Templer: #78-79 (Gōshōji, Tennōji).
Lengde: 17.2km (1145.7km), tid brukt: 5:04.
Vær: Lettere overskyet, så pent.
Jeg vet ikke om det er min stahet som er ute og går, eller om det er min nysgjerrighet. Uansett årsak har jeg bestemt meg for å begynne denne dagen med å ta et skritt tilbake på pilegrimsferden. Etter å ha lagt igjen sakene mine på hotellet tar jeg et morgentog tilbake til Zentsūji (jeg er nødt til å bytte tog i Tadotsu). I combinien ved togstasjonen kjøper jeg inn noe mat og går så opp til fødeplassen til Kōbō Daishi for et nytt besøk til tempelet. Denne gangen i fint vær.
Zentsūji med pagodaen sin sett fra byen med det samme navnet.
Dette er et av de beste stedene som jeg har spist frokost i, sittende i Garan tempelområdet til tempelet mens jeg ser på solen skinne gjennom trærne ved siden av Gojunoto (den fem-etasjes pagodaen). På den andre siden må det sies at min combini frokost såklart ikke er like god som de frokostene jeg har fått på de forskjellige stedene som jeg har overnattet i.
Zentsūji og Gojunoto om morgenen.
Fra Kaidan Meguri. Legg merke til merkene på veggen som de som har gått gjennom tunnelen har laget, da de føler seg ivei gjennom den bekmørke tunnelen med fingrene berørende veggen.
I det fine været er det mye hyggeligere og lettere å gå rundt og se på tempelet enn igår. Så er det tid for 'Å gå gjennom en bekmørk tunnel', aka Kaidan Meguri. I Miedoen (eller daishidoen) kan du gå inn i en tunnel som er en vandring hvor man må la troen lede seg. Denne tunnelen går under tempelbygningen og er bekmørk, uten noe som helst form for lys og det er meningen at man skal messe 'Namudaishi Henjōkongō' (navnet til Kōbō Daishi) mens man går den. La troen lede deg. Etter den første vandringen i mørket kommer jeg til et rom med et alter som har et kosmisk tema. For å gå videre og ut, må man gå gjennom nok en bekmørk tunnel. I enden er det noen flotte tegninger av drager og mytiske skikkelser. Dette var utviltsomt en kul opplevelse. Da jeg har gått Kaidan Meguri kan jeg også få besøke et lite og fint museum bak i tempelet.
En tegning av en drage på veggen i slutten av Kaidan Meguri.
Naomi er på tempelet, hun hadde overnattet på shukubōen til Zentsūji. En bedre idé enn hva jeg valgte å gjøre igrunn, gitt at jeg nå bruker tid på å besøke tempelet på nytt, men sannsynlig en for kort vandring for meg uansett. Hun viser meg en video av trappen opp til Iyadaniji fra igår (som kan ses på min forrige post), og sier at føttene hennes var totalt dekket av vannet. Det er utrolig hyggelig å møte henne igjen, hun vil faktisk gå til det samme stedet som meg idag. Fra Zentsūji derimot vil hun gå, mens jeg vil ta toget.
En bro laget av separate steiner som man kan gå på for å komme over til den andre siden av dammen i Nakazu Banshōen.
En gammel japansk hytte og en rød bro i Nakazu Banshōen.
Ikke tilbake til Marugame med en gang derimot, jeg har et annet stoppested før det. Lokalisert omtrent rett ved Seto innenlandshavet i Tadotsu finner man Nakazu Banshōen, en japansk hage. Jeg skulle ønske det var noen hager som dette her hjemme som jeg kan besøke. Hvordan lager de disse hagene? De er så vidunderlige. Sentrert rundt en nydelig dam finner jeg flotte små broer, gangveier og steiner ute i vannet som man kan gå på, disse fabelaktige veltrimmede trærne. Jeg skulle gjerne ha blitt her lengre. Tilbake på togstasjonen møter jeg på en kanadier, Matthew, som bor i nærheten og jobber i Takamatsu, disse små vendingene skjebnen tar som gjør at folk møtes.
Nakazu Banshōen.
Tilbake i Marugame fortsetter jeg ikke på pilegrimsvandringen med en gang. Det er et slott å utforske. Ved foten av slottet foregår det en slags konkurranse, med alle slags mulige utsøkte blomsterstands. Slottet i seg selv er ganske så lite, kanskje et av de minste jeg har sett hittil, og det jobbes med vedlikehold utenfor det. Utsiktene fra slottet er fortsatt gode. Et av de mer beskjedne slottene på veien.
Marugame slott, symbolet på byen.
En blomsterstand på en konkurranse nedenfor Marugame slott.
På det tidspunktet hvor jeg endelig returnerer til de 88 templenes vei, er klokken nesten tolv. Det føles godt å gå igjen, men ruten er ikke den mest interessante da den for det meste går ved siden av en travel vei til det neste tempelet. Jeg får en flaske med urte-iste, som ikke smaker søtt i det hele tatt, som osettai. Når jeg ringte igår for å bestille overnatting fikk jeg streng beskjed om at jeg måtte være der før klokken fem, hvis ikke ville jeg ikke få rommet. Jeg leker litt rundt med tanken om at det sirkulerer noen ord om meg, om denne nordmannen som alltid ankommer for sent til overnattingsstedene, en slags hemmelig kommunikasjon som går mellom minshukuene og ryokanene.
Amida statuer inne i en tunnel i Gōshōji.
Gōshōji. Osata-san og Otsu-san i livlig passiar.
I Gōshōji (#78, The Temple of Illuminating Local Site), finner jeg både Osata-san og Otsu-san. Jeg husker når Otsu-san og jeg begynte pilegrimsferden fra Ryōzenji samtidig for så mange dager siden nå, når vi nå nærmer oss slutten på pilegrimsvandringen er det en god mulighet for at vi vil avslutte den i Ryōzenji samtidig også. Det hadde vært kult. Gōshōji ligger ikke veldig høyt oppe, men det er likevel ganske så luftig her og det blåser bra mens jeg er her.
Maleri på butikkporten i en handlegate i Sakaide.
Bak i tempelet finner jeg en trapp som leder ned til en svakt opplyst tunnel. Inne i tunnelen er det en fabelaktig samling av Amida statuer, bokstavelig talt tusener av dem. Med små lanterner og lamper som lyser opp tunnelen er det ikke en vandring i tro, men kan fortsatt være det på en måte. Definitivt en vandring i kulhet.
Den spesielle toriien til Shiraminegū helligdommen.
Turen etter Gōshōji følger i samme sporet som fra Marugame, bare på mindre veier denne gangen. Jeg spiser lunsj i Hiruta-ike-kōen henrohytten, som er fin, men ikke spesielt brukbar for å overnatte i med mindre man har et telt. I Sakaide går ruten gjennom en handlegate, jeg liker maleriene på portene til butikkene som er stengt. Pipot er nok en henrohytte, liten og med et maleri som hovedattraksjon. Underveis møter jeg både Osata-san og Naomi. Jeg gir opp idéen om å besøke Rurikōji, som er okunoinen til Tennōji. Med den strenge advarselen om at jeg kunne miste rommet mitt i Ebisu-ya Ryokan, går jeg raskt og sparer ikke noe tid for nysgjerrighets-omveier.
I Tennōji.
Hvis det ikke var Naomi så hadde jeg gått rett forbi Tennōji (#79, Emperor's Temple). Navnet på dette tempelet må være det mest villedende eller ironiske hittil. Dette er definitivt i den andre enden av skalaen fra Zentsūji, uten tvil det minste tempelet, omtrent uanselig. Jeg gikk gjennom Shintō-helligdommen Shiraminegū, som er større enn Tennōji og deler området med tempelet, da Naomi fortalte meg at jeg faktisk var ved tempelet. Jeg var på vei til å forlate det. Et ikke veldig interessant tempel, men mannen i nōkyōchō-kontoret var veldig vennlig.
Vandring ved siden av Aya-gawa elven.
Osata-san fortalte meg at han ville gå mot Shiromineji (#81) først, istedet for å gå til Kokubunji (#80) som jeg ville, men jeg kunne ikke helt forstå grunnen til det. Den siste delen av vandringen idag bringer meg til foten av Goshikidai-platået, hvor overnattingsstedet mitt ligger rett ved siden av Kokubunji-tempelet. Solen er på vei ned når jeg går ved siden av Aya-gawa elven, passerende forbi flere 'kjærlighetshoteller' som må ha sett bedre dager. Jeg ender opp med å følge et sett med veimerkinger som tar meg på en rute som skiller seg ut fra ruten i guideboken, men den virker å være hyggeligere enn den i guideboken. Som følger en større vei, mens denne går på mindre veier og stier.
I Kokubunji.
Jeg er nødt til å gjøre et kort besøk i Kokubunji før jeg går til Ebisu-ya Ryokan, noe som gjør at jeg kommer akkurat på tiden til overnattingsstedet mitt klokken fem. Naomi har allerede ankommet. I ryokanen tar de hånd om klesvasken min som osettai. Vertene tok meg imot smilende når jeg ankom. Middagen jeg spiser sammen med de andre gjestene er god, og det er også en god ting at Naomi er her. Da har jeg noen å snakke sammen med når jeg spiser middag, da de andre henroene virker å være lite kommunikative i engelsk. Jeg angrer ikke på noe at jeg dro tilbake til Zentsūji igjen og besøkte den nydelige Nakazu Banshōen.
<- MarugameRitsurin Kōen ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar