Høyde (start / slutt / høyest): 297moh / 525moh / 1063moh.
Vær: Pent, så litt overskyet.
Jeg har en lang dag foran meg, så jeg går i disakkord med kroppens signaler og står opp tidlig. Frokost tilberedes i mørket utenfor containeren, men inntas inne i varmen. Jeg har begynt å bruke lengre tid om morgenene, noe som nok kan tilegnes det at jeg nok er sliten. Til tross for at jeg kom meg opp i god tid, kommer jeg meg senere avgårde enn det jeg har ønsket.
Morgen i Eunti, på vei opp mot Baekdudaegan igjen, jeg kan se ryggen jeg skal gå på ovenfor meg.
Som nevnt så er baksiden av å gå ned fra ryggen, det at man må gå eller klatre opp igjen. På vei opp gjør jeg et lite klokt valg, min opprinnelige gode idé var å følge en sti jeg trudde gikk i en mer direkte retning opp mot Euntigogae enn jeg gikk ned. Istedet viser stien seg å gå i en retning jeg ikke vet hvor går hen. Så jeg velger å bryte av og gå i retning mot stien jeg gikk ned, gjennom vegetasjonen. Ikke et godt valg, det heller. I det trykkokerne i hodet setter av for fullt av irritasjon, og en nesten kan merke dampen fra dem ryke ut av ørene, må jeg bevege meg ned igjen gjennom kratt og kjerr. Jeg ender opp nede ved eplegården hvor jeg så fint satte igang alarmen av igår. Herfra vet jeg ihvertfall veien opp igjen. En lærer aldri. Jeg føler at all hvile jeg fikk igår renner ut i sanden.
Utsikt mot Huiyangsan og Bongamyonggol dalen, Bongamsa-tempelet kan sees nederst til høyre i bildet.
Etter å ha brukt litt for mye tid og krefter på å komme meg tilbake i Baekdudaegans trygge favn, går jeg i fint driv opp til de ni kongers topp, Guwangbong (879moh). På flere steder kan jeg se ned mot Eunti, liggende fredfullt nede i dalen. Etter toppen går det bratt nedover, men klatringen ned byr på synet av den grønnkledte dalen Bongamyonggol hvor man kan se Bongamsa-tempelet ligge under de hellige øynene til Huiyangsan-fjellet ovenfor. Fjellet bryter ut av den flotte grønne monotonien med glattslipte grå fjellsider.
Jireumtijae, flere skilt, gjerder og rep ved dette passet i skogen. Ovenfor en vakthytta av ett eller annet slag.
Ved Jireumtijae passerer jeg en liten vakthytte av et slag, rett ovenfor en annen hytte med uviss funksjon. Passet er omtrent gjerdet inne fra alle kanter og derfra sparker ruten igang nok en klatring oppover. Jeg skremmer avgårde et villsvin som farer snøftende avgårde gjennom trærne. Ruten til toppen av Huiyangsan bærer av fra Baekdudaegan ved et stikryss man kommer til etter noen bratte klatringer med hjelp av tau. Fjellet er hellig for munkene ved Bongamsa og på enkelte tidspunkter er det ikke ønsket at vandrere besøker toppen. Ingen slik hindring idag, jeg slenger fra meg sekken og tar turen bort til toppen 400 meter unna.
På toppen av Huiyangsan, ett tilbakeblikk mot der man har kommet fra.
Ingen lang vandring med andre ord, men til gjengjeld er den utrolig tøff, man går over og ved siden av noen formidable runde klipper. Toppen ligger på 998moh, og byr på flagrende bånd, flere doltaper (varder) og en utsikt over landskapet nedenfor. En kan lure på om en av munkene ved Bongamsa står og stirrer opp på meg fra tempelet.
Toppen av Huiyangsan består av flere store og rundslipte klipper og kampesteiner som stien til toppen går over.
Gammel historie dukker fram fra underskogen når ruten går forbi murene til en eldgammel festning, som er mest sannsynlig bygget av Silla-kongeriket i det 6. århundrets Tre Kongedømmers-periode, som et forsvar mot Goguryeo-kongeriket i nord. Det er som om fordums spøkelser følger meg fra tidens dyp, og jeg går feil. Det er først når jeg har kommet et godt stykke ned at jeg finner ut at noe er galt, og må ta den tunge turen opp igjen. Kjenner trykkokeren setter igang igjen. Ved den rette stien henger det ett enslig bånd, mot fyrverkeriet som hang rundt stien jeg tok.
Eldgamle festningsverk fra det 6. århundre, over 1400 år gamle. Jeg er her nedenfor muren på stien som jeg gikk feil på.
Det er nesten så den går igang igjen ved Baeneomi Pyeongjeon, ett stikryss hvor jeg ikke finner rette veien fra med engang. Så jeg setter meg likesågodt ned og spiser lunsj. En sti går ned mot Eunti igjen, en annen går i en nordøstlig-retning. De fleste båndene henger ved stien som leder mot toppen av Sirobong, som ikke stemmer overrens med kartet eller guideboken. Riktig retning fra krysset er sørøst, som det ikke går noen sti i retning mot. Det viser seg at jeg må gå først på stien som går mot nordøst, før det fra den tar av en sti som går mot sørøst og som er Baekdudaegan.
Utsikt mot ryggen som går videre i en løkke før den ankommer Ihwaryeong.
Herfra går ruten i en lang løkke mot sørøst, før den vrir seg nordvestover. Jeg har brukt mye tid og krefter på alle feilvalgene idag, og litt i irritasjon setter jeg opp farten. Det er heldigvis en god sti å gå på nå, selv om det blir noe klyving både med og uten tau. Passerer en god del topper, Imanbong, Gomteulbong, Baekhwasan, Hwangaksan, Jobong, mens skyer driver innover himmelen. Jeg ankommer Ihwaryeong og huygesoen der rett før den stenger.
En sti gjennom skogen.
Noe jeg er sjeleglad for. Jeg får bestilt meg noe mat, en god ris og karri-rett med kylling igjen, med påfyll underveis. Etter å ha handlet noen godsaker til kvelden før de stenger, forstår jeg på kroppspråket deres at det skal regne en god del imorgen. Kunne godt tenkt meg å fått slappet av der litt lengre, men de henviser meg til en jeongja som ligger på den andre siden av passet. Den er heldigvis stor og er også utrolig flott ornamentert. Ikke noe problem å sove her og holde seg tørr.
Ihwaryeong Huygeso. Jeg ankommer stedet rett før det stenger, og det er omtrent folketomt der da.
Mørket senker seg, og med kvelden kommer også regnet. Fra dalen nedenfor kan jeg se lysene til motorveien som går i en tunnell under passet. Lyden fra veien er ubeskrivelig her oppe fra, det høres ut som lyden av ufo'er eller romskip fra science-fiction filmer. To syklister fra Busan ankommer i regnet, slitne. De setter opp et telt inne i jeongjaen, og inviterer meg til en plass inne i det. Hyggelig, selv om jeg igrunn ville foretrukket å sove utenfor i frisk luft. Spent på hva morgendagen bringer av vær. Nedenfor durer det fortsatt fra romskipene.
Utsikt ned mot dalen om kvelden fra jeongjaen i Ihwaryeong-passet. Lysene fra bilene danner en glødende strek i mørket. Lyden fra bilene får en til å føle at en befinner seg i en sci-fi film.
<- EuntiMungyeongeup ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar