Høyde (start / slutt / høyeste): 1278moh / 696moh / 1278moh.
Vær: Pent vær, epleregn.
Det vil alltid være noen ganger på en sånn tur som dette hvor man spør seg selv om hvorfor gjør jeg egentlig dette, spesielt når dagene blir lange og harde. Hvor man sporer små sprekker i sin egen motivasjon. Svaret på disse spørsmålene får man på sånne morgener som dette. Når man våkner om morgenen og ser ut av teltet og blir møtt av et eventyrlig landskap. Hvor himmelen skjelver av forventning, en følelse av at luften dirrer.
Magisk morgen på Baegunsan, teltplassen i ett flott lys over toppen fra soloppgangen. I bakgrunnen Jungbong og Kkeutbong toppene og helt bak i horisonten og slørene av skyer Jirisan og Cheonwangbong.
I horisonten har skyene sluppet seg ned og ligger som et hav rundt Baegunsan, fjelltopper stikker opp av havet som små øyer. Dette er belønningen min for at jeg gjør dette, dette er magien bak. Himmelen er først mørkeblå, så rødlig, så skjærer den første lysstrålen over himmelen. Varmen som kommer, og lyset. Soloppgang fra den hvite skyens fjell og en indre ro. Fantastisk.
Soloppgang fra Baegunsan.
Fra soloppgangen på Baegunsan gjør ryggen ett dypp ned før den fortsetter sin undulerende ferd gjennom Sør-Korea.Ved Yeongchwisan (1075moh), fjellet av de hellige og vakre kjennetegnene, går den andre av to stier ned mot Muryeonggogae. Stien ned er bratt og selv om mesteparten av den går på en 500 meter lang og flott oppbygd trapp gruer jeg meg til å gå opp igjen når jeg ser meg tilbake over skulderen. Muligheten for å kunne meske seg i litt ekstra godsaker lokker derimot for mye.
En grav med en utsikt, Jungbong, Kkeutbong og mektige Cheonwangbong i bakgrunnen.
Nede ved Muryeonggogae er det helt stille, stedet er forlatt, bare en enslig vandrer som ser undrende på meg fra en hengekøye. Den lille restauranten, hvis eier har en karaokemaskin som han spiller elektrisk gitar til, er stengt. Det spørs vel hvor mye groove det hadde vært her dagen før, på en tirsdagskveld. Det er en fin og fredfull plass, og på en kveld med mye besøk hadde man sikkert fått ett knall opphold her. Jeg fyller på vann, i stillheten, og tar så fått på den bratte klatringen opp igjen.
Skyhavet er på vei til å løse seg opp, opp av restene stiger fjellryggene og i bakgrunnen fjellene i Deogyusan nasjonalpark.
Mellom Baegunsan og Yuksipryeong går ruten fra tid til annen forbi flotte kampesteiner (bawi) som en kan klatre opp på for å speide ut over de grønnkledte fjellene og ryggene. Vandringen er nå mye mer preget av en sti som er fri for vegetasjon, og lange passasjer gjennom bambus-tunneler. Unntaket er ved Minryeong hvor vegetasjonen gjør alt den kan for å overta stien, passet ligger rett ved der Yuksipryeong-tunnelen går under ryggen og det kan høres godt her oppe fra ryggen. Jeg nærmer meg Deogyusan nasjonalpark og fjellene der kan tydelig sees fra Gitdaebong (1024moh).
På toppen av Yeongchwisan, stelen reflektert i ett skilt hvis innhold er forsvunnet.
Etter en nydelig soloppgang fortsatte dagen med en flott vandring på Baekdudaegan, så lettere opphøyd ankommer jeg Yuksipryeong. I Yuksipryeong får jeg et rom i en restaurant som ser noenlunde slitt ut, da den litt mer moderne hyugesoen på den andre siden av passet ikke opererer som minbak lengre og i tillegg stenger tidlig. Rommet ser mest ut som ett lagerrom for møbler og ting som ikke er i bruk, jeg dusjer i ett baderom som ikke vinner noen priser for renslighet.
Utenfor den lille restauranten i Muryeonggogage.
Så byr Baekdudaegan på litt mer magi igjen, av en helt annen og uventet art. Mens jeg sitter utenfor restauranten og slapper av kommer det en ung koreaner bort til meg. Han presenterer seg som Will og er veldig nysgjerrig på hvem jeg er og hva jeg gjør her. For hvert svar jeg gir blir han mer og mer overrasket, det er nok veldig sjelden folk fra Norge i dette området. Will spanderer en øl på meg og vi blir sittende å snakke sammen en god stund, han snakker engelsk og er ett hyggelig selskap.
Utsikt fra Gitdaebong, fjellene i Deogyusan i bakgrunnen.
Tiden går og jeg begynner å merke at jeg begynner å bli sulten, og jeg tenker å utnytte det faktum at Will kan engelsk slik at han kan forklare meg hva de forskjellige rettene på menyen her er. Det ender ikke helt med hva jeg opprinnelig hadde tenkt. Will anbefaler å bestille bulkogi, kjøtt (gjerne marinert) som man griller selv på bordet og serveres sammen med ris og grønnsaker. Så jeg bestiller det, som innebærer å avbryte eieren av restauranten når han spiller dataspill, og spør Will om han vil spise sammen med meg. Maten smaker godt, men når vi skal betale insisterer Will på å betale for maten og ølen. Som jeg jo hadde tenkt å gjøre (og burde, økonomisk sett).
Det var en varm dag og vannet forsvant fort i heten. Da var det godt å komme til denne lille vannkilden nedenfor Gitdaebong.
Det ender ikke der. Etter middagen insisterer Will på at jeg må bli med han i bilen hans. Så kjører vi inn i natten, ned fra ryggen. Vi passerer gjennom hovedgaten til en liten landsby og så bærer det inn i fjellene, på en humpete vei hvor det er bekmørkt utenfor. Jeg sitter litt undrende og lurer egentlig litt på hva det er jeg har begitt meg ut på nå. Til slutt kommer vi til familiens eplegård som ligger dypt inn under fjellene. Der begynner Will og samle epler til meg, mange, mens jeg forsiktig prøver å hinte at jeg igrunn ikke vil klare å bære med meg så mye. Han henter en pose med eplejuice og. Og så kjører han meg tilbake til Yuksipryeong.
Restauranten i Yuksipryeong som jeg overnattet i.
Tilbake står jeg igjen med to poser med epler og en pose med eplejuice, og lurer fælt på hva jeg skal gjøre med dem. Jeg er overveldet av gavmildheten, men synes det nesten er litt i overkant. Resten av kvelden blir det å spise epler og slappe av, og tenke tilbake på denne flotte, men merkverdige dagen på Baekdudaegan.
Will og jeg som spiser middag i restauranten i Yuksipryeong, bulkogi stekt på grill på bordet. Will var et hyggelig bekjentskap, som snakket engelsk.
<- BaegunsanSatgatgoljae ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar