Høyde (start / slutt / høyeste): 300moh / 600moh / 744moh.
Vær: Ett tynt slør av skyer på himmelen, ellers pent.
Ruten presser meg videre etter en god, men varm, natts søvn på det oppvarmede gulvet (ondolbang) i Gwaebangryeong Sanjang, hvor jeg går inn i en seksjon av ruten som er mindre hendelsesrik. Det går fortsatt opp og ned derimot, men idag vil jeg komme til det laveste passet på Baekdudaegan. Jeg skulle gjerne ha vært her på en kveld hvor det var live musikk. Jeg spiller litt luftgitar, så føler jeg den vare berøringen av trærne idet jeg beveger meg inn i skogen nok engang.
Min hilsen på veggen inne i Gwaebangryeong Sanjang. Jeg kan se at Kellyn og Ben fra USA var her tidligere i år.
De elleve kilometrene som danner ryggen mellom Gwaebangryeong og Chupungryeong kan nok sies å ta formen av en kamelrygg, turen like ujevn som en ridetur på en kamel ville ha vært. På toppen av kamelen føler Baekdudaegan seg mest hjemme i skogen, hvor bare puklene tilbyr utsikter til jordbrukslandet rundt. Den første pukkelen er Gaseongsan (730moh) og er dekket med den tykke pelsen til skogen. Den andre pukkelen er Nuruisan (744moh) og fra den pukkelen, kan jeg se ned på Chupungryeong og fjellryggene bak. Mens jeg prøver å finne ut hvor Baekdudaegan fortsetter i horisonten.
Gjennom en åpning i skogen kan man se ut mot Gimcheon.
Fra Nuruisan stiger stien ned fra kamelen, og går gjennom et kultivert jordbruksland, før den kommer til det laveste passet på ruten, Chupungryeong (230moh). Chupungryeong er den største byen Baekdudaegan passerer gjennom og i henhold til guideboken så må jeg krysse over ett jernbanespor for å komme dit. Ett jernbanespor hvor det går ekspresstog på. Det ser ut til at forbedringer har blitt gjort, ruten leder meg til en undergang som lar meg krysse jernbanesporet i sikkerhet under den.
Janggunbong, en av mange topper på Baekdudaegan som er helt dekket av trær.
Det er en litt merkelig følelse å gå gjennom gatene i Chupungryeong, i den lille byen har jeg den følelsen av å ikke helt høre hjemme. Selv om det fra tid til tid vil være noen utlendinger som stikker hodene deres ut fra ruten og besøker byen, virker det ikke helt som at de er vant med å se utlendinger her. Jeg tilbringer litt tid med å se på byen, mens jeg bestemmer meg for om jeg skal bli eller om jeg skal fortsette å gå.
Utsikt fra toppen av Gaseongsan.
Chupungryeong sett fra toppen av Nuruisan. Baekdudaegan fortsetter ved siden av og bak vannreservoaret til høyre.
Til slutt så bestemmer jeg meg for å gå videre, det er noe i måten guideboken beskriver Jakjeomjae-passet som lokker meg til å gå dit. Jeg ser ut til å ha blitt glad i å være på ett stille og rolig pass på Baekdudaegan. Men før jeg går, har jeg ting jeg må gjøre. Siden jeg er i en by, så benytter jeg sjansen til å spise en skikkelig lunsj.
En jangseung brukt som et stiskilt ved jernbanekryssingen i Chupungryeong.
Ferdig med å være så lavt nede på ruten, med sekken fyllt på med mat igjen, forlater jeg denne delen av det sentrale Korea bak meg. Nok engang så venter skogen på meg. På Geumsan (360moh) er en del av toppen ett åpent sår som bare er holdt sammen av ett grønt nett, dette såret skal by på god utsikt mot nord. Denne seksjonen er derimot stengt av med rep, jeg går ikke dit (men, hvis du er interessert, så kan de se på denne bloggposten for å se utsikten). Det er ikke noe mer av interesse å se på resten av vandringen til Jakjeomjae-passet. Jeg fant ikke den lille trestaken på Maebong (498moh) som skulle signifisere at jeg har gått 200km på Baekdudaegan.
Lunsj i Chupungryeong.
Fra gatene i Chupungryeong, den største byen som Baekdudaegan passerer gjennom, og som også er det laveste passet på ruten.
Jakjeomjae ser eksakt likt ut som det lille rolige stedet jeg så for meg at det var. Ett hyggelig sted å bli på, med det eneste såret at det lå noen poser med søppel rundt området. Innsiden av jeongjaen her er ikke så spennende som de jeg har sett før, bare bestående av ett flatt gulv. Jeg velger å sette opp teltet mitt på gresset som ligger bak paviljongen. Det er en stor gruppe med folk på passet, som sitter og spiser og drikker soju. Kort tid etterpå sitter jeg og spiser stekt kylling og drikker soju med dem. De snakker knapt nok engelsk, men jeg forstår at de også har gått fra Chupungryeong.
En svingete sti gjennom skogen opp mot toppen av Geumsan, ett enslig gult bånd blafrende i vinden.
Når de drar, mange av med bil (ikke akkurat en god ting tenker jeg etter så mye soju), blir passet virkelig et stille pass. Jeg slår opp teltet, og så går jeg på jakt etter vann. Det jeg finner er ikke noe, det jeg finner er vann i en liten elv, men alt av vannet renner gjennom søppel. Jeg er ikke villig til å drikke av det vannet. Jeg har noe vann igjen og mye stekt kylling som jeg fikk av gruppen, så jeg burde klare meg. En stille og avslappende kveld hvor jeg sitter i jeongjaen. Stille, til et dyr av ukjent opprinnelse jager en katt over veien og forbi meg inn i buskene, flere spøkelser i natten.
Jakjeomjae.
<- GwaebangryeongKeunjae ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar