(Camino Frances) Dag 12: Tosantos - Ages

Lengde: 22.9km (264.0km).
Høyde (start / slutt / høyeste): 820moh / 968moh / 1150moh.
Vær: Sol og skyfri himmel.

Det har gått ti dager siden den første dagen på Caminoen, da var det regn og tåke, siden har det med unntak av kvelden i Ayegui aldri vært noe regn i luften. Så også i dag, på vandringen til den lille landsbyen Ages var det sol, varmt og skyfri himmel. Og i tillegg var det vandringsmessig en av de beste dagene på en god stund. Noe annet å tenke på, jeg nærmer meg Burgos og etter det La Meseta.

I Villambistia tidlig om morgenen, slitne hus, men den lille grenden har en bar.

Idag derimot var det turen over Montes de Oca det meste dreide seg om, med sine 1150 meter over havet er dette en av de høyeste punktene på Caminoen. For pilegrimene er det likevel det at det ikke finnes noe sted å få tak i vann eller mat i før man ankommer San Juan de Ortega man er mest opptatt av.

Solen er ikke langt unna å stå opp der jeg står og ser tilbake mot Villambistia og Tosantos lengre bak.

Klokken hadde ikke rukket å slå åtte ganger før jeg var avgårde idag, under en rødlig glød i horisonten. Jeg syntes det var tidlig nok, likevel har jeg opplevd flere ganger at folk har stått opp i 4-5 tiden for å komme seg avgårde, det blir vel tidlig og mer uforståelig for meg. Jeg liker å starte i mørket, men bare i en kort stund for å oppleve at det lysner rundt meg. Mens solen fortsatt glimrer med sitt fravær går jeg forbi den knøttlille grenden Villambistia med sin Iglesia San Rogue. Det er en bar i grenden.

Ruinene av Monasterio de San Felix de Oca, bare denne lille delen av klosteret står igjen. I bakgrunnen tre franske pilegrimer.

Det var disse små landsbyene og grendene som sto i førersetet igjen før man kom til Montes de Oca. Jeg vandret uansett lykkelig på min vei gjennom dem og slettene på vei til Villafranca Montes de Oca. Etter Espinosa del Camino, nok ett lite sted hvor det faktisk er to herberger, kom jeg til restene av Monasterio de San Felix de Oca. Ikke mye som sto igjen av dette klosteret hvor grunnleggeren av Burgos, Greve Diego Porcelos, en gang var gravlagt.

På vei opp mot Montes de Oca ovenfor Villafranca Montes de Oca. Monasterio de San Felix de Oca kan såvidt sees lengre bak som en liten firkant.

Før man begir seg over Montes de Oca kommer man til Villafranca de Oca og det første som slår en ved ankomst der er trailerne som står parkert ved inngangen til landsbyen, veien går rett igjennom den. Å få tak i noe mat å ta med seg var ikke helt enkelt, de var egentlig tomme for brød, men butikkeieren var snill å ga meg en baguett av deres eget private forråd.

Store felt med solsikker ved siden av Caminoen ned mot San Juan de Ortega.

Over Montes de Oca gikk jeg først blant eiketrær opp fra Villafranca de Oca fram til en hvileplass med benker og en vannfontene (hvor vannet ikke var regnet som drikkbart), dette var den hyggeligste delen av ruten over 'fjellet'. Nysgjerrig som jeg er, så måtte jeg følge en skogsbilvei som ledet vekk fra Caminoen, den førte meg til et åpent område med overblikk over vindmøllene på toppen. Etter et minnesmerke over sårene som ikke har grodd etter borgerkrigen i Spania, Monumento de los Caidos (også det høyeste punktet), var ruten en tørr strekning på en støvete grusvei. Jeg spiste lunsj i skyggen mens andre pilegrimer vandret hilsende forbi.

San Juan de Ortega, en klassisk menighets-kirke og pilegrims-herberge, dette har vært et stoppested for pilegrimer i utallige år.

Store felt med solsikker møtte meg ned mot San Juan de Ortega. Hit gikk resten av gruppen 'min' igår, dette er bare en gammel kirke hvor det har vært et pilegrimshospital i mangfoldig tid. Før pleide presten her å servere gratis hvitløkssuppe (sopa de ajo) til pilegrimene som overnattet. Det er og en bar i samme bygning, så jeg måtte ta meg en pause sammen med pilegrimene som hadde ansamlet seg der, mesteparten nye fjes for min del. Tror det hadde vært hyggelig å overnattet her, men jeg skulle videre.

På vei ned mot den lille landsbyen Ages, til tross for størrelsen bor det svært få folk her.

Mitt lille mål for dagen var Ages, og det stedet var ikke veldig stort, men først en liten og hyggelig tur fra kirken som huser San Nicolas de Bari kapellet. Ages er en landsby som også opplever å bli fraflyttet, antall innbyggere i landsbyen varierer fra kilde til kilde, noen mente sågar at det bare bodde 12 fastboende her. Det offentlige herberget i landsbyen drives av den lokale baren (eller en av dem egentlig, den lille landsbyen har flere). Herberget er rent og fint.

Puento Canto rett utenfor Ages, en gammel romersk bro hvor en konge skal ha blitt myrdet på i gamle tider.

Til å være en så liten landsby hadde den likevel nok å se på. Vanligvis er en titt rundt på disse småstedene fort unnagjort, men her brukte jeg lengre tid. En kort avstand utenfor Ages finner man en liten romersk bru, under den var nå vannkilden tørket ut. For lenge siden skal en konge ha blitt myrdet på broen, det sies at magen til den drepte kongen befinner seg i landsbyens fine kirke, S. Eulalia.

Utenfor Ages lå dette lille kapellet.

Inne i landsbyen fant jeg også en slags labyrint, irrgangene i labyrinten var laget av trær og tråder. På en notis kunne jeg lese at den var satt opp for å sette fokus på overforbruket i verden. Utenfor Ages lå det også ett lite kapell som jeg så på veien inn til landsbyen, jeg tok turen ut til kapellet, men som vanlig her, var dørene låst.

Ages. I gaten i bakgrunnen lå det offentlige herberget og baren som drev det.

Jeg spiste middag på herberget, som jo var baren, sammen med noe pilegrimer jeg også hadde sett i Azofra. Det er det som er så fint med Caminoen, man blir inkludert når man går den. Dette var en veldig flott dag, men imorgen sier småstedene farvel og en ny større by troner over oss, Burgos.

<- TosantosBurgos ->

(Camino Frances) Dag 11: Granon - Tosantos

Lengde: 21.2km (241.1km).
Høyde (start / slutt / høyeste): 729moh / 820moh / 820moh.
Vær: Omtrent skyfri himmel.

Jeg gikk til Tosantos idag, nok et donativo herberge. Tiden tilbragt på Caminoen idag var ikke like spennende som igår, det ble mer vandring langs vei. Landskapet hadde og flatet seg ut mer, det bølget ikke like mye rundt ruten. Gårsdagens utrolige ettermiddag kunne jeg derimot leve lenge på, jeg gikk med den friskt i minnet.

Ut fra Granon om morgenen.

I utkanten av Granon var det en liten rasteplass hvor det var oppreist en skulptur / søyle ved siden av, jeg hadde og vært og sett på den igår. Søylen lyste nå med et sterkt lys, omtrent det eneste synlige lyset, det var bekmørkt rundt meg ellers. Et fyrtårn på fast land. Kort tid etter Granon forlater man La Rioja og trer inn i Castilla y Leon, den største autonome regionen i Spania. Der man krysset grensen sto det et enormt skilt hvor ruten gjennom regionen var tegnet på.

Soloppgangen nærmet seg når jeg nærmet meg Redecilla del Camino.

Jeg holdt kontakten med de foran meg, og i hovedsak Torsten. De hadde gått til Belorado igår, omtrent halvveis på ruten min idag, det hadde visstnok ikke vært like spennende der. Fram til Belorado var det mye vandring langs en motorvei, som ble noe kjedelig i lengden. Heldigvis fikk jeg noen pustepauser innimellom da ruten gjorde noen avbrekk innom små landsbyer.

Camino veimerke angir at man nå befinner seg i Castilla y Leon når man er i Redecilla del Camino.

Soloppgangen kom da jeg krysset over elven Rio Relachigo, da hadde jeg allerede passert gjennom Redecilla del Camino. Så fulgte veldig lille Castildelgado, hvor det også var et lite herberge, så Viloria de la Rioja (lå ikke i La Rioja) og Vilamayor del Rio før Belorado. Små søvnige landsbyer og grender.

Front på hus i Viloria de la Rioja.

Det første som opptok nysgjerrigheten min når jeg ankom Belorado, var restene av borgen som lå på en ås ovenfor byen. Jeg klatret opp. Restene bar mer preg av å se ut som en klippe enn en borg. Ønsker man utsikt over Belorado er dette stedet. Her oppe fra virket ikke byen like spennende som Santo Domingo de la Calzada. Morsomt å klatre rundt på ruinene dog.

Se opp for atomiske mus, skiltene får ofte gjennomgå på Caminoen. Vandring på vei, her nærmet jeg meg motorveien mellom Burgos og Logrono igjen.

Jeg surret litt rundt i byen, besøkte Santa Maria kirken og gikk litt retningsløst rundt. På en kafé i plaza mayor møtte jeg på Eric (pianisten fra igår) og noen andre pilegrimer. Å sitte her sammen med dem og snakke var hyggelig, men jeg vet ikke om jeg ville ha ønsket å overnatte her.

Utsikt over Belorado fra borgen ovenfor byen.

Etter Belorado ble det varmt. Heldigvis lot Caminoen motorveien være for seg selv kort tid etterpå og gikk mer langs landlige grusveier, selv om motorveien aldri var langt unna. Jeg passerte forbi flere felt med solsikker som så uttørkete og brune ut. De første husene i Tosantos bar preg av å være landlige feriesteder, selv om det nok var lokale landsbybeboere som bodde i dem.

Restene av borgen ovenfor Belorado.

Herberget, Albergue San Francisco de Asis, var en gul bygning. Som i Granon var mottakelsen varm og hjertelig. Fra herberget kunne jeg se opp mot åsen ovenfor, hvor det var tydelige tegn til huler i sandsteinen.

I åsen ligger også Ermita Virgen de la Pena, et lite kapell hugget ut i klippene. Når jeg gikk opp dit før middag var kapellet låst, men det var fascinerende. Etter middag arrangerte derimot hospitaleroene på herberget en tur opp til kapellet, hvor en av de lokale var med og ga oss en omvisning inne i det. Innsiden strakte seg ikke veldig langt inni åsen, det var bare et lite kirkerom med plass til ikke alt for mange folk.

Ermita Virgen de la Pena ovenfor Tosantos. Det lille kapellet er hugget inn i klippene ovenfor landsbyen.

I påvente av middagen, tok jeg også en øl på den lokale baren El Castano. Midt gjennom Tosantos går veien, så mens jeg satt der dundret det tungtransport forbi i høy hastighet. Den kommunale middagen var god, etterpå samlet vi oss i et lite kapell i herberget. Jeg ble med, til tross for at jeg ikke følte at jeg helt hørte hjemme her. De har en skikk her, at hver pilgrim skriver ned årsaken til hvorfor man går Caminoen på en lapp. Hver ettermiddag leser man opp enkelte av disse lappene, etter 20 dager blir de brent når de regner med at pilegrimen som skrev lappen har ankommet Santiago de Compostela.

Herberget i Tosantos, Albergue San Francisco de Asis. Jeg sov i andre etasje der det åpne vinduet er.

Det så ut til at jeg var inne i en musikalsk del av Caminoen. Som i Granon ble det her også musikk om kvelden, ikke piano denne gangen, men en av pilegrimene spilte gitar. Det var nok ikke like eksklusivt som igår, men fortsatt hyggelig. Et hyggelig opphold i Tosantos mer en nok gjorde opp for en ellers litt kjedelig vandring.

Fra kveldsbønnen i det lille kapellet i herberget.

<- GranonAges ->

(Camino Frances) Dag 10: Azofra - Granon

Lengde: 21.5km (219.9km).
Høyde (start / slutt / høyeste): 545moh / 729moh / 745moh.
Vær: Fint.

Jeg tok feil av å få en snorkefri natt igår, Jo som sov i sengen ved siden av meg, snorket som en full sjømann. Om det var rart å gå fra Najera om morgenen igår, var det om mulig enda rarere idag. Igår var jeg tross alt i kompaniskap med alle jeg hadde blitt kjent med om morgenen, idag startet jeg igrunn på nytt med blanke ark. Jeg gikk til Granon, hvor gjetord gikk om herberget. Og hadde jeg ikke tatt avgjørelsen om å henge igjen, ville jeg ha gått glipp av den fabelaktige ettermiddagen og kvelden på herberget.

Lilla lysskjær over himmelen om morgenen, lysene fra Azofra blinker i mørket.

Avgårde i mørket igjen, men denne gangen fikk jeg og noen andre pilegrimer litt problemer med å finne rett vei. Vi fant The Way til slutt og passerte forbi La Picota XVI (columna justicia), et veimerke fra middelalderen, i mørket. Og når lyset begynte å komme på himmelen, var det med et lilla skjær, bak meg blinket det fra vinduene i Azofra.

Soloppgang ved en area de descanso, inne i kuppelen kunne man sitte og hvile seg i ly for eventuelt dårlig vær.

Landskapet rundt var undulerende jordbruksland. Før Ciruena valgte jeg å gå gjennom en rasteplass istedet for der Caminoen gikk, den lille omveien virket hyggeligere. En iglo-lignende bygning man kunne sitte inne i var satt opp på rasteplassen (area de descanso). Solen hadde akkurat rukket å stå opp når jeg kom dit, og strålene fra solen var det første som lyste inn gjennom døren til bygningen.

Et undulerende jordbruksland mellom Azofra og Ciruena.

Jeg tror at Caminoen bringer med seg mye bra til områdene og stedene den passerer gjennom, men den bringer nok også med seg en del skyggesider. Jeg gikk forbi et skilt hvor det sto 'prohibido defecar', altså forbudt å gjøre fra seg. Burde vært unødvendig å sette opp skilt for det. Ciruena er stort sett en golf resort, det forklarer sannsynligvis hvorfor stedet opplevdes som en spøkelsesby. Rekker og rader med tomme hus, ikke noe liv. Det er bare liv her i sesongen.

Alto de Matacon.

I horisonten strakk en ås seg opp foran meg, med forskjellige jordlapper som danner mønstre i de gulbrune åkrene. En vei går rett fram opp mot åsen og tar så av til høyre før den forsvinner over ryggen. Langs veien kunne jeg se små skikkelser bevege seg unisont fremover, pilegrimer på sin ferd mot Santiago. Dette er Alto de Matacon og bildet hadde jeg sett utallige ganger før jeg selv sto foran det.

En gjeter med en saueflokk krysser Caminoen etter Alto de Matacon før Santo Domingo de la Calzada.

På vei ned fra ryggen, med Santo Domingo de la Calzada i siktet, krysset en stor saueflokk Caminoen lengre nede. En enslig gjeter vandret i forkant av dyrene. Langs ruten var Alto de Matacon høydepunktet for dagen.

Når jeg gikk blant bygningene i Santo Domingo de la Calzada, var det ikke fjernt for at jeg gikk å tenkte at jeg burde ha gått hit igår og. Ikke bare for å være sammen med min gruppe, men også fordi det var en veldig fin by med et historisk sus. Jeg tok meg en lang pause her, spiste både lunsj og besøkte de største severdighetene i byen med 6600 innbyggere.

Santo Domingo de la Calzada, i toppen av klokketårnet til katedralen.

Klokketårnet til katedralen står separat fra selve kirken og er mulig å klatre opp i. Utsikten fra toppen av tårnet byr på byen fra oven og det golde landskapet rundt. I katedralen gikk jeg gjennom trange og små irrganger. Når jeg var i katedralen kunne jeg høre en hane gale. Det sies at de som hører dette, vil komme fram til Santiago de Compostela. I kanskje ett av de mest ornamenterte haneburene i verden spankulerer det en hane inne i katedralen, det er knyttet en legende til denne skikken.

Ornamenter og utsmykninger på fasaden til katedralen i Santo Domingo de la Calzada.

Ut av Santo Domingo de la Calzada krysset jeg en imponerende bro over Rio Oja. Elven er helt tørr, som landskapet rundt, det var som å gå på en bro bare til pynt. En passerer Cruz de los Valientes, et kors til minne om to stridende fra Santo Domingo og Granon om landeierskap.

Broen over Rio Oja, elven var uttørket.

Jeg ankom herberget i Granon, Albergue San Juan Bautista, før det var åpent. Satte sekken min i rekken av sekkene som dannet køen for å få plass og gikk så for å ta meg en kald cerveza på en lokal bar i den lille byen. Herberget ligger i samme bygning som kirken, har to sovesaler hvor man sover på matter og en veldig hyggelig stue og spiserom. Vaskerommet er i kirketårnet, hvor noen hadde tegnet omrisset av en død man på gulvet, lik det man ser i filmer.

Middag i Albergue San Juan Bautista. Den eldre koreanske mannen i bakgrunnen kalte meg for supermann, uten at jeg helt forsto hvorfor.

Herberget er donativo som de fleste av herbergene drevet av kirken er, som betyr at man selv velger hva man ønsker å betale for oppholdet. Det serveres også en felles middag og frokost til de pilegrimene som overnatter. Det man donerer går til middagen og frokosten for de pilegrimene som kommer neste dag. Flott konsept.

Eric spiller for pilegrimene i herberget.

Ettermiddagen og kvelden på herberget ble en av de sjeldne opplevelsene man husker så godt. På herberget var det en fransk musiker, Eric, som drev ett musikksted i hjembyen sin, han hadde for øvrig spilt sammen med Bruce Dickinson (Iron Maiden). Så langt på Caminoen sin hadde han ikke ønsket å spille, men på denne fant han det for godt å spille for oss. I stuen sto det et piano og utenfor kunne man høre lyden av musikk, høy stemning og pilegrimer som danset. Slitne bein og føtter ble fort glemt.

Nok en utrolig dag.

Video fra oppholdet i herberget i Granon.

<- AzofraTosantos ->

(Camino Frances) Dag 9: Najera - Azofra

Lengde: 5.8km (198.4km).
Høyde (start / slutt / høyeste): 489moh / 545moh / 560moh.
Vær: Fint.

Denne dagen markerte starten på del to av min Camino. Jeg måtte idag si farvel til gjengen jeg hadde tilbragt tiden sammen med på Caminoen så langt. Det var en tung avgjørelse, men jeg følte at den var nødvendig. Jeg så de fortsette videre mot Santo Domingo de la Calzada, for meg ble det en delvis hviledag hvor jeg bare gikk til Azofra.

Tidlig om morgenen i Najera.

Årsaken til at jeg følte at dette måtte gjøres var enkel. Min far hadde ønsket å gå Caminoen sammen med meg, men ikke hele ruten. Istedet hadde vi kommet fram til at han skulle møte meg i Ponferrada og gå de siste 200km sammen med meg. Å finne en dato som det passet å møtes på var ikke like enkelt, men vi landet på en dato, 15. oktober. Fortsatt mange dager igjen, men med samme fart som jeg holder nå vil jeg være fremme i Ponferrada omtrent fire dager før han kommer.

Cruz Malpica ovenfor Najera.

Det ønsket jeg ikke, for mange dager å vente. Tydelig så har jeg vært usikker på hvor langt jeg kommer til å klare å gå hver dag, men så har jeg heller aldri lagt ut på en så lang tur som dette før. Da også Emma hadde sagt at hun måtte reise hjem idag, tenkte jeg at det passet å henge igjen idag. Ikke med ett lett hjerte. Det ville bli rart å gå videre nå.

Utsikt fra korset Cruz Malpica over zona natural utenfor Najera og det forestående landskapet rundt Caminoen.

Jeg måtte likevel gå litt, så jeg pekte meg ut neste sted med et herberge å gå til. Azofra, snaue seks kilometre unna. Ett problem bare, man må være ute av herbergene før kl 8 om morgenen. Med så kort reisevei kunne jeg godt tenkt å ha sovet litt lengre.

Soloppgang over Najera sett fra Cruz Malpica.

I mørket gikk jeg gjennom gatene av Najera og etterhvert opp i en zona natural. Frokost hadde jeg med meg i sekken. Ovenfor Najera ligger Cruz Malpica og planen min var å gå dit for å spise frokosten min der. Samtidig som jeg kunne få med meg soloppgangen og se solstrålene lyse opp byen nedenfor. Det var strålende. Når jeg ankom korset var det fortsatt relativt mørkt, så nedenfor meg blinket lysene fra Najera og fra småstedene lengre bak i horisonten opp mot meg. Så strakte solen sine stråler over landskapet. En god start på en ellers moderat dag.

Solskinn gjennom trærne i ett naturområde, Cruz Malpica til venstre.

Fra korset kunne jeg se det smått bølgende landskapet som Caminoen fortsatte videre gjennom. De seks kilometrene til Azofra var fort unnagjort, selv om jeg tok meg god tid. En kort, men hyggelig nok vandring forbi åkre og en liten irrigasjonskanal.

Caminoen mellom Najera og Azofra, åsen med Cruz Malpica på er til venstre.

I Azofra bor det 250 innbyggere og tallet er synkende. Dette er en av flere små landsbyer på ruten som nok holdes i live bare av den grunn at Caminoen går gjennom den. En gjennomstrømning av pilegrimer fører til små avkastninger hver dag. Landsbyen virket hyggelig nok.

Små vannkanaler før Azofra.

Herberget der var relativt nytt og til min glede sov man bare to stykker på hvert rom. Jeg så fram til en snorkefri natt. Utenfor herberget var det en liten hage med et lite basseng med vann i. I tillegg var det ett forseggjort kjøkkenområde.

Fra herberget i Azofra. Ett lite basseng, plasser å sitte på og i bakgrunnen kjøkkenområdet. Et hyggelig herberge.

I Azofra gjorde jeg ikke så mye. Jeg tok en tur i landsbyen, fort unnagjort. Ellers slappet jeg av på herberget, det ble et fotbad i bassenget og. Etterhvert begynte pilegrimer å ankomme og rommene ble fylt opp. Jeg delte rommet mitt med Jo fra Malta.

Azofra, en liten søvnig landsby.

For første gang på Caminoen lagde jeg middag selv, det ble en enkel pastagryte. Senere på ettermiddagen og kvelden gjorde jeg meg kjent med noen av de for meg 'nye' pilegrimene, men tankene mine gikk ofte til den gruppen som jeg nå hadde forlatt. Igrunn ligger jeg bare en halv dag bak dem, men jeg vet at jeg er nødt til å ta ihvertfall en hel hviledag senere. Jeg tror jeg går til Granon imorgen.

Ornamenter på et hus i Azofra.

<- NajeraGranon ->

(Camino Frances) Dag 8: Logrono - Najera

Lengde: 29.0km (192.6km).
Høyde (start / slutt / høyeste): 380moh / 489moh / 670moh.
Vær: Varmt, ingen skyer.

Gikk nærmere tre mil på denne dagen av Caminoen, til den tidligere hovedstaden i kongeriket Navarre. Det nærmer seg slutten for min tid sammen med gjengen som jeg har blitt så godt kjent med og har trivdes godt sammen med. Najera var i utgangspunktet ikke stedet jeg hadde tenkt å gå til idag, det var Ventosa, men siden resten av gruppen nå samlet seg i Najera ble det til at jeg gikk dit jeg og.

Vandring i de mørke gatene i Logrono om morgenen, Benito foran meg på veien.

Det var ikke alltid like interessant idag, det vekslet i løpet av turen. Det eneste som holdt seg stabilt i løpet av dagen var varmen, som kjentes godt i løpet av de kilometerne som ble tilbakelagt. Jeg gikk tom for vann litt før Najera og ankom byen tørr i kjeften.

Pantano de La Grajera, et dyrelivs-reservat utenfor Logrono.

Å vandre inn i Logrono føltes bedre enn å vandre ut av byen idag morges, det var som at rollene fra Pamplona var byttet om, der føltes det bedre å vandre ut. Soloppgangen var flott, de er knallrøde her nede, men omgivelsene sto ikke helt til bakgrunnen denne gangen.

Ermita del Peregrino Pasante, Marcelino Lobato i sitt 'kontor' med stempel, pilegrims-steiner, frukt og forfriskninger til pilegrimene.

Når jeg nærmet meg Parque de La Grajera ble det bedre, strømmastene ble byttet ut med trær og ruten forsvant inn i dyrelivs-reservatet. Inne i parken ligger innsjøen Pantano de La Grajera og synet av et vann var kjærkomment. Vi passerte forbi Emma som satt og betraktet innsjøen, hun virket opptatt av sine egne tanker og vi lot henne sitte i fred. Alle har behov for litt tid for seg selv, og det er mange som går Caminoen som har noen problemer de ønsker å bearbeide på et vis.

I Navarette, et eldre par griller paprika som de selger til pilegrimene som passerer forbi.

I så måte var innsjøen perfekt, man blir mer fredfull i sinnet når man befinner seg i en fredelig atmosfære. Parque de La Grajera er også åstedet for Marcelino Lobato sitt Ermita del Peregrino Pasante. Marcelino er en livsstilspilegrim som ellers sitter her i en liten bu og deler ut mat og drikke til pilegrimene som passerer. Med meg i sekken fikk jeg også en rund stein med en gul pil malt på, så kan jeg bære The Way med meg hvor hen jeg går.

Inne i La Asuncion kirken i Navarette, utsmykninger i taket.

Navarette føltes på mange måter som et naturlig midtpunkt på dagens vandring, på lik linje med Viana igår. Naturlig nok ble cafèene, barene og restaurantene i den lille byen fullt opp av pilegrimer, både kjente og ukjente. Ruten fortsatte videre forbi vingårdene i La Rioja.

I Ventosa, Torsten hviler seg på en terrasse med utsikt over det lille stedet, i bakgrunnen retningen vi kom ifra.

Ventosa, som jo planen var å gå til, var en liten og søvnig landsby. På vandringen så langt hadde jeg rukket å bli glad i disse små stedene langs ruten og jeg kunne godt tenkt meg å tilbringe kvelden og natten her. På den andre siden så hadde følelsen av å bli en del av et større fellesskap vært noe av det fineste med turen så langt, så jeg satte kursen til Najera jeg med.

Etter Ventosa hadde noen laget et hjerte av steiner på Caminoen.

Det gjør noe med en, å gå Caminoen. Kanskje derfor det er så mange personlige minnesmerker pilegrimene legger igjen etter seg. Tidligere idag passerte jeg forbi et gjerde hvor vandrerne hadde hengt opp egenlagde kors i, etter Ventosa passerte vi et hjerte laget av stein på ruten, samt et sted med bitte små steinpillarer med en liten engel skjult i.

Fra herberget i Najera, tegninger på veggen som viser de forskjellige landemerkene man passerer på sin vei mot Santiago de Compostela.

Det første som slo meg når jeg ankom Najera, utenom første sted for å kunne slukke tørsten, var at byen føltes noe fattig. Pen var den heller ikke. Et syn som ikke skulle endre seg i løpet av ettermiddagen og kvelden. Det offentlige herberget besto av en stor og lang bygning, med en like stor sovesal i, mottakelsen var derimot veldig varm. Varm te og kjeks sto klare til oss når vi ankom. Herberget er donativo, som betyr at det er pilegrimene selv som bestemmer hvor mye de ønsker å betale for oppholdet.

Christel med sine tattoveringer, milch og blut (melk og blod), utenfor herberget i Najera. Emma, Torsten og Daniel sitter ved siden av bygningen i bakgrunnen. Over byen står korset Cruz Malpica.

Som nevnt var ikke byen av det pene slaget, men bygningene som huser Monasterio Santa Maria de la Real var flotte. Nå er det ikke alltid utseendet av stedet som styrer om man har det bra eller ikke, vi samlet oss for en hyggelig middag i en liten gaterestaurant. Dette ville være min siste middag sammen med gjengen og sådan litt trist og. Emma har ikke flere dager til rådighet og vil reise hjem imorgen. Jeg er nødt til å roe ned litt, for ikke å komme for tidlig til Ponferrada, der jeg vil møte min far som vil fortsette videre sammen med meg derfra.

Monasterio Santa Maria de la Real i Najera om kvelden.

En vekslende dag, delvis mye fint og veldig varm. Pantano de La Grajera var et høydepunkt, mens Najera som by ikke var så behagelig for øynene. De åtte dagene jeg har fått sammen med Torsten, Emma, Christel, Jon, Christoph, Benito, Signe, Pauline, Derek, Nathalie, Claire og Daniel (og flere, Blaithin ble et kort, men hyggelig møte her) har vært fantastiske, det har vært et privilegie å få dele denne opplevelsen sammen med dem.

<- LogronoAzofra ->