Templer: Ingen.
Lengde: 36.0km (522.4km), tid brukt: 9:20.
Vær: Overskyet og tåkedis, så sol, varmere og varmere.
Turen mellom tempel #37, Iwamotoji, og tempel #38, Kongōfukuji, er en av de lengste strekningene mellom to av templene på pilegrimsvandringen, om ikke den lengste, på 86.2km. Igrunn en tre dagers tempel-tørke, selv om sterke vandrere vil kunne klare å gjennomføre turen på to dager. Hvordan jeg vil dele opp vandringen er det bare fremtiden som vet, jeg har ingen planer for hvor langt jeg vil gå idag, jeg har et sterkt ønske om å endelig benytte meg av teltet mitt nå.
Mystisk skog i tåkedisen på vandringen ut fra Shimanto Town.
Tomohiro-san besøker ryokanen min om morgenen mens jeg spiser frokost, hvor han inviterer meg hjem til seg etter at jeg har fullført pilegrimsvandringen. Jeg blir ydmyk av slik vennlighet, men det betyr at jeg må gjøre plass for det i planene mine. Jeg håper virkelig at jeg vil få det til. Når jeg blir ferdig med vandringen ved å komme til Ryōzenji, som gjør det til mitt kechigan-tempel, må jeg også besøke Kōyasan før jeg reiser tilbake til Tokyo for flyet hjem igjen. Jeg returnerer også til Iwamotoji for et raskt besøk før jeg starter å gå idag.
Solstråler gjennom trærne på Ichinose-ruten.
En 'dansende' slange på Ichinose-ruten.
Lave skyer ligger drapert over småbyen og landskapet om morgenen, men humøret mitt er høyt etter Tomohiro sin gjestfrihet. På den andre siden gjør det lave skydekket og disen trærne og skogene ved siden av ruten (eller veien) bare mer eventyraktige. Johan og Kaja går et lite stykke foran meg på veien ut av Shimanto-chō, jeg tar dem snart igjen. Vi vandrer gjennom nok en sti som gir en pause fra den harde asfalterte veien, kalt for Ichinose-ruten. Med bønneflagg hengende mellom trærne, og en slange som løfter sin øverste del og hode i en dansende bevegelse ved siden av stien. Hytten ved enden av stien blir et konvergerende punkt for flere henroer, da Koboyashi allerede er der når vi ankommer og Tomohiro dukker opp i det vi er på vei til å gå igjen.
Vandring ved siden av Iyoki-elven på Shikoku-no-michi ruten, nå også henro-michi ruten.
Fra hytten er det en lang tur gjennom bunnen av en dal ned til havet. Saga er en annen fin henro-hytte, med Kōbō Daishi voktende over de besøkende, ved siden av en onsen (dette er et populært sted å tilbringe natten). Jeg kjøper en blå iskrem med en smak av sjøsalt ifra badehuset. Etter henro-hytten avviker guideboken og veimerkene igjen. Hvis jeg bruker guideboken vil jeg gå på den travle veien, hvis jeg bruker veimerkingen vil jeg bli gående på den mindre traffikerte Shikoku-no-michi ruten istedet. Jeg gjør noe midt i mellom, følger først veien, så bestemmer meg for at det er kjedelig og endrer til den mere fredelige og stille veien. Johan og Kaja blir nå liggende etter meg.
Kumai-tunnelen. Kobayashi-san trer ut i lyset etter å ha gått gjennom tunnelen. Lyset i enden av tunnelen?
Lik det eller ikke, men tunneler er noe man må bli vant med når man går Shikoku-pilegrimsferden. De er vanligvis ikke noe gøy å gå igjennom i det hele tatt, med biler som farer forbi, ofte i for stor fart eller for nær deg til at du føler deg komfortabel. Kumai-tunnelen derimot er 100 år gammel eller eldre og har ingen lys i seg. Ingen biler kjører gjennom den, så den er også stille, alt jeg kan høre er lyden av mine egne føtter. Jeg kan endelig plystre min favoritt tunnel-låt uten å bli avbrutt av bråkete biler, El Condor Pasa av Simon & Garfunkel. Bekmørkt i midten, med lys bare synlig fra starten og slutten av tunnelen. Kobayashi-san vandrer ut i lyset foran meg, skimrende, som om han forsvinner. Lyset i enden av tunnelen?
Tosa Saga havnen.
Jeg vet at Johan og Kaja skulle overnatte på et sted i Tosa-Saga, Tomohiro-san også. Jeg vil legge dem bak meg nå, som jeg har lagt skyene bak meg. Over meg er det en bakende sol, resten av vandringen idag vil bli veldig varm. Blå himmel og blått hav dukker igjen opp på min venstre side, nok en nydelig vandring langs kysten. Ved siden av havet er det en flott park, Saga-kōen, med flere gode utsiktspunkter. I en hvilehytte senere sitter det en eldre kvinnelig henro avslappet, med små røykskyer som driver bort fra henne og oppløses, bak henne er det en syklist som ligger flatt ut rett på asfalten. Det er varmt.
En fin park og hage nær Saga-kōen togstasjon.
Kanskje jeg skulle ha tatt ruten som går rundt Ino-misaki odden, men jeg gjør det ikke, får en flaske med kaldt vann som osettai fra en mann ved Nada havn. På kartet kan jeg lese Matsumotoji Ruin, så jeg blir øyeblikkelig dratt mot den, men stien opp til den ser overgrodd ut, av både edderkopper og vegetasjon. Nær stedet jeg vet at Koboyashi går til, ser jeg opp mot en helligdom, og tiltrekker meg interessen til en lokal dame som løper inn for å hente en pose med mandariner som hun gir til meg som osettai. Hvis jeg ikke er varm fra før grunnet været, er jeg det nå av gjestfriheten til de lokale på øya.
Fascinert av disse trærne ved siden av veien og ruten, spøkelsestrær omtrent, hva ligger skjult under den baldakinen?
Henro-hytta som heter Ōgata har dukket opp som et mulig sted å tilbringe natten, men selv om den er fin, føles den litt for liten og ligger midt i en parkeringsplass veldig nær veien. Jeg går videre, men nå har en annen tanke ganske så sakte tatt hold om underbevisstheten min den siste timen. I Irino Matsubara, eller Irino furukysten, finner jeg den beste plassen for å sette opp teltet mitt så langt på turen. På denne skjønne stranden og furuskogs-parken er det en campingplass, stille og avsondret, men nå er hjernen min i tvil. Noen få kilometere unna ligger det en onsen, og etter den varme vandringen har tanken om å senke seg ned i et varmt bad begynt å feste seg i hjernen (merkverdig nok). Jeg har gitt føttene mine litt juling idag, så tanken om å sette opp teltet her og så gå til badehuset og tilbake igjen virker ikke forlokkende for øyeblikket.
Sollys gjennom trærne i Irino Matsubara.
I badehus-hotellet, Nest West Garden Tosa, er det et bryllup og jeg ser sjansene for å få meg et rom minske. Det viser seg likevel at de har et ledig rom til meg, men ikke noe middag. Selv om de er opptatt med bryllupet er personalet imøtekommende. Å senke seg ned i det varme vannet i badehuset med vinduer ut mot havet (selv om det er en del trær som skjuler den hele utsikten fra en) er absolutt fabelaktig, en kan si at jeg gir kroppen og føttene mine en varme-massasje. Jeg ender opp med å besøke badehuset enda engang i løpet av kvelden.
Nest West Garden Tosa i kveldslyset, bygningen som huser badehuset til venstre.
Middag i Pokopem i Tosa Irino sammen med noen surfere fra Osaka.
Det er en strek i regningen at jeg ikke kan få middag på stedet, men det viser seg å bli et heldig utfall likevel. For å finne et sted å spise, etter anbefaling av personalet, må jeg gå gjennom mørket til den lille småbyen eller landsbyen ved siden av, Tosa Irino. Det er et slags lite eventyr i seg selv. Der finner jeg et supert sted, Pokopem. Et sjarmerende lokalt sted, med det eneste problemet at jeg såklart ikke forstår menyen. Ved siden av meg derimot sitter det noen surfere fra Osaka, og de hjelper meg villig med å oversette menyen og bestille, i tillegg til å gi meg noe av deres egen mat for å smake. En super ettermiddag og kveld.
<- IwamotojiIbiru ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar