Høyde (start / slutt / høyest): 327moh / 550moh / 934moh.
Vær: Stort sett lettere overskyet, fint om kvelden.
Det tok altså tre uker før jeg fikk min første dag på turen med skikkelig dårlig vær. Riktignok hadde det regnet litt om morgenen da jeg gikk fra Keunjae til Jigijae, og vært noen dager med en god del mørke skyer, men tyfonen var det første skikkelige møtet med koreansk vær. Skal ikke klage, selv om jeg igrunn tapte to dager på dette. Idag ser jeg for meg at jeg går til Haneuljae, passet jeg hadde tenkt å gå til for to dager siden. Jeg har hatt et bra opphold i Mungyeongeup, men nå er det på tide å fortsette den eventyrlige reisen.
Joryeong Sanshingak. Denne forseggjorte helligdommen står der Baekdudaegan kommer ned til passet og Joryeonggwan.
Fra Mungyeongeup må jeg opp til Joryeong igjen for å fortsette videre på Baekdudaegan. Jeg passerer gjennom en stille by om morgenen. Jeg passerer (nok) en filminnspilling på gang ved Jogokgwan, vandrende mellom skuespillere og statister. Jeg passeres av vertinnen fra serveringsstedet lengre oppe i en bil, vinkende til meg. Stikker innom på veien, hvor jeg får en kopp kopi (kaffe) av det hyggelige vertskapet. Været er noe helt annet nå enn det var når jeg kom ned to dager siden. Med det for øyeblikket fine været får jeg tatt meg en bedre titt på Joryeonggwan og området rundt.
Mørke skyer og blå himmel over Mungyeong Saejae.
'Back to Daegan'. Fra fuglepasset trer ruten inn i Woraksan Nasjonalpark og går over den østre ryggen som danner V'en rundt Yeongnam-veien. Og som vanlig, starter dagen alltid med en klatring opp (i dobbelt forstand). Det er noe usikkerhet knyttet til om denne delen av ruten er stengt eller ikke; i guideboken er denne delen markert som stengt, men det er ikke noe tegn som tyder på det der ruten starter. Jeg lar meg uansett ikke affisere av det og lar meg bringe opp til 922moh og Mapaebong.
Bugammun, en gammel og glemt port til Mungyeong Saejae.
På toppen av Bubong, utsikt tilbake mot Joryeong, som man kan se omtrent midt i den nedre delen av bildet.
Utsikten herfra er langt fra så lystig som den var nede ved Saejae, mørke skyer lar seg avbilde over den provinsielle parken. Jeg frykter litt en ny runde med det våte element fra oven. Ruten passerer idag og festningsverk fra fordums tider, den beveger seg langs den eldgamle og glemte nordre porten inn til Mungyeong Saejae, Bugammun, og fram til Dongammun (østre stein-port). Det har vært mye historisk sus over de senere dagene på ruten.
Bubong, sett nedenfra fra der Baekdudaegan går over en av flere fotbroer.
Bubong (934moh) frister en vekk fra stien, frister en til å klatre opp en ny serie med tau, frister med en utsikt over Woraksan sine hvite, bratte og steinete fjelltopper. De ligger der og hviler, de hvite fjellsidene nå litt blasse i det forsvinnende lyset fra solen. Skyene siger innover. Klatrende opp etter meg til toppen kommer en annen vandrer, Jong Hoon, på rundtur fra Mungyeongeup over Jubong og Juheulsan.
Toppen av Tanhangsan.
Jubong (1079moh) er det høyeste punktet på Juheulsan-fjellet, men ligger ikke på den spirituelle ryggraden. Så ruten tar deg ikke de 2.6km bort til toppen for å kunne nyte synet fra toppen. Jong Hoon skal dit, han tar meg igjen ved krysset hvor jeg står og funderer på om jeg skal ta de 5 kilometerene ekstra. Vi blir stående og har en lengre prat; han syntes Norge høres fint ut, men kaldt. Jubong blir liggende ifred, og knærne mine som er litt vonde nå får mindre å streve med.
En diger klippe med utseende som en tommel, i nærheten av Gulbawi.
Ved Gulbawi står det en gedigen klippe av stein og sperrer for veien, det er som om fjellet holder tommelen opp for deg, en diger 'like'. En kuriøsitet å klatre rundt på. Før man senker skuldrene, man har jo klart det, fjellet har gitt sin godkjennelse, og går ned den siste strekningen mot Haneuljae. Hvor en stele står som en tynn pekefinger mot himmelen.
Stele ved Haneuljae, som en pekefinger som peker opp mot himmelen.
Haneuljae, som føltes som en avkrok når jeg leste om det i guideboken, ligger i enden av en vei som avsluttes brått. Videre går det bare en gammel vei som leder inn i skogen og ned mot et gammelt tempel. Det er en bygning her, Haneuljae Sanjang, som er dekorert med vandrebånd og malerier. Utenfor sitter det en eldre mann, som viser seg å være eieren av stedet, 72 år gammel. Vi snakker sammen mens jeg lager meg noe mat. Han gir sitt samtykke til at jeg kan slå opp teltet mitt utenfor bygningen. Jeg kunne fått sove inne, men det var så rotete der inne sa han, så han syntes det ville være bedre for meg å sove i teltet. Istedet byr han meg på en flaske makgeolli og noen epler. Selv bodde han lengre ned i veien.
Haneuljae Sanjang. Lokalisert i en stille og avsidesliggende del. Eieren av stedet sittende utenfor huset.
Teltet står oppe når jeg går under trærne på den gamle veien som går ned mot Mireuksaji-tempelet. Før Den Store Yeongnam Veien ble bygget, var det dette som var en av hovedferdselsårene over fjellene her. Stille flyter vandringen ned dalen, med bladende raslende sakte i vinden, forbi trær formet som ballerina-danserinner. Fra Mireuksaji kommer det bønnesang. Tempelet inneholder en 10m høy og tynn Buddha-statue. Solen er på hell når jeg går opp igjen. Oppe venter mer mat og en avslappende kveld inne i mitt lille tilfluktssted.
Den 10m høye Buddha-statuen i Mireuksaji-tempelet.
<- MungyeongeupAnsaengdal ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar