Høyde (start / slutt / høyest): 500moh / 297moh / 916moh.
Vær: Sol.
Fra min forbudte søvn nedenfor Beorimigijae, våkner jeg opp til en fin dag, fortsatt sliten. Når jeg ser meg om på teltplassen min, kan jeg se en god del søppel liggende rundt, så jeg er etter sigende ikke den første til å ha tilbringet en natt her. Morgen-gjøremålene går sakte. Det sagt, jeg har nok med tid idag, da jeg har planlagt en kortere dag. Guidebokens forslag om å gå til Eunti høres ut som en god idé.
Teltplassen min i skogen nedenfor Beorimigijae.
For det første, derimot, er jeg nødt til å gå tilbake opp til passet hvor ruten fortsetter. For det andre, starten på ruten ligger stengt av bak et gjerde, så jeg må finne en annen vei til ruten fra passet. Litt nedenfor passet, renner det en bekk ned fra ryggen, ved siden av den leder en sti opp og inn i skogen. Jeg følger stien en kort stund, før jeg bestemmer meg for å forlate den og klatre opp til Baekdudaegan. Når jeg krysser bekken tråkker jeg farefullt nærme en slange som ligger kveilet sammen og følger meg med argusøyne, en viktig påminnelse om å være forsiktig med hvor man setter føttene sin hen. Det er slanger i Sør-Korea som er potensielt dødelige, og dette er ikke den første slangen jeg har sett på ruten, ei heller vil den være den siste.
En sammenkveilet slange ligger og ser på meg, jeg tråkket farefullt nærme den når jeg krysset en bekk.
Denne stengte ruten gjennom Songnisan inneholder ingen krevende seksjoner på lik linje som de stengte rutene på de to forestående dagene, og jeg er takknemlig for det. Ruten er for det meste enkel å gå på, en velsignelse for en sliten vandrer. Og det er tidvis flotte utsikter å få. De beste utsiktene for dagen derimot, får man før toppen av Jangseongbong (916moh) i starten av dagen. De siste timene jeg tilbringer i Songnisan Nasjonalpark er en behageling vandring.
En nydelig utsikt av fjellrygger i horisonten, sett gjennom trærne på en kampestein på veien opp til Jangseongbong.
Ved Akhuibong-krysset slipper Songnisan meg løs. Toppen av Akhuibong selv er en verdig omvei, jeg tar den ikke. Ingen ekskursjoner idag. Fortsettende videre, åpnes ruten igjen og jeg kan puste fri luft igjen. Jeg når Euntigogae, hvor jeg forlater den hvithodete store åskammen for idag. Omtrent 2km ned dalen fra passet ligger den stille fjellandsbyen Eunti, men å forlate fjellryggen er ikke noe jeg gjør med lett hjerte. Jeg vet at jeg er nødt til å klatre opp igjen.
Åskammen åpner seg opp rett før toppen av Jangseongbong, og jeg beskuer dette flotte landskapet. Huiyangsan kan sees omtrent i midten bak i bildet.
På toppen av Jangseongbong.
Alt er stille og fredelig nede i dalen, bortsett fra når jeg setter av ett alarmsystem som hører til en eplegård rett før jeg ankommer Eunti. Et mektig klokkespill oppstår; hvilken bedre måte å fortelle hele dalen at jeg kommer. Synet av eplene får munnen til å renne over, så mye at når jeg senere passerer en lagerbygning for epler, må jeg ydmykt spørre om jeg kan få kjøpt noen epler, istedet går jeg videre med en hel pose full av saftige epler.
Vandrebånd og trapper viser vei når ruten går ned i lendet.
Det livlige vannhullet her, Baekdudaegan Swimteo, er imidlertid ganske så stille og virker stengt. En gruppe med vandrere som kommer ned etter meg ringer eieren. Stedet er stengt, men jeg kan overnatte i containeren som ligger på den andre siden av veien for restauranten. Når de drar, gir de meg en stor flaske med øl og noe mat å spise (ris med bønner, og flere pakker med tynne spinatblader). Jeg kan bruke dusjen ved siden av restauranten, hvor jeg vasker klærne mine og meg selv, men vannet er iskaldt.
Jangseung-påler og ett monument i den lille fjellandsbyen Eunti.
Yeonpung Konfucianske Skole i Goesan.
Senere drar jeg til den nærliggende byen Yeonpungmeyon. Jeg har begynt å se på disse turene med taxi og biler her, som små eventyr i seg selv. I Yeongpungmyeon, spiser jeg en stor ris og karri rett med kylling i til middag, i en restaurant som ligger ovenfor ett Nong Huyp supermarked. Jeg finner en gammel Konfuciansk skole når jeg tar en titt på den lille byen. I supermarkedet blir jeg plutselig midtpunktet for oppmerksomheten; etter å ha betalt for for maten jeg har kjøpt, kommer den unge mannen som sto i kassen bort til meg og gir meg en håndfull med sjokolader. Min liste over jeong som jeg har mottatt begynner å bli lang.
Baekdudaegan Swimteo i Eunti, legg merke til det store antallet bånd og kjeler som henger på veggen. Stedet var lukket for øyeblikket.
Tilbake i Eunti tilbringer jeg resten av kvelden med å hvile meg. Selv om det føles ganske så rart, så er innsiden av containeren ikke så verst, jeg gjør meg selv hjemme. Når jeg legger meg er jeg fortsatt usikker om jeg har fått nok hvile.
Inne i containeren i Eunti hvor jeg tilbringer natten i.
<- BeorimigijaeIhwaryeong ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar