Templer: #64 (Maegamiji).
Lengde: 40.6km (1045.0km), tid brukt: 10:21.
Vær: Klar blå himmel.
Jeg våkner opp til en himmel frarøvet skyene sine, det er ikke en eneste sky å se i det hele tatt, bare en klar blå himmel. En del av meg er merkelig nok ikke fornøyd med det, jeg føler meg bittelitt småsur over at jeg ikke fikk dette været når jeg klatret opp til Ishizuchisan igår. Det er bare en forbigående tanke derimot, jeg har ikke glemt at jeg var ekstremt fornøyd med klatringen opp, skyer eller ikke. Hotellfrokosten er ganske så beskjeden, så jeg ser meg nødt til å oppgradere den fra en nærliggende combini. Når man går lange distanser er det viktig å spise nok mat, og jeg har en lang distanse foran meg idag. Rundt 40km, den lengste distansen så langt. Før jeg går derimot er jeg nødt til å finne en minibank, men jeg lykkes bare i å gå gjennom en stille by. I det minste fikk jeg ihvertfall see maleriene på skoddene til de små butikkene i hovedhandlegaten.
Malerier på skoddene til butikkene i handlegaten i Saijō.
At jeg forlot ruten ved Ishizuchi Jinja betød nok en togtur. Det er bare en kort tur fra de fortsatt imponerende toriiene til porten til det første og eneste tempelet for dagen, Maegamiji. The Front God Temple er nummer 64 i rekken og ligger ved foten av Ishizuchisan-fjellet. Maegamiji har lenge vært assossiert med en Shinto gud som heter Zaō Gongen, så bygningene til dette tempelet er alle bygget likt en Shinto helligdom. Hondoen er nydelig lokalisert i en lysning i de skogkledte åsene rundt.
Den gedigne røde første toriien til Ishizuchi Jinja mot en klar blå himmel.
Et kjent ansikt dukker plutselig opp på tempelet mens jeg er der. Det er Naomi og jeg tror at vi begge er overrasket å se hverandre igjen. Jeg regner med at hun har bare vært en dag bak meg, og med all min nysgjerrighet på gang har hun tatt meg igjen.
Den andre toriien til Ishizuchi Jinja.
Med besøket på Maegamiji bak meg har jeg ikke noe annet enn en lang vandring foran meg resten av dagen. Jeg kan ikke hjelpe for å se opp i retning av Ishizuchisan og vurdere om jeg skal returnere til fjellet hvor Kōbō Daishi er sagt å utføre Goma-ritualet og Gomonjihō i løpet av sine 21 dager på toppen. Når jeg nærmer meg Saijō, denne gangen til fots, ser jeg et annet kjent fjes som går ved siden av veien, Osata-san. Vi går sammen for en stund, men når jeg er nødt til å stoppe ved en 7/11 for å ta ut de pengene som jeg prøvde på tidligere, ønsker han å fortsette videre. Han regnet med at jeg ville ta ham igjen, men det gjorde jeg ikke og jeg kom faktisk ikke til å se ham igjen i løpet av dagen.
Hondoen til Maegamiji.
Når jeg går er synet av fjellene mot den blå himmelen den beste delen. Utenom det finner jeg denne dagen til å være nok en behagelig, men ikke så veldig interessant tur. Jeg går forbi Hagyū-an, merkelig nok ikke markert som en lukket hytte i guideboken, men det er en zenkonyado tilbydt av en gammel dame som har gjort pilegrimsvandringen i sine tidligere dager. Utseendemessig ligner det på en garasje, men den har plasser til å sitte ned ved og bennker med tatami-matter på for å sove på.
En Fudō Myōō statue i en liten fontene i Maegamiji.
Rundt halv ett, etter å ha gått i omtrent fem timer, befinner jeg meg i Ikedaike Park. Det er et supert sted for lunsj, og en combini rett før avkjørselen til parken la alt til rette for at jeg slapp å bære maten veldig langt og. På den andre siden av vannet er det en paviljong og en trimmet gressplen, muligens et bedre sted å sitte ned i, men jeg foretrekker likevel å sitte på denne siden hvor jeg kan se opp mot fjellene fra. Det er en lettere misunnelse i luften mot de som klatrer Ishizuchisan idag.
En miniatyr-helligdom på Kamogawa-broen med en utsikt over fjellene i bakgrunnen.
Jeg møter på en dame som føler at hun er nødt til å gi meg noe som osettai. Uten å finne noe annet enn hennes halvfulle pose med Werther's Original å gi meg, er hun full av beklagelser. Jeg prøver så godt jeg kan å berolige henne med at det er mer enn nok, det er tanken som gjelder for meg.
I Ikedaike Park.
Noen kilometere før jeg kommer til en av de få bekkaku templene som ruten går rett forbi, Enmeiji, møter jeg på Tadao-san. Vi slår følge videre. I tempelområdet til Enmeiji finnes restene av ett furutre hvor Kūkai fant en bekymret person. Trestammen kalles for Izari Matsu. Tadao-san bærer på noen flasker med kaffe fra en automat og deler en med meg før vi fortsetter videre.
En artig og merkverdig installasjon som jeg helt vet hva skal forestille.
Hvis det ikke var Tadao-san ville dagens vandring vært raskt glemt. Den har vært heller kjedelig, men å gå sammen med en annen henro har heldigvis tatt tankene mine bort fra det. Vi når Iyo Mishima og Cosmos henro-hytten når solen har forsvunnet fra taket ovenfor. Det har vært en lang dag for oss begge, og vi er begge glade for å ankomme overnattingsstedene våre. Han bor på Hotel Live Max, mens jeg har fått et rom på Ryokan Tsuru-ya.
Restene av Izari Matsu trestammen i Enmeiji.
Vi ble enige om å møtes senere for å finne et sted å spise. Så etter det tradisjonelle badet på ryokanen min og klesvasken, krysser jeg gaten til hotellet Tadao-san bor på. Han har fått et godt råd om et sted å spise, så vi går på leting etter en izakaya som først virker litt vanskelig å finne. Stedet heter Hego. Det har et mye mer moderne utseende enn det jeg forbinder og er vant med når det gjelder japanske puber. Maten er derimot veldig god og vi spiser mye av den. Og igjen så er det denne japanske generøsiteten, Tadao-san insisterer på å betale for middagen. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg kan gjengjelde tjenesten for å si det sånn.
Middag med Tadao-san på Hego i Iyo Mishima.
Det var et lykketreff å møte på Tadao-san, det reddet denne dagen. Han var et flott bekjentskap. Imorgen vil jeg sette kursen for en destinasjon som er lengre unna enn hans derimot. Han vil gå til Minshuku Okada i foten av klatringen opp til Unpenji, som er det høyeste punktet på pilegrimsvandringen, jeg har det høyeste punktet i tankene.
<- Ishizuchi JinjaAwai ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar