Høydemetere (opp / ned): 1436m (37755m) / 1099m (36937m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 750moh / 1087moh / 2006moh.
Vær: Sol og blå himmel, noen skyer.
Så langt har Ariege'n vært en liten skuffelse, men idag innfridde den til de så grader. Idag var det en retur til det storslagne fjellandskapet fra tidligere, og med flott vær. Aulus les Bains er en søvnig landsby om morgenen og det er stille i gatene når jeg begir meg avgårde. Vandringen starter som før med en tur opp gjennom en skog hvor jeg går feil i starten, jeg unnlot å se et lite unnselig skilt som viste rett vei.
Utsikt fra Mont Garias. Aulus les Bains synlig lengre nede i dalen.
Sol og grønne fjell kommer meg i møte ved Coumebière (1400moh) etter å ha kommet opp av skogen. Det er utrolig hva sol og pent vær gjør med humøret og energien etter dager uten å ha sett solen omtrent. Når ruten går oppover mot Port de Saleix får jeg endelig se igjen noe jeg har savnet, utsikten til fjelltopper i blånene bortenfor horisonten. Fra Port de Saleix (1794moh) kan jeg se ned mot Aulus les Bains og tilbake til Col d'Escots og Picou de la Mire, på andre siden kommer det folk vandrende opp Saleix-dalen.
Étang d'Alate med Mont Garias i bakgrunnen.
Stigningen er ikke ferdig på denne vakre dagen. Høyere oppe venter et vann på meg, men før jeg kommer dit tar jeg av fra stien og klatrer opp til toppen av Mont Garias (2006moh). Fra toppen kan jeg stirre rett ned på Étang d'Alate, i horisonten rader av fjell og Aulus langt der nede. Så går jeg ned og rundt før jeg stirrer rett opp mot Mont Garias fra Étang d'Alate. Blått vann og obligatorisk pause.
Col d'Ayous og Col de Madamète tilhører gruppen av pass hvor utsikten slår pusten ut av en når man kommer opp og ser hva som befinner seg på den andre siden, Col de Bassiès (1933moh) føyer seg inn i rekken av disse. En får lyst til å kaste sekken og slå rot der en står, for å kunne nyte utsikten for evig. Nedenfor er det et storslått landskap som viser seg fram, med Étangs de Bassiès fremtredende i utsikten. Ariege'n er tilgitt, selv angrer jeg litt på at jeg har bestilt plass i Mounicou, nå har jeg lyst til å telte ved siden av Étang Majeur.
Col de Bassiés. Utsikt ned mot et storslått fjellandskap rundt Étangs de Bassiés.
Det ble ingen pannekaker ved Moulin Lauga, men nede ved Refuge de Bassiés (1655moh) kan jeg nyte fjellet og to pannekaker. Det er helg og dette er det stedet hvor jeg har møtt flest mennesker i løpet av Ariege'n. Høyt oppe er det en enslig silhuett av en vandrer som går oppe på fjellryggen ovenfor refuge'n, fra Mont Garias går det en sti som følger ryggen videre og rundt før den går ned igjen til Bassiés-hytta, må være en flott tur.
Pont de Pierres, en minnesverdig steinkonstruksjon.
Det kan ikke sies ofte nok hvor mye et vann lyser opp etthvert landskap, jeg kunne nesten tenkt meg å gått tilbake opp til Col de Bassiés igjen bare for å kunne nyte den flotte utsikten igjen. Istedet beveger jeg meg langs Étang Majeur før lunsj ved siden av vannet: lokal pølse, honningbrød, pain au chocolat, sjokolade og te. Flott videre nedover.
Ved Pont de Pierres (1580moh) krysser jeg elven som renner ut fra Étang d'Escales og forsvinner ned Bassiés-ravinen, broen er en minnesverdig konstruksjon av stein. Og markerer enden på det storslåtte fjellplatået jeg akkurat har passert gjennom, fra steinbroen går stien bratt ned ravinen. Til tider litt småvond nedstigning.
Vandring på toppen av en gammel akvedukt langs fjellsiden.
Så tar ruten et forbløffende veivalg. Endelig ferdig med nedstigningen følger ruten så en gammel akvedukt langs fjellsiden. GR10 går oppe på akvedukten og det høres at det er et hulrom under føttene, en hul lyd kan høres med jevne mellomrom når jeg går bortover akvedukten. Innimellom kan man se inni den gjennom små hulrom og åpninger. Strekningen er lang, men til gjengjeld grei og fin å gå på, flere tunneller inni fjellet passeres (jeg går inn i en hvor sperringen har blitt brutt opp).
Etter å ha lagt akvedukten bak meg kommer jeg ned til Marc (1060moh) som jeg går raskt igjennom. Merker at jeg er litt sliten nå og ønsker å komme fram så tar ikke stedet noe nærmere i øyesyn. Mounicou ligger i en dal som ifølge Paul Lucia er klam og mørk, og det er en litt inneklemt dal som nok gjør at solen ikke slipper så ofte til her. Mounicou (1087moh) er et lite sted, som knapt kan kalles for et sted. Det er en liten ansamling av hus som står tett sammen.
Mounicou. Et lite 'sted' hvor husene står tett i tett, en hyggelig gîte og en liten bar.
Det er ikke noe mat å få på gîte'n, men det er hyggelig der. Derimot er det en liten bar der som er drevet av en eldre dame (ikke noe mat å få), når jeg ankommer sitter det en liten gjeng og tar seg en drink (lørdagskveld på stedet). Jeg lager meg mat på kjøkkenet på gîte'n, og spiser sammen med noen andre hyggelige besøkende som også overnatter på gîte'n. Når jeg går for å ta meg en øl på baren etterpå er det bare meg der, en stille lørdagskveld i Pyreneene. Idag var det en helt fantastisk dag og vandring, og et tegn på at Ariege'n nok har mer å by på enn mørke daler hvor skyene henger hele dagen.
<- Aulus les BainsGoulier ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar