Høyde (start / slutt / høyeste): 450moh / 500moh / 984moh.
Vær: Sol, mer skyet mot ettermiddagen.
Med gårsdagens lovløshet og slit friskt i minnet står jeg atter en gang ved Neuljae. I Hwabukmyeon hadde verten på minbaken ordnet med taxi til meg, uten at jeg hadde bedt om det, som sto klar idag morges og ventet på meg utenfor. Jeg er heller ikke alene her, ut fra buskene og den stengte ruten på den andre siden av veien spratt det ut en ung fyr. Nå står vi begge og ser på stelene, monumentene og sanshingaken (som er tom inni) her og gjør oss klare til å bevege oss videre på den spirituelle ryggraden. Det er nok en stengt seksjon som venter meg senere idag.
Stille i gatene i Hwabukmyeon om morgenen.
Den unge fyren bærer en vesentlig mindre sekk og spretter avgårde raskere enn meg, med musikk på ørene. Jeg kan høre lyden fra musikken gjennom trærne ovenfor, rytmene og tonene etterlater seg ett tomrom i fotsporene hans. Det er stille igjen ved ett alter som byr på en fantastisk utsikt tilbake mot Songnisan, dette alteret er en sinseondae, som er en helligdom til de udødelige åndene som eksisterer i fjellet (sansin). Alteret består av en svart tablett som står mellom to røkelsesbegere av granitt. Øyeblikket kaller for en stille ettertanke.
Sanshingak ved Neuljae.
Fra Cheonghwasan (984moh) går jeg i ett med åndene, og i ett med ryggen bortover, denne seksjonen av ruten er også nydelig i all sin kravstorhet. Men i Songnisan er jeg ikke, mellom Neuljae og Miljae kretser ruten rundt nasjonalparken. Så fort jeg trer inn i nasjonalparken igjen vil ruten på ny være stengt. Før jeg kommer dit får jeg nyte all utsikten, alle smale rygger av stein en må balansere på, de blafrende båndene, gleden av eventyret jeg befinner meg i, mens fjellåndene kretser usynlig rundt meg. 'Med vigør vandrer man på Baekdudaegan. Alt av håp og forventninger er fornøyelig. Ah, ah, fjellene våre!' står det på toppen av Johangsan (953moh).
Sinseondae nedenfor Cheonghwasan, ett alter for å be til de udødelige fjellåndene, Songnisan i bakgrunnen.
Lyden av rennende vann møter meg ved Gomochi, et lite og fredelig pass, og en pustepause fra den steinete ryggen ovenfor. En ung fyr sitter stille ved passet, nesten ubevegelig, litt bortenfor ligger en teltduk utslått. Jin Hwang Kim går også Baekdudaegan, og som andre koreanere gjør går han ruten etappevis. Det er vanskelig for dem å få tid til å kunne gå hele ruten i sin helhet. Han går så langt hver dag som han føler for, idag passet det bra å stoppe her ved Gomochi. Det er vann her og et rolig sted. Jeg lar meg selv lokke av den kontemplative atmosfæren, og blir her en lang stund. Alt for lenge.
Utsikt fra toppen av Johangsan.
Etter pustepausen ved Gomochi beveger en seg opp på ryggen igjen, hvor en møter på noen fantastiske og store kampesteins-formasjoner. En av dem bærer et navn som gir assosiasjoner til noe helt annet, Gojillabawi. Over meg driver det nå inn skyer på himmelen, en del av dem ganske mørke, noe som bare bygger under mystikken til området. Jeg ankommer Miljae og er med det innenfor grensene til Songnisan igjen. Herfra er ruten igjen stengt, fram til Akhuibong-krysset om lag 12km unna. I motsetning til ved Munjangdae er det her folketomt. Og som klisjeen går, the first cut is the deepest. Jeg krysser nok en gang grensen og begir meg nok engang videre på forbudte stier. Innenfor den stengte grensen ligger det en topp som jeg ikke har lyst til å gå glipp av, Daeyasan.
Miljae, ved grensen til den stengte seksjonen av ruten.
Fra Miljae går det rakt, og bratt, opp mot det spektakulære. Store steiner og formasjoner med bendte og knudrete trær rundt, hard klatring og tøft landskap med utsikt formet av lys gjennom skylaget. Ah, ah, fjellene deres, Daemunbawi med sitt hus av stein. Opp mot Daeyasan er det en fantastisk klatring, med tau og raviner som obstakler. På toppen (930moh) er det et mektig og himmelsk vista som møter meg, og jeg blir på toppen en god stund. Gjennom skylaget kan jeg se strålene fra solen som lyser opp landskapet nedenfor, som små spotlights i naturen.
Nå står det som kanskje er rutens mest krevende seksjon, i tillegg til gårsdagens seksjon gjennom Gaegumeongbawi, foran meg. Og som så fint kalles for '100-meters repet'. Fra Daeyasan går ruten omtrent rett ned nordsiden av toppen, ved hjelp av flere serier med tau. Deler av nedstigningen er rene rappelleringer ned loddrette fjellsider, så seriøs forsiktighet bør utvises. Jeg storkoser meg likevel nedover, selv om dette var en del av ruten jeg var mest nervøs for på forhånd. På vei nedover derimot, blir jeg mest nervøs når jeg hører stemmer fra dypet nedenfor. Men jeg tror de som er på vei opp er like nervøse, for jeg hører et hysj der nede fra og så blir det stille. Det viser seg at det er to andre vandrere som går i motsatt retning enn meg.
Utsikt fra toppen av noen store kampesteiner som ruten går over. Solstråler skinner gjennom skylaget.
Det er først nå etter at jeg er trygt nede fra Daeyasan at jeg møter på mitt første store problem på turen. Himmelen har begynt å ta på seg en annen farge, det lider mot kvelden, altså vil det bli mørkt om ikke så lenge. Jeg tror det ikke vil ta så lang tid nå før jeg er framme ved Beorimigijae, men der tar jeg feil. På dette tidspunktet er jeg sliten, og bruker mye lengre tid enn vanlig. Ruten er heller ikke enkel. Og når jeg står på en topp en liten stund etter Chotdaebong (668moh), en klump av en topp å forsere, har det blitt mørkt.
Daeyasan, en bratt topp jeg hadde gledet meg til å komme til.
Jeg sliter med å finne stien ned fra toppen, i mørket synes ikke stien skikkelig og siden det er en stengt seksjon er det og vesentlig færre bånd å navigere etter. Nedover blir det bare verre, det er bekmørkt og jeg klarer ikke å se om jeg befinner meg på stien eller ikke. Hodelykten viser tegn til at batteriet er svakt. Og etter en stund må jeg bare innse at jeg tror jeg har gått meg vill. Ikke en god følelse. Jeg har holdt øye med kompassnåla og sett at jeg har gått i nogenlunde rett retning, men likevel. Etter en stund hører jeg lyden av vann fra en bekk. På kartet er det ikke avmerket noen vannkilde eller bekk i nærheten av Beorimigijae, og jeg kan ikke huske at det sto noe om det i boken heller.
På toppen av Daeyasan.
Men, det er vann i nærheten og jeg har mat i sekken. Jeg bestemmer meg for å gå ned til vannet, det viser seg å være en relativ stor bekk faktisk. Tanken er å fylle opp med vann og så finne seg et sted å slå opp teltet, så får jeg bruke morgendagen til å finne ut hvor jeg er hen, når det er lyst. Mens jeg står og fyller på vann kjører det en bil forbi bare ti meter unna meg. Oppe på veien ser jeg forbløffet at jeg bare er 50 meter nedenfor Beorimigijae. Jeg må ha gått riktig omtrent hele tiden, bare deviert fra stien mot slutten.
'100-meters repet'. På vei ned fra Daeyasan, en av flere rappelleringer ned fra toppen.
Inne fra skogen på den andre siden av veien ved Beorimigijae, der den stengte delen av ruten fortsetter, ser jeg at det lyser et blått lite lys. Nok et kamera som overvåker ruten? Et godt stykke unna vest for passet ligger det en campingplass, som jeg tenker å komme meg ned til (jeg er fortsatt i en nasjonalpark). Tanken er å prøve å få haik ned. Lettere sagt enn gjort, det er få biler som passerer meg mens jeg går nedover den mørke veien. Ingen stopper, som kanskje ikke er så rart. Å plukke opp en høy og mørk skikkelse i mørket føles kanskje ikke så trygt. Jeg har i etterkant lært at man skal bukke mens man haiker i Sør-Korea for å få haik.
På vei til å bli mørkt, utsikt tilbake mot Daeyasan.
På vei ned langs veien går jeg til slutt lei. På begge sider av veien kan jeg høre klukkingen fra vann, og når jeg ser en liten skogsbilvei ta av fra veien, er jeg ikke sen om å be. Jeg lar regler være regler nok engang og går inn for å finne en teltplass. Litt innenfor finner jeg en flat plass yndet for en teltplass. Rett før jeg skal slå opp teltet ringes det hjemmefra, etter kveldens hendelser føles det godt å snakke med kjente stemmer igjen. Jeg koker opp min sedvanlige Baekdudaegan-rett (ramyon-nudler med skinke) før jeg kryper inn i teltet. Utenfor er det stille, det føles godt å ligge og slappe av inne i min lille hule. Dagen har vært fantastisk, men jeg kunne godt ha klart meg uten følelsen av å ha gått meg vill.
<- NeuljaeEunti ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar