Høydemetere (opp / ned): 861m (7788m) / 1476m (7430m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 990moh / 375moh / 1472moh.
Vær: Sol, tåke, så regn.
En dag som skulle vise det som de franske Pyreneene er kjent for, det skiftende været. Jeg våkner til lyden av elven som renner forbi utenfor teltet, som har holdt hele natten, etter å ha hatt min beste natts søvn så langt på turen. Rød morgensol lyser opp landskapet rundt, skyfri himmel.
Frokost på Chalets d'Iraty, stor tallerken med kjøtt og spekemat.
Etter en heller mager frokost i morgentimene går jeg fort opp mot Chalets d'Iraty. Etter å ha passert restene av et lite vann går ruten opp gjennom Irati skogen og forbi Lac d'Iraty før stien stiger opp av trærne på en kolle med utsikt opp mot de grønnkledte fjellene rundt. Oppe ved Col Bagargiak (1327moh) er det en flott utsikt, dessverre noe skjult av trær.
Kuer i tåken på vei opp mot Col d'Iratzabaleta.
Det er dog ikke utsikten jeg har hastet opp hit for. Jeg kjenner sulten banke på døren så jeg bestiller meg en stor plate med kjøtt, spekemat og ost på Chalets d'Iraty. Det smaker helt fortreffelig. Mens jeg spiser kommer skyene rullende inn og med det forsvinner utsikten helt. Resten av dagen skulle bli en vandring i tåke og regn.
Fra Col Bagargiak forsvinner jeg inn i det nyankomne tåkehavet. Ved Col d'Iratzabaleta (1423moh) går en saueflokk nesten i ett med skyene. Her får jeg likevel små gløtt av landskapet bak tåken, små vinduer i skyene passerer forbi og jeg kan se grønne åser og trær i flyktige glimt. Min innebygde nysgjerrighet fører meg opp til toppen av Pic d'Escaliers (1472moh), som føles mer som en veldig rund gresskledd kolle (med mye sauemøkk). Fra toppen kan jeg nyte mitt siste flyktige glimt av landskapet rundt.
Ett vindu i tåken ved Col d'Iratzabaleta.
Tåken har tettet grepet og det blir viktig å følge nøye med stien og stimerkingen. Ved et pass ligger en stein med stimerking vendt feil vei så jeg setter avgårde i feil vei, men etter en stund med leting finner jeg korrekt sti igjen (jeg returnerer tilbake og vender steinen slik at den peker mot rett vei igjen).
Vandring i tåke.
Jeg ankommer Cayolar de Mendikotziague (980moh). I Cicerone sin guide er det et flott bilde fra området rundt, jeg føler at jeg går glipp av en fin utsikt her jeg går nå omkranset av en grå verden. Etter å ha vandret i ett kvarter etter at jeg forlot hytta finner jeg ut at jeg har mistet kartmappa mi, noe som fører til at jeg må gjøre helomvending. Jeg er nesten tilbake ved Mendikotziague da jeg finner den liggende på stien.
De to siste timene ned mot Logibar føles som om at jeg går i ring. Tåken og regnet som har ankommet gjør at ruten føles helt lik, alt jeg kan se er stien som går langs en rygg, bare avbrutt av noen korte koller som jeg må gå over (som forøvrig ser ut som den samme kollen jeg gikk over før).
Utsikt ned mot Larrau dalen.
Jeg ankommer til slutt Logibar, som forøvrig ikke er så mye mer enn en sving i en vei med ett herberge. Sovesalen her er ganske trang, men den er ikke full heldigvis. Jeg blir kjent med en del av gjengen med fire vandrere som jeg passerte før Sommet d'Occabe igår. De er ved veis ende da de tunge sekkene de har bæret på har slitt dem ut. Mange vandrere om kvelden her, en god del som har blitt kjørt ned fra Chalets d'Iraty da det var helt fullt der. En hyggelig kveld etter en noe kjedelig vandring i tåken.
Logibar.
<- Iraty-CizeSte Engrace ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar