Høyde (start / slutt / høyest): 550moh / 614moh / 1115moh.
Vær: Lettere overskyet.
Det føltes godt for meg å komme igang igjen igår, selv om det bare var en dags pause, men jeg er ikke helt sikker på om beina og knærne mine deler samme optimisme. De har begynt å merke milene med tung vekt på den evigvarende berg- og dalbanen. Det blir ingen pusterom for dem idag heller, ruten fortsetter sin undulerende vei videre, men idag møter jeg på et spesielt objekt på Baekdudaegan. Som vil gi grobunn for fornyet optimisme, eller motsatt. Det dumpes en busslast med vandrere ved passet om morgenen.
Morgendis i dalen nedenfor Woraksan og Poamsan.
Opp mot Poamsan tilbyr ruten idag en liten gåte, i form av hvor stien egentlig går. Ved en liten vannkilde deler stien seg, og det er ingen bånd ved noen av alternativene. Jeg velger stien som tilsynelatende ser ut til å følge konturene av fjellryggen mest og er brattest, det har jo vært varemerket til stien igrunn så langt. Den velger som regel å angripe en stigning rett opp, istedet for å gå gradvis oppover. Lengre opp, etter litt uvisshet, flagrer det et ensomt bånd bekreftende. Nede i dalen ligger det et tynt lag med dis, det er et gryende grått skydekke og morgensol, en anelse dramatisk.
Trapp opp mot Poamsan, med utsikt til Woraksan Nasjonalpark.
Etter utsyn til alle kanter fra Poamsan (962moh), veksles det mellom skog og utsikt på veien videre. Strekningen idag beskrives som bemerkelsesverdig i guideboken, men selv om jeg ofte får mulighet til å speide utover denne delen av Sør-Korea, er jeg ikke helt bergtatt idag. Mer bemerkelsesverdig er navnene på noen av toppene her, Kkokdubawibong (838moh) og Ggoiggoribong, sistnevnte ligger dog forøvrig ikke på ruten.
Utsikt ned mot Haneuljae og over mot ryggen jeg gikk igår.
Ruten beveger seg her gjennom den sørlige delen av Woraksan som danner en del av Sobaeksanmaek-fjellkjeden (sanmaek betyr fjellkjede). Denne fjellkjeden passerer gjennom Woraksan og Sobaeksan før den går over til Taebaksanmaek på østkysten til Korea. I hjertet av Woraksan er jeg nok derimot ikke, ikke ligner stien her på de sedvanlige stiene man møter i nasjonalparkene heller, den er lett å gå på og synlig, men er ikke inngjerdet som jeg har blitt vant med. Det høyeste fjellet i nasjonalparken, Munsubong (1161moh), ligger lengre nord for meg. Woraksan sine løvtrær skal farges blodrøde om høsten og jeg passerte ett tre i full fargebrann, men det er for tidlig for å oppleve det på sitt mest fargerike.
På toppen av Poamsan.
Og om det var noe usikkerhet rundt om ruten var stengt fra Joryeong, er det ikke det ved Magolchi. Min lovløse ferd fortsetter. Jeg er ikke alene om det, jeg møter på noen andre innenfor det avstengte området, etter Kkokdubawibong og før Daemisan (1115moh). To av dem hilset jeg forøvrig på ved Haneuljae om morgenen, vi får en lengre prat denne gangen.
Ruten, der den går gjennom trærne i Woraksan.
En strekning er kraftig opprevet av vind, med falne trær som blokkerer stien flere ganger. Innimellom får en følelsen av å ikke helt være sikker på at en er på rett vei, spesielt når det går lang tid mellom vandrebåndene. Men så når det plutselig dukker opp ett monument av stein stående midt i stien, kan jeg smile bredt. Eller tenke på alt som gjenstår av slit. Monumentet markerer at man er halvveis på Baekdudaegan i Sør-Korea, 367.325km mellom Cheonwangbong og Jinburyeong. Jeg velger å feire at jeg har gjennomført halvparten av ruten, så jeg henter soju-flasken fram i lyset og skåler for turen så langt.
Utsikt fra Kkokdubawibong, bak til høyre Poamsan med Haneuljae nedenfor til venstre.
På toppen av Daemisan, som er på vei til å gro igjen.
Chagatjae ligger bortskjemt til under en strømmast og høyt grass, og det er over tre mil til neste mulighet for å få kjøpt mer proviant, så jeg bestemmer meg for å gå ned til den lille fjellandsbyen Ansaengdal. Ved Hwangjangsan Minbak er det ingen tilstede, når jeg ringer har jeg noen problemer med å gjøre meg forstått, til jeg hører at han jeg snakker med står i eplegården ved siden av meg. Det er fullt på minbaken, men jeg kan få sette opp teltet utenfor, få meg en dusj på stedet og hvis jeg ønsker det, middag og frokost. Jeg er strålende fornøyd.
Ved halvveis-markøren til Baekdudaegan.
Jae-young Lee overnatter også på stedet, som ankom i en taxi og med det så fint løste problemet med å komme meg til en butikk for å handle. Han er et hyggelig bekjentskap og siden han snakker engelsk, får han rollen som tolk. Jae-young går også Baekdudaegan og har idag gått fra Beoljae til Jeosuryeong. Jeg overtar taxien, som kjører meg til nærmeste butikk i en annen landsby ett stykke unna. Nok et knøtte-eventyr vekk fra ruten, jeg sitter nysgjerrig og følger med på landskapet, stedene og folkene i denne kulturen fjernt fra vår egen. I butikken hamstrer jeg mat for de følgende dagene, og godsaker til kvelden (chips, øl, godteri).
Fargebrann i trærne, høsten er så smått på anmarsj og i Woraksan farges løvtrærne blodrødt etterhvert.
Spiser middag sammen Jae-young og to andre vandrere som også overnatter der, god mat og hyggelig, men dessverre med litt for mye av sjømat jeg ikke kan spise. Om kvelden går tankene tilbake til turen jeg har tilbakelagt, det er rart å vite at jeg nå er halvveis. Jeg er litt nervøs for om jeg kommer til å klare å gjennomføre hele ruten og, jeg er sliten og knærne mine er ikke helt på topp.
Slående opp teltet mitt utenfor Hwangjangsan Minbak i den lille fjellandsbyen Ansaengdal. Bilde tatt av Jae-young Lee.
<- HaneuljaeJeosuryeong ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar