torsdag 13. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 35: Castigaleu - Puente de Montañana

Lengde: 24.7km (1016.1km), tid brukt: 8:38.
Veimerking: Grei i starten, så mer og mer fraværende.
Vær: Mørkt og dystert, regn, tåke og torden.


Mørkt, dystert, vått og surt, det var hva været hadde lagt i vente for meg på vandringen til Puente de Montañana. Jeg har hatt dårlig vær tidligere på turen, men så mørkt som det har vært i dag har det ikke vært. Idet det verste været satte inn underveis ble jeg forglemt av veimerkene og ting så ikke lyst ut. Når jeg til slutt kunne gå inn dørene til Hostal Isidro i Puente de Montañana og kjenne varmen kaste ut kulden og omsluke kroppen min, kunne jeg se tilbake på en spennende og tøff tur. Jeg nådde i tillegg en ny milepæl i løpet av dagen, jeg har gått over 1000km så langt.

Mørk og mistrøstig utsikt fra ruten mellom Castigaleu og Ermita de Sant Antoni.

Morgenen i dag bringer med seg den endelige avskjeden med Elena og Carlos, å drøye det noe videre ut er ikke på tale. I hvert fall i mine tanker, men taxi-sjåføren virker innstilt på noe annet. Han er fast bestemt på å kjøre meg til Monesma istedet, men selv med mitt lille ess gjemt opp i ermet, Carlos hadde et kart over ruten som jeg har tatt et bilde av, lar han seg ikke rikke. Ruten finnes ikke lengre videre fra Castigaleu. Jeg er fast bestemt på å gjøre et nytt forsøk på å finne GR1, hvis ikke, gå veien rundt. Hjelp kommer fra uventet hold, en bekjent av sjåføren kommer tilfeldig kjørende og han forklarer at joda, ruten skal fortsatt være der den.

Den etterlatte grende Las Badias / Monesma de Benabarre, kirken dominerende i den lille grenden.

Med kartet som hjelp blir det enklere og jeg finner raskt ut hvor jeg gikk feil i går. Og så fort jeg har kommet inn på rett sti, forbi gamle steingjerder, viser det seg og at ruten ikke er så ødelagt som man skal ha det til. Likevel så tar turen over til Ermita de Sant Antoni lang tid, stien er rotete, delvis overgrodd og innimellom vanskelig å følge. Derfor sier det sitt at det faktisk er flere veimerker her enn på de to forrige dagene samlet. Melankolsk forlatthet hviler over området. Skyene tvinger seg nådeløst på landskapet. Etter å ha krysset veien nedenfor kapellet blir det verre, stien blir enda mer overgrodd og vanskelig å følge. Jeg kommer til den forlatte landsbyen Monesma de Benabarre, skjønt den er merket på skiltene og på kartet som Las Badias.

Uansett navn på stedet, så er det under det gjeldende været et noe delvis nifst sted. Det knirker i porten inn til den lille gravlunden. Ovenfor troner Tozal de Puyol dystert under skyene. Tomme vinduer uten liv stirrer ned på meg. Presten her må ha hatt stor innflytelse på de få beboerne, kirken dominerer over grenden som et dystert vakttårn. Når gikk de siste beboerne ut døren sin, ut av grenden, et siste blikk tilbake, for så aldri å returnere?

Ermita de Santa Baldesca på toppen av Tozal de Puyol, i bakgrunnen kan Castell de Monesma skimtes gjennom skyene.

Sandmorenene nedenfor Tozal de Puyol gjør det vanskelig å gå, sanden kleber seg til skoene, de tynges ned og ruten virker å synke på samme måte ned i sanden. De utallige forlatte gårdene, som alle er i varierende grav på vei til å forfalle, slutter aldri å fange øynene mine. Tørre, støvdekte busker som klinger seg fast i sanden, gir sanddynene et uvanlig fargepreg. Jeg klarer ikke å styre meg, i hele dag har jeg argumentert mot meg selv om jeg skal klatre opp til Castell de Monesma ovenfor eller ikke, jeg vinner diskusjonen og gjemmer sekken under en stein og tar fatt på klatringen opp.

Utsikt fra Castell de Monesma, Puyol / Sarroca de Monesma nedenfor.

De lave skyene ligger akkurat høyt nok over toppen av Tozal de Puyol til at jeg får en utsikt over området rundt, riktignok en anelse dystert. Det er bare såvidt jeg klarer å skimte Torre de Luzás. Jeg har akkurat tid til å se på den knøttlille kirken på toppen, Ermita de Santa Baldesca, og de nedramlede restene av borgen, før skyene senker seg ned. Kirken er låst, men når jeg sniker kameraet inn under dørglippen avslører bildet at interiøret fortsatt er intakt, veggene er malt hvite øverst og blå nederst. Av tårnet er det nesten bare fundamentet som er igjen, men man klatre opp i det for å utvide horisonten rundt en smule.

Gjennom skyene dukker det opp vinduer til omverdenen, som kommer og går, men Pyreneene i nord er skjult for meg. Det er surt og antydning til regn i luften. Igjen må jeg stille spørsmålet om hvorfor ruten ikke går over toppen og istedet går rundt på en rute som er vanskelig å finne, besøket på toppen er vel verdt innsatsen. Og det burde ikke være vanskelig å lage en rute opp fra Monesma de Benabarre / Las Badias, hvis det ikke allerede eksisterer. Jeg tok den tunge veien opp, en lettere vei hadde vært å gå opp fra ruinene av Sarroca de Monesma eller Puyol, som man ser tydelig fra restene av borgen. Dette var en knall omvei.

Ruinene av landsbyen Puyol / Sarroca de Monesma.

Mesteparten av Sarroca de Monesma / Puyol er ruiner, falleferdige hus som fortsatt står oppe, men likevel står det en bil parkert utenfor ett av husene. Tilbake til veimerkingen, etter Sarroca de Monesma er den like falleferdig som ruinene, men her er guideboken til John Hayes en stor hjelp. Ruten tar av ved siden av en helligdom ved siden av veien og en rød og hvit stripe dukker ikke opp før etterpå. Fort gjort å gå feil her og fortsette videre mot et ukjent sted. På rett vei kommer jeg til nok et kapell som er et godt stykke unna allferdsvei, Ermita de Nuestra Señora de Palleroa. I horisonten nå kan jeg under skyene se konturene til hva som venter meg av et høydepunkt imorgen, i fjellryggen er det en markant revne. Jeg spiser lunsj i ly for regnet under inngangspartiet til kirken.

Armita de la Palleroa, jeg spiste lunsj i ly innunder inngangspartiet.

Været går så fra vått til verre når ruten sier takk og farvel for seg. Jeg står på et jorde og dum som jeg var, spurte jeg ikke bonden som akkurat stoppet og sa hei, om hvor ruten gikk videre. Jeg står på et jorde under et tiltagende regn og har ikke noe å gå etter for å finne veien videre. I horisonten mørknes det betraktelig og jeg begynner å bli engstelig, jeg finner ikke noe tegn til en sti videre. Har jeg gått helt feil? Etter en stund, etter å ha rotet rundt på jordet, finner jeg heldigvis og helt tilfeldig et veimerke og etter litt mer nervøs stifinning har jeg lokalisert stien videre. En stund så jeg for meg at jeg måtte følge dalbunnen ned, gjennom et udefinert terreng.

Det blir likevel ikke bedre etter å ha funnet stien, for regnet øker i intensitet og det tar ikke lang tid før de første torden-knallene høres. Igjen så forsvinner veimerkingen ut i intet, ut i det komplette tomrom, når jeg er i nærheten av en merkverdig gård, La Móra de Montañana. Jeg er igjen lost. Går et stykke feil, må returnere, for så å finne ut at ruten tok en helt annen og uopplagt vei, men der den går er det masse veimerker (som man ikke ser før man er ved dem). Synd, for den dårlige veimerkingen ødelegger noe for opplevelsen av ruten ellers. For den er tøff, man går på en gammel ferdselsvei med mosete gjerder av stein.

Utsikt fra Armita de la Palleroa, revnen som danner Congost de Mont-Rebei er klar og tydelig.

Videre er det også en tøff vandring. Landskapet er revet opp av skyene og regnet. I horisonten kan man se at landskapet i tillegg er revet opp av skarpe fjellrygger som skjærer på tvers av det. Igjen, nå vandrer jeg langs en rygg med utsikt, på en tøff sti, med dumpe smell fra himmelen. Igjen passerer man en forlatt gård, en helligdom prydet med ferske blomster. Og så står restene av et gammelt tårn, Torre de la Mora, og Nuestra Señora de Baldós kirken foran meg ute på kanten av ryggen, voktende ovenfor en historisk landsby. Jeg har kommet til Montañana.

Montañana er et vidunder av en glemt tid og sted, det gjør at regnet som trommer deg i ansiktet ikke merkes, at jeg er kald ikke merkes. Tiden jeg befinner meg der, er alt fort kort til å gi stedet den æren det fortjener. Å gå i detalj nytter ikke, man må oppleve det. Måten husene, tårnene, kirkene er bygget opp av, av måten steinene som danner dem er stablet opp på hverandre. En skulle nesten tro at hver enkelte stein har blitt nøye studert for å finne dens rette plass i helheten. Å vandre ned gjennom landsbyen er nok en vandring tilbake i tid, en opplevelse som i likhet med nevnte tid setter spor etter seg.

Stien til Montañana.

Fortsatt bor det folk her, men det er ikke mange. I det hissige regnet er det derimot vanskelig å se, er det noen så sitter de inne i varmen og ikke ute, jeg går ensom ned gjennom gatene. Små gatelys bringer en viss varme og atmosfære til omgivelsene. Ruten går ned på brostein fra kirken og gjennom landsbyen, forbi et annet tårn, Torre de la Cárcel. På andre siden av dalen ligger et lite kapell, Ermita de San Juan, og et tredje tårn, Torre de las Eras. En liten og nydelig bro bringer en over til de siste husene i landsbyen.

En helligdom ved siden av ruten på vei til Montañana.

Resten av vandringen til Puente de Montañana går stort sett langs en vei, med regnet piskende i ansiktet. Mot slutten er det lite av omgivelsene som opptar meg, selv om det kanskje kunne ha vært en fin tur langsmed elven. Jeg ser Hostal Isidro på andre siden av veien og haster over, kaster meg inn døren og lar varmen omsluke meg.

Montañana.

På sånne dager som dette er det ekstra deilig å komme fram. Å få vrenge av seg de våte klærne og henge dem opp til tørk, få en varm dusj og så ta på seg tørre klær. Med det nødvendige gjort, går jeg ned til restauranten og resten av kvelden tilbringer jeg der. I varme omgivelser, med noen kalde øl og en god middag, får varmen tilbake. Bare slapper av og nyter kvelden, samtidig som jeg tenker tilbake på en tur som bød på noen få utfordringer, men samtidig var av det spennende slaget. Ute regner det ustanselig, andre besøkende kommer og rister av seg regnet. Slike kvelder smaker gjerne ekstra godt.

<- Torre de los MorosÁger ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar