett fra Furåsen.

Åsafossen, ved veien mellom Fortun og Skjolden.

Tid har jeg igrunn nok av idag, så på veien ned tar jeg og turen opp til Furåsen. En annen gammel setergård oppe i fjellsidene ovenfor Fortun. Bestemmer meg for å gå tilbake til Skjolden langs veien. Angrer likevel litt på at jeg ikke tok meg tid til å gå videre opp i fjellet fra Fuglesteg, og så ta turen over til Turtagrø. Fra Turtagrø kan jeg ta buss tilbake til Skjolden, tidene hadde jeg nå sjekket opp og jeg burde igrunn ha hatt tid nok til å komme meg dit for å nå den tilbake igjen. Et annet alternativ hadde jo og vært å gått dit med sekken min, og overnattet der enten på hotellet eller i teltet mitt for så å ta bussen hjem igjen derfra.

Fin utsikt tilbake over Eidsvatnet med Fuglesteg synlig oppe i fjellsidene bakenfor.

Skjolden sett fra Sengjaberget.

Tilbake i Skjolden tar jeg en rask tur opp til Sengjaberget for litt nær-utsikt over Skjolden, før jeg tar fri resten av dagen.

Skulptur i Skjolden ved det som er enden på Sognefjorden, Molden synlig inne i skulpturen.

Mørkt og regnfullt på bussturen over Sognefjellet fra Skjolden til Lom.

Neste morgen er det bekmørkt når jeg tar bussen over Sognefjellet. På Turtagrø går det tørre vandrere av bussen og våte vandrere på bussen. Jeg får noen timer i Lom mens jeg venter på den lange bussturen hjem til Oslo, hvor det er et for mye yrende folkehav for min smak etter fredelige dager i fjellheimen. Jeg skulle egentlig ha vært på jobb nå. Så er det bare å sitte og se ut av vinduet fra bussen til Oslo i flere timer, før jeg til slutt kan gå inn døren hjemme igjen.

Lom Stavkirke.

Utsmykninger på Lom Stavkirke.

Inne i Lom Stavkirke.

Lom bygdamuseum.

Tilbake til omverdenen ned gjennom en mørk dal

Tanken idag er enkel, komme meg ned i nærheten av der vei tar over for sti nederst i Mørkrisdalen. For slik å ha en kort tur ned til Skjolden imorgen for å nå bussen tilbake til Oslo. Utenfor teltet er det et lett regn som vekker meg om morgenen. Etter frokost og å ha pakket ned teltet for siste gang denne sommeren, bærer det i vei på siste dag i Breheimen.

Rausdalen om morgenen.

Kvitene.

Fra der jeg går kan jeg se at DNT-gruppen også er på vei, har begynt på sin ferd til Nørdstedalseter. Jeg kan følge dem fra avstand en lang stund, de har en bratt stigning opp mot Oksli å forsere i starten av turen. Fra mine pauser kan jeg se dem, små prikker i flere farger som beveger seg oppetter fjellsiden. Det tar ikke lang tid før det er strekk i gruppen. For meg kan det virke som at også dytter skyene oppover, været letter underveis som de kommer høyere og høyere, og jeg lengre og lengre unna.

Ryggvandring mellom Kvitene og Fjellsli.

Kvitene var et sted jeg igår vurderte å gå til for å finne et sted å telte, men når jeg kommer dit er jeg glad for at jeg ikke gjorde det. Vannet som renner i de elvene er for hvite av sedimenter til at jeg ville ha drukket av det eller brukt i maten. Elvene bærer navnet sitt med rette. Fra Kvitene er det en flott tur på tuppen av fjellryggen over til Fjellsli, en nydelig gammel stølsgrend.

Fjellsli.

Nedstigning fra Breheimen.

Etter Fjellsli ligger krysset hvor man enten går videre høyt oppe til Fast ved Åsete, eller setter kursen ned i dalen. En kan ikke se dalbunnen herfra. Jeg er litt fristet til å holde meg oppe i høyden en stund, og heller gå ned til Hørnavollen derfra. Måten Mørkrisdalen nedenfor avtegner seg på kartet gjør at jeg holder ved planen min, det er bare nødt til å være en flott tur.

Utsikt over Dalen, Vetlestølen og Liane.

Det føles litt trist å forlate det åpne fjellet der oppe, men det føles oppløftende at turen ned er så fin. Man får plenty av muligheter til å speide utover dalen som bukter seg nedover og strammer seg inn i enden. På andre siden av dalen kan flere fosser ses flomme nedover fjellsidene. I dalbunnen, som nå kan ses, kan jeg skue ned på en elv som følger dalen sine svingninger gjennom en frodig beitemark.

Dalen.

Turen gjennom Breheimen har gitt mersmak, hit vil jeg sikkert komme tilbake til senere. Litt interessant er det at det er turen etter at jeg ble ferdig med Massiv som har gjort størst inntrykk på meg, spesielt gjaldt det turen fra Sota Sæter og opp mot Sprongdalshytta. Nå skal jeg fullføre turen gjennom en flott dal som ligger foran meg. Jeg er nede i et norskt kulturlandskap. Og kan allerede høre bjellene fra sauene som beiter på den store sletten mellom Dalen og Vetlestølen sætrene.

En elvenær sti.

Ned langs strykene etter Liane.

Og rett skal være rett, det er en nydelig dal. Og sauene virker å være like fornøyde med å gå der de og, slik at de likesågodt fotfølger meg. Et stykke går stien helt atmed elven som renner gjennom dalen. Mens jeg går ned ved siden av elven kommer det to spreke sjeler løpende. Idet jeg slipper dem forbi, får jeg et raskt titt på ansiktet til den ene og det er noe veldig kjent med det. Jeg er sikker på at jeg har møtt han før, når jeg studerte i Molde for mangfoldige år siden, men jeg klarer ikke å sette navn på ansiktet. Det unnviker meg.

Gjennom skogen ved Dulsete.

Ved Liane er det på høy tid å bli kvitt latskapen, samt å få seg litt lunsj. Jeg har gått med regntøyet på hele veien ned fra teltplassen min idag morges, og det er lenge siden det har vært noe bruk for det. Jeg har bare vært for oppslukt og opptatt med å nyte turen til å ta meg tid til å få det av, men nå er det ingen bønn. En turgruppe med utenlandske turister er også på plass ved sæteren. De får ta til takke med en uvøren fjellvandrer som skifter og.

Inn i Mørkrisdalen.

Fra Liane går stien tøft ned ved siden av noen stryk, på en sti som virker merkverdig oppbygd. På vei ned passerer løperne meg igjen, men nå har jeg fått stokket om på navn og ansikt. Einar roper jeg ut, og de stopper opp. Han har jeg ikke sett siden jeg forlot studiene, helt tilbake i 2000. Han trenger en oppfriskning av hvem jeg er og, ikke så rart. Etter å ha vært og klatret i Jotunheimen har han og samboeren nå tatt turen hit til Skjolden. Han bekrefter ryktene jeg allerede har hørt, det er regn på vei og i tillegg er det meldt mye tordenvær. Planen min om å gi meg nede rett før veien har blitt til å komme meg til Skjolden. Uansett, så hadde jeg nok ankommet Hørnavollen for tidlig for min smak.

Tjørnaholet.

De fortsetter løpeturen, men jeg møter på dem straks etterpå, for et bad før de setter fart på siste strekning ned til bilen. Like fort går det ikke for meg, men jeg har ikke så stress med å komme meg ned. Trenger å hvile øynene på naturen rundt meg. Sæteren Dulsete ligger ved inngangen til Mørkrisdalen, fra her smyger jeg meg inn under trærne og dras inn i en mørk og trollsk vandring ned dalen. Fjellsidene lukker seg sakte om meg. Og himmelen som var blå, har sakte, men sikkert skiftet til å bære tegn til regn.

Et lite tjern i Mørkrisdalen.

Mørkt, men ikke dunkelt og trist. Trollsk. En vakker dal, jeg lar meg forføre av den. Små regnbyger av og til. Nede ved Hørnavollen ser regnet ut til å komme for godt, men det er ikke mye. Herfra må jeg komme meg ned til Skjolden, det er et stykke å gå på vei, men det er ikke en avskrekkende avstand. Jeg hadde likevel snakket med turguiden for gruppen med de utenlandske turistene og han hadde sagt at det nok var plass til meg i minibussen de kjørte i. Når de kom til å dra var dermed ikke like lett å si, når jeg møtte på dem var på vei opp. Jeg fikk nummeret til Einar, men her har jeg ingen dekning. Fjellsidene sperrer alt ute. Det er likevel håp, det er flere av gruppen som har dukket opp og det tyder på at det ikke vil være lenge å vente.

Siste strekning gikk langsmed Mørkrisdalselvi.

Og da var det ferdig, sittende i en minibuss på en humpete vei ned mot Skjolden. De kjører meg rett til Skjolden Hotell, hvor jeg får ordnet meg et rom. Det er en campingplass her og, men jeg er ingen fan av det og da kunne jeg like greit ha teltet der oppe. Luksus it is. Om kvelden spiser jeg middag med Einar og samboeren, og kan da få en oppfriskning i hva som har skjedd i Molde siden jeg forlot byen. Det blir en hyggelig kveld og en flott avslutning på en fin tur i Breheimen.

Skjolden.

Problemet er bare at det ikke ser ut til å være en mulighet for å komme seg hjem til Oslo i morgen. Det er ingen ledige plasser på bussene.

En rolig dag gjennom Breheimen

Neste morgen rang, like fin som den forrige. På min teltplass med utsikt hadde jeg sovet godt, og som følge av det var frokosten like god. Mens jeg pakker sammen teltet og sekken kan jeg se turfølget til DNT starte på stigningen opp mot Gluggevardholdet ovenfor meg. Dagens etappe vil starte uten nåde med en bratt stigning.

Morgen ved Sprongdalstjernet.

En glemmer fort at det er bratt når utsikten er så fin som den er på klatringen opp. Samtidig vil det være det siste jeg ser av Jostedalsbreen for en liten stund. Idet jeg går videre oppover, forbi små pytter med fjellene som speiler seg i vannet, vil breen forsvinne bak fjellryggen ved siden av meg.

Utsikt fra stigningen opp mot Gluggevardholet.

Fjellheimen reflekteres i et lite vann på vei opp mot Gluggevardholet.

Jeg tar igjen baktroppen av turfølget nesten oppe ved Gluggevardholet, som med alle grupper er det et stort skille mellom de raskeste og de som går i et roligere tempo. Pliktfulle stopper de opp og samler troppene før de igjen sprer avstanden seg imellom igjen. Etter Gluggevardholet er jeg på nytt i steinenes kongerike, men det er langt på nær så ille som rundt Illvatnet.

Ruten går opp under strålende sol forbi snø og stein.

Når jeg nå likevel har havnet midt inne i turgruppen kan jeg jo likesågodt snakke med dem også, det er hyggelige folk. En føler seg litt som en snylter, som har ubemerket sneket seg inn og blitt en del av gruppen. Etter en stund på den høyeste delen av dagens tur kommer vi til der stien trekker ned mot Greindalen. I horisonten stikker de taggete toppene til Hurrungane seg over Greineggi.

Gluggevardvatnet.

Stien langs Gluggevardvatnet.

Gruppen velger å stoppe for lunsj høyere oppe, men jeg vil ned for å ha litt vann rundt kokeapparet når jeg fyrer det opp. Det blir en lang pause, så nydelig som det er ute nå. Samtidig kan jeg iaktta medlemmene av gruppen forsere elven på omtrent hver sin måte. Å steingå over den ser ut til å være mulig, men det ser også da ut til å gi en rimelig lang omvei ute i vannet. Jeg velger å ta av meg på skoene og vasse over på den smaleste delen.

Hurrungane stikker opp bak fjellkammen.

Jeg tok meg så god tid til lunsj at gruppen er langt foran meg når jeg er på den andre siden av elven og fortsetter ned Greindalen. Her er underlaget grønnere. Og det blir grønnere og mer frodigere jo lengre ned jeg kommer.

Breheimen, alright.

Ned Rausdalen kan man gå mens man ser lengtende mot sagtanns-rekken som stikker opp mellom dalsidene i enden, Hurrunganes stolte horisont. Ved en liten kulp kommer jeg igjen over turgruppen, som overtaler meg til å ta et bad i kulpen. Sommerens varme har gjort sitt. Det er uventet å bade i så varmt vann på fjellet. Og for en utsikt det er fra badeplassen og.

Gjennom Greindalen.

Ruinene av en gammel støl i Rausdalen?

Siste bit ned til Arentzbu slår jeg følge med gruppen, eller rettere sagt baktroppen. Når vi ankommer DNT hytta er allerede fortroppen igang med å lage middag, som inntas ute foran hytta. Mat med landskap. Jeg sier farvel til gruppen, som imorgen skal gå videre over til Nørdstedalseter. Min vei går ikke lengre i samme spor.

Rausdalen.

Hurrungane og Kvitene sett fra Rausdalen.

Langt går jeg likevel ikke. Jeg var usikker på om jeg skulle gå enda videre, muligens fram til Fjellsli, men nede ved Heimsta Rausdalsvatnet finner jeg en bra teltplass. Arentzbu kan ses fra teltplassen. Det passer egentlig bra, planen imorgen er å gå ned Mørkrisdalen og finne et sted for natten før jeg er nede ved veien.

Det lille våtmarksområdet nedenfor Arentzbu.

Dagen ebber ut. Middagen tilberedes ned ved lyden av elven som renner forbi. Fint med dager i fjellet hvor en bare har gått rolig og nytet været og landskapet. Null stress som det sies. Det er fint her i Breheimen.

Kveld ved Heimsta Rausdalsvatnet.

Fra Massiv og inn i isbreenes rike

Den positive siden av å ha to dager igjen av Massiv, var at jeg kunne bruke de resterende dagene i en uke til å gå i Breheimen. Et område av Norge jeg ikke har gått i før. Til Sota Sæter var ruten jeg skulle gå tilnærmet gitt, men etterpå sto jeg fritt til å plukke fra de forskjellige mulighetene som forlater hytta. Det eneste jeg visste var at jeg var nødt til å komme ned på veien som går over Sognefjellet før siste buss som muliggjør returen min hjem til Oslo går. Etter de siste to harde dagene hadde jeg og bestemt meg for ikke å stresse for mye med tanke på lengde på dagsetappene.

Seter og beitende kyr ved siden av Sota Sæter.

Sota Sæter er et hyggelig sted, men med mange gjester blir spisesalen i minste laget. Lydnivået under frokosten (samt under middagen igår) gjør at jeg savner de stille øyeblikkene utenfor teltet mitt.

Små øyer med trær ute i Stilla-elven med Sekkegrove-elvene og fossene i bakgrunnen.

Fra sæteren må man gå en seks kilometer på en grusvei for å komme til den første t-merkede stien som leder opp mot Sprongdalshytta, men heldigvis så har jeg fått et gyldent tips. Etter å ha krysset de to broene over Stilla, skal det gå en natursti som leder opp til Mysubytta. Muligens en noe lengre tur enn på grusveien, men langt på vei å foretrekke. Naturstien går gjennom en nydelig, og spesielt trivelig, furuskog ved siden av Stilla og Røykeskålvatnet, samt små stryk. Terrenget er lettgått og stien er enkel å følge. Og når været viser seg fra sin aller beste side finnes det ikke noe å klage på. Med kanskje et lite unntak av hvorfor stien ikke er merket med de velkjente røde t'ene, men årsaken er kanskje man ikke ønsker den belastningen som det kanskje kan føre til.

Etter Sota Sæter krysser man over Stilla på to broer.

Fra naturstien mellom Sota Sæter og Mysubytta, med utsikt ned mot Røykeskålvatnet.

Framme ved Mysubytta dukker DNT sine røde t'er opp og er fra det punktet trofaste følgesvenner på ruten opp til Sprongdalshytta. Her skifter vegetasjonen seg igjen. Til tynne løvtrær og busker, gradvis oppover Surtbyttdalen. På veien slår en tanke meg. Jeg har glemt igjen DNT-nøkkelen hjemme. Ikke så bra når jeg har planlagt et besøk til en av de selvbetjente hyttene for å proviantere den siste middagen. Det burde gå bra, men jeg tar meg likevel i å speide oppover dalen på utsikt etter turgruppen fra DNT som jeg mente å overhøre skulle gå til Sprongdalshytta. Jeg synes jeg kan høre stemmer, men jeg kan ikke se noen. Helt til jeg omtrent er i enden av Surtbyttvatnet, da kan jeg se flere små skikkelser bevege seg oppover Sprangdalen. Jeg er 'reddet'.

Røykeskålvatnet.

Naturstien passerer forbi dette lille stryket på veien opp mot Mysubytta.

Selv etter nattens regnskyll er det tørt, fryktelig tørt. Og ved krysset mellom Surtbyttdalen og Sprangdalen er det fortsatt mye vegetasjon som kan ta fyr, men jeg vil ha min kopp med varm drikke. Jeg føler det burde være trygt nok å sette brenneren ute på en stein i Handspikgrovi-elven. Med føttene til lufting kan jeg se over Surtbyttvatnet og fortsatt se fjellkammen jeg kom ned fra igår, til høyre for meg ligger Sprangdalen med Greinbreen klamrende fast til toppen av fjellet i enden.

Mysubytta.

Fra nå av blir det derimot goldere og vegetasjonen avtar mer og mer. Det artige med dagens tur er at det har vært så markante skiller mellom gradene av vegetasjon i landskapet. Jeg startet i en nydelig og åpen skog, for så å gå gjennom terreng bestående av busker og mindre trær, for så å gå over et gresskledt fjell. Nå avtar gresset mer og mer, og steinene tar mer og mer over underlaget. Ruten tar en sving og så begynner den reelle stigningen for dagen, opp mot dalen med Sprongdalshytta i enden av.

PÅ vei opp gjennom Surtbyttdalen.

Utsikt over Surtbyttvatnet, i bakgrunnen kan man se ryggen jeg kom ned fra igår.

Øyeblikket jeg kommer over kanten og ser ned mot de små vannene før Sprongdalshytta, så selve hytta og i bakgrunnen Jostedalsbreen har noe magisk over seg. Det glinser i de forskjellige vannene. Sprongdalshytta må ha en av de beste utsiktene av DNT sine hytter og flere ganger vurderer jeg ene og alene av den grunn å ta inn på hytta istedet. Hvis solen skulle komme til å gå ned bak Jostedalsbreen i fullt utsyn fra hytta ville det vært beyond magisk. For en utrolig variert tur dette har vært.

Sprangdalen med Greinbreen i bakgrunnen.

Jeg finner en super teltplass nede ved vannet før hytta. I direkte linje over vannet kan jeg se rett mot Jostedalsbreen. Små skikkelser beveger seg rundt Sprongdalshytta, jeg bestemmer meg for å gå dit for å proviantere når det nærmere seg solnedgang. Før det, opp med teltet og tilberedning av middag.

Flott utsikt over Sprongdalen med Sprongdalshytta i enden og Jostedalsbreen på den andre siden av dalen bak.

Utsikt fra teltplassen min, med Sprongdalshytta liggende på kanten på andre siden av vannet.

Det blir ingen solnedgang direkte bak isbreen på den andre siden, men utsikten og lyset både før og etter at solen forsvinner ned bak fjellryggen bortenfor Sprongdalshytta er flott. Utenfor hytta satt turgruppa til DNT og nøt været og utsikten. Folksomt på hytta, så jeg ville nok ha det best i teltet mitt uansett.

Jostedalsbreen.

Jeg snakket også med en gjest som ville ned og prøve fiskelykken ved vannet, og når jeg går forbi han på vei tilbake til teltet har han fått dratt opp en fin fisk fra vannet. Om kvelden er det stille på vannet og fjellsidene speiler seg nydelig i overflaten, mens himmelen skifter farge til rosa.

Myrull med breutsikt idet solen forsvinner bak fjellkammen.

Stille ved Sprongdalsvatnet med fjellsiden som speiler seg i vannoverflaten.

En utrolig flott dag, for ikke å glemme variert. Fra å gå gjennom en nydelig skog, til å bevege seg i flotte stegvise deler opp mot breene og til å komme over kanten hvor man kunne skue ut over Sprongdalen med Jostedalsbreen som bakgrunn. Godt at det gråe og triste været som igrunn har fulgt meg på Massiv gjennom hele ruten, også fant det for godt å gi seg når jeg var ferdig med den. Breheimen har definitivt levert så langt.

Om kvelden ved teltplassen.