Høyde (start / slutt / høyeste): 1176moh / 300moh / 1176moh.
Vær: Morgentåke, sol.
Etter gårsdagens nærmere tretten timer på ruten har jeg bestemt meg for at å gå over tolv timer her er for mye, til det blir det for slitsomt. Hvis jeg fortsetter å slite meg ut, så vil jeg ikke klare å komme meg til enden av ruten. Når jeg titter ut av teltet om morgenen ser jeg at jeg befinner meg på en topp som bader i skyer. Utenfor så glinser teltet av morgendugg. Ikke helt våken tvinger jeg meg selv opp og begynner å tilberede frokost. Noen av de andre fra igår våkner også opp og kommer ut for å holde meg med selskap mens jeg spiser, før vi sier farvel.
Hwahaptap-monument på Samdobong, som er et monument for harmoni og fred, og er det mest storslåtte monumentet som finnes på en topp på Baekdudaegan.
Det ble ingen solnedgang, og det ble heller ingen soloppgang fra Samdobong. Jeg vandrer ned i en verden som fortsatt er i ferd med å våkne opp, hvor Baekdudaegan akkurat holder på med å kaste av seg dynen av skyer. Ned er det en behagelig vandring gjennom skogen til jeg kommer til....ett treningsstudio. Ved Sammagoljae er det ett sett med treningsapparater, som du vanligvis vil finne i ett treningsstudio og ikke på et overgrodd pass i fjellene. Dette er en av de mest rareste funnene jeg har gjort på noen av mine vandringer. Vandringen på fjellryggen her er mer enn nok trening for meg.
Nedstigningen fra Samdobong går gjennom en løvskog i morgentåken.
Kuhodepasset eller Uduryeong er passende nok beæret med et monument formet som en ku, den lager derimot ikke like mye lyd som sine mer livnære brødre. Det har som regel vært rikelig med vann på ruten hittil, men det er ikke noe vann for kuen på Uduryeong. Når jeg finner vann, i en nesten stilleflytende og liten bekk ett stykke ned langs veien, er det for det meste fullt av sedimenter. Oppe ved passet igjen får jeg en vannflaske av en arbeider der.
Sammagoljae treningsstudio, det mest sære funnet jeg har gjort så langt på Baekdudaegan.
Utsikt fra Hwajubong, Samdobong til venstre i bakgrunnen.
På dette tidspunktet virker de første dagene på vandringen nesten å tilhøre en fjern fortid, og likevel så ligger mesteparten av vandringen foran meg. Dagene er nå formet av ruten; å våkne opp, å spise, å løfte opp ryggsekken og begynne å gå. Evig over en undulerende rygg. Til man kommer til enden av dagen, med knærne bøyd, man går. Og så gjentar det seg. Dager glir over i dager. Og man elsker det. Denne dagen nå formet av ruten, jeg vandrer opp på ryggen ovenfor, med alle sine templer nedenfor.
Ku-stelen ved Uduyryeong-passet.
Etter Samseongsan (986moh) går ruten for det meste over et åpent landskap på en god sti. Fra ett av templene stiger munkenes sang opp gjennom luften og dytter meg fremover til toppen av det hellige fjellet Hwangaksan (1111moh). Fra toppen av fjellet kan jeg stå og se ned på Jikjisa-tempelet som ligger nedenfor fjellet, dette er ett av de største templene i Sør-Korea og som man tror at er bygget i år 418 av Mester Ado. De ornamenterte bygningene og historiens sus kaller på meg i stillhet. Enda mer dominant i utsikten er Gimcheon. Jeg tar meg en pause, mens fjellet står beskyttende over tempelet.
Samseongam-tempelet, så vidt synlig blant trærne langt nede fra ryggen.
Fram til Baramjae går ruten på en hyggelig seksjon med åpent terreng.
Jeg har virkelig lyst til å gå ned til tempelet, men jeg vet at det vil koste meg dyrt. Å gå ned vil være en hard nedstigning etterfulgt av en like hard oppstigning etterpå. Jeg har nå lært at jeg ikke kan gjøre mine vanlige nysgjerrigper-utflukter på denne ruten, å bruke for mye energi på andre ting kan om mulig føre til at jeg ikke vil klare å gjennomføre hele vandringen. Så jeg fortsetter videre, når tiden kommer, istedet for å følge stien ned til tempelet. Jeg er ikke så lei meg for å styre unna impulsene mine ved neste kuriositet, Maemol-donggul hulen, jeg tror ikke det ville ha vært så veldig lurt av meg å gå ned i den hulen alene.
Utsikt fra Hwangaksan. Gimcheon dominerer utsikten, med Jikjisa-tempelet synlig bak trærne.
Jeg ankommer Gwaebangryeong sliten og fornøyd med å være ferdig med vandringen for idag, en fin tur, men på ingen måter en storslagen en. Det er søndag og det er stille fra musikkaféen. Gwaebangryeong Sanjang er hjemmet til Mr. Baek Gi-su, som etter sigende er en rå gitarspiller, og hans kone. Bare sønnen er hjemme i den rustikke bygningen, og jeg er usikker på hvor mye han forsto når jeg spurte om overnatting på stedet, men han sa at foreldrene hans ville komme hjem etter litt over en time. Jeg får meg en øl, så jeg sitter fornøyd utenfor i det fine været og slapper av mens jeg venter.
Gwaebangryeong.
Når Mr. Baek og hans kone kommer blir jeg hilst velkommen inn og de inviterer meg til å sove på ett opphøyd gulv inne i kaféen. De tilbereder en god middag til meg, og som en ekstra bonus får jeg klærne mine vasket i en vaskemaskin. En varm velkomst, selv om det ikke er noe live musikk idag. Veggene til kaféen er dekorert med hilsninger fra tidligere gjester og vandrere, og en haug med vandrebånd pryder døren. Jeg får en plass på veggen til å skrive ned min egen hilsen. På veggen er det også ett bilde av forfatterne av guideboken, Roger Shepherd og Andrew Douch, fra deres opphold på stedet.
Inne i Gwaebangryeong Sanjang.
<- SamdobongJakjeomjae ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar