Høydemetere (opp / ned): 1138m (8926m) / 883m (8313m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 375moh / 630moh / 1383moh.
Vær: Sol og skyer om morgenen, så tåke, regn om kvelden.
En del blå himmel og sol om morgenen, men det er tydelig at været har skiftet. Det ble nok en dag pakket inn i tåketeppet, med Ste Engrace som planlagt endepunkt for dagen. Fra Logibar er ruten om Passerelle d'Holzarte i min guidebok beskrevet som en variant av GR10, men ruten er nå tydeligvis lagt om til å ta deg over de dype kløftene i Holzarte. Stien opp til kløftene er relativ grei, så ruten er også et populært turistmål. Jeg starter heldigvis så tidlig at ingen av turistene har ankommet ennå.
Gorges d'Holzarte med hengebruen.
Det er fortsatt blå himmel når jeg ankommer den dype Holzarte kløften, over avgrunnen spenner Passerelle d'Holzarte seg. Hengebruen, som ble konstruert i 1920, gynger svakt når jeg går over den. Det er et stykke ned til bunnen av ravinen. Lyden av vann fra langt nede stiger opp. Etter broen tvinges jeg inn under Holzarte skogens favntak, sollys skinner gjennom løvtrærne. Bred sti opp gjennom skogen med ravinen synlig til venstre. Idag presterer jeg å glemme igjen solhatten min på stien, som fører til at jeg nok en gang må gjøre en helomvending og løpe ned stien igjen.
Passerelle d'Holzarte. Hengebruen fører en over de dype kløftene i Holzarte.
Det er en dyp kløft man skal komme seg over og rundt, så stien bukter seg et godt stykke før man krysser en bekk lengre oppe for så å legge kursen bakover igjen på den andre siden av ravinen. Og med vendingen kommer skyene. Ved Plateau d'Ardakhotchia (980moh), en forblåst rygg, kommer stien opp til en liten grusvei. Men ruten følger ikke den nedover igjen. Istedet går man videre oppover i skyene. Skikkelser trer fram fra tåken, Ruth og Therese, to sveitsiske damer som går deler av ruten som jeg møtte på Logibar. Oppe ved Abarrakia (1200moh) går ruten tvers over et stort felt med saueskit.
Sollys skinner gjennom trærne på vei gjennom Holzarte skogen.
Tåkevandring idag og, men denne etappen byr på større variasjon i ruten og det blir ikke så ensformig som igår. Ruten følger en grusvei forbi noen få fjellgårder fram til stien tar av opp mot Col d'Anhaou (1383moh). Oppe ved passet er det først like grått, men når jeg setter meg ned for en pause brytes skyene kort opp og jeg kan se hva landskapet bak kunne ha bydd på av utsikt. Ved Cayolar d'Anhaou slår jeg av en prat med gjeteren på farmen mens jeg fyller på vann, men min fransk er rimelig gebrokken.
Tross tåken har det igrunn vært en hyggelig vandring så langt. Ned fra Anhaou går ruten delvis bratt nedover mot Pont d'Enfer. Jeg passerer en stor gruppe med franskmenn som også var på Logibar. Jeg er nå nedenfor skylaget og kan se dalen med sitt bondelandskap nedenfor meg. Vannet under Pont d'Enfer broen er krystallgrønt og fordrer en nærmere pause.
Vandring i tåke langs en grusvei på vei over fjellet mot Ste Engrace. Små fjellgårder, som her ved Igueloua, passeres i det grå sløret.
Fra broen følger ruten veien mot Ste Engrace, som i virkeligheten er navnet på et lite samfunn bestående av flere små landsbyer, selv om fjellene er dekket av skyene kan jeg se den distinkte Kakoueta-kløften. Det går en variant fra Cayolar d'Anhaou som går ned gjennom den kløften, kanskje jeg burde ha valgt den ruten istedet.
Glimt av landskap i tåken fra Col d'Anhaou.
Kommer til Ste Engrace (Senta) og får 'grint' meg til en plass på gîte'n, de var litt motvillige i starten (uten at jeg helt forsto hvorfor). Det er en hyggelig og liten landsby dette, med en liten kirke. Og den obligatoriske peloton-banen, et tegn på at jeg fortsatt er i Baskerland. Til middag serveres den tradisjonelle garbure-suppen til forrett, pasta med kylling til hovedrett og is som dessert. Mot kvelden begynner det å regne og man kan høre tordenbrøl i det fjerne. Dominique telter utenfor gîte'n. En veldig hyggelig kveld etter en mer hyggelig vandring i tåke.
Ste Engrace.
<- LogibarArette la Pierre St Martin ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar