Høyde (start / slutt / høyeste): 500moh / 500moh / 846moh.
Vær: Sol.
Jeg våkner til en nydelig morgen og til det nå vanlige forvirrede møtet med en meny her. Det vil si, jeg har ingen anelse om hva som faktisk er på menyen. Eieren av minbak'en er en vennlig, hyggelig og smilende mann, men han snakker ikke engelsk. Så vi blir stående en god stund hvor vi prøver å forstå hverandre, smilende og gestikulerende til hverandre, før jeg får bestilt meg frokost. Jeg tror igrunn at det er middag jeg akkurat har bestilt.
Frokost i Gogiri, er mer sannsynlig middag.
Etter at jeg nå har forlatt nasjonalparken, har jeg nå møtt på det som vil være ett viktig navigasjons-hjelpemiddel på ruten, nemlig bånd som er merket med Baekdudaegan på dem. Dette er etterlatenskapene etter andre vandrere som har gått på ruten. Flagrende i vinden viser de hvor ruten går, ofte med en personlig melding på båndet. Men vandrerne her henger ikke opp disse båndene bare på Baekdudaegan, så jeg er nødt til å være nøye med hvilke bånd jeg følger. Ruten er altså ikke merket av en offisiell instans, men av de vandrerne som har gått på ruten før deg.
I starten av dagen går Baekdudaegan gjennom det landlige Korea, før den begir seg opp i åsene. Sujeongbong i bakgrunnen.
Fra Gogiri går ruten for det meste på flat grunn i starten på dagens rute, hvor den følger flere små veier til en annen liten landsby. I Nochimaeul er det et monument til Baekdudaegan som ligger rett ved siden av en fin jeongja (paviljong). Fra landsbyen følger jeg ruten oppover gjennom skogen mot Sujeongbong, hvor jeg blir stoppet på veien av et par som gir meg en kopp kaffe. Vandringen er er på en skogkledd rygg som er pakket inn av trær, som bare gir små glimt gjennom trærne av det omkringliggende landskapet. Det samme gjelder toppen på 804moh.
Baekdudaegan monumentet ved siden av en jeongja i Nochimaeul.
Jeg trodde at det å komme ned til de mer landlige områdene av Sør-Korea ville gi meg noen enklere dager etter den delvis tunge turen gjennom Jirisan, jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Ved den lille fjellveien som fører ned til Jujisa tempelet, bruker jeg en god tid på å argumentere med beina mine om jeg skal gå ned til tempelet eller ikke. Jeg vinner. Beina mine klager når vandringen ned føles lengre enn det den er. Det er et hyggelig lite tempel, med en rolig atmosfære rundt det.
Jujisa tempelet, hvor jeg møtte en familie som var ute og høstet mat i skogen for chusok.
Her kommer ruten ned til passet ved Yeonwonjae.
Ved tempelet møter jeg en familie, og tre generasjoner av dem, som er ute og høster sopp, bær og frukt i skogen. De bor i en landsby i nærheten og spanderer noe mat og makgeolli på meg. Det er chusok idag, som er den koreanske høsttakkefesten, så jeg blir sendt videre på min vei med ett stort stykke tradisjonell riskake i ryggsekken. Gjestmildheten og gavmildheten til folket her slutter aldri å overraske meg.
Seende opp mot Gonamsan fra Jangdongri landsbyen.
Selv om det bare er min fjerde dag på ruten, så føler jeg at jeg har lært at det ikke finnes noe sånt som en enkel dag på Baekdudagan. Du kan aldri være sikker på hva den legger i veien for deg. Og at hvis du møter på motgang, så skal du møte den med en tro om at den vil belønne deg etterpå. Dette gjelder virkelig for den utmattende klatringen opp Gonamsan. Toppen av fjellet ligger ikke høyere enn 846moh, men jeg var nesten helt utslitt når jeg nådde toppen (kanskje jeg begynner å bli gammel). Utsikten rett før toppen derimot, var helt fantastisk og jeg kunne ikke gjøre annet enn å sette meg ned og nyte utsikten over rygger og åser som forsvinner i horisonten.
Utsikt fra Gonamsan. Klatringen opp var mye hardere enn jeg trodde den skulle være, men belønningen var vel verdt det.
Resten av vandringen ned til mitt planlagte mål for dagen, Maeyori, er en kjedelig og hendelsesløs trasking på en overgrodd sti. Jeg ankommer landsbyen ganske så sliten. I følge guideboken så skulle det være en fin jeongja her, som jeg kunne få lov til å overnatte i hvis jeg spurte de eldre i landsbyen pent om lov. Jeg finner paviljongen, som ser flott ut. Den har i tillegg en lenestol som ser perfekt ut å sitte og slappe av i etter en hard vandring. Området utenfor den er det derimot ikke noe plass til å sette opp teltet mitt på. Det neste jeg må gjøre er å finne den lille butikken som skal befinne seg i landsbyen.
Toppen av Gonamsan på 846.4moh.
Som jeg ikke klarer å finne. Istedet finner jeg en landsbybeboer som forteller meg at de ikke vil at folk skal overnatte i jeongjaen. Så der ryker overnattingsmuligheten min. Han forteller meg også at det ikke er noen butikk her heller. Så der ryker muligheten min for å skaffe meg noe mat. Jeg er nå litt sliten og lurer litt på hva jeg skal gjøre. Men hold ut og Baekdudaegan vil gi. Han er derimot ikke uvennlig på noen som helst måte og er veldig behjelpelig. Han tar meg til slutt til et hus, som jeg tror faktisk huset den tidligere nevnte butikken. I huset bor det en eldgammel dame, kan dette være den gamle damen som drev butikken og som hengivent var kjent som 'Baekdudaegans bestemor'? Og før jeg vet ord av det sitter jeg i en bil og blir kjørt til en minbak i Unbongeup, en by som ligger et lite stykke unna Maeyori.
Jeongjaen i Maeyori. Den ville ha vært ett fantastisk sted å ha tilbragt natten i.
I Unbongeup kjører eieren av minbak'en meg til en restaurant hvor det yrer av liv, hvor jeg spiser bacon (pork belly meat) som jeg steker selv på en grill som er senket ned i bordet. Vandrende tilbake til minbak'en, feirer koreanerne chusok og det er fyrverkeri som går av her og der.
Her spiser jeg pork belly meat (bacon) i en restaurant i Unbongeup. Jeg måtte steke kjøttet selv på en grill nedfelt i bordet.
<- GogiriBokseongijae ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar