Templer: #39 (Enkōji).
Lengde: 33.2km (652.8km), tid brukt: 10:10.
Vær: Bra.
Fra Mihara er det bare nedover som gjelder for å komme til Enkōji, på vei hele tiden. Det er mye vandring på hardt underlag på denne pilegrimsferden, en annen måte som denne ruten skiller seg ut fra sin spanske motvekt. Ikke det at du unnslipper å gå på veier der heller. Føttene mine har betalt prisen for dette, men idag føles de bedre. Noe man ikke kan si om den henro-hytten som heter Shimizugawa, den ser enda mer slitt ut enn sin navnebror ovenfor.
Hamada no tomariya utenfor Hirata.
Værmessig så har det være noen flotte dager i det siste og denne dagen ser ut til å følge i samme spor. Veien ned til Hirata byr henroen på noen gode muligheter for å se ned på vann. Først når ruten krysser en bro over Kure-elven, hvor Umenoki-parken gir meg nok en gang dårlig samvittighet for ikke å telte, det ville og ha vært et mye bedre alternativ til der jeg endte opp med å overnatte og. Så når man ser ut over Nakasujigawa-demningen. Selv om det er på en vei, så er vandringen ned fin.
Tempelporten til #39, Enkōji.
En gruppe med henroer som resiterer sutraene samtidig i Enkōji.
Det første man kanskje ville forvente at en henro gjør ved ankomst til Hirata er å gå rett til tempelet, men det gjør jeg ikke. Jeg går strake veien i motsatt retning. Det er den nysgjerrigheten igjen. En Lawson Station i småbyen vil ikke la meg legge igjen ryggsekken min der, eller de misforstår meg. Så ryggsekken forblir på ryggen min for avledningen til noen gamle oppreiste trestrukturer noen kilometere vekk fra den vante ruten. Fra Meiji-perioden og til rundt 1910 ble disse strukturene kalt for Hamada no tomariya brukt som steder hvor unge folk kunne tilbringe natten for å studere, vokte over landsbyen eller hjelpe til med forberedelser til festivaler. Bare 4 av dem gjenstår idag, av 180. Jeg ville likt å se inne i en, men inngangen er ikke åpen og siden de er designerte nasjonalskatter, velger jeg såklart å ikke prøve meg på noe irregulært.
På veien passerer jeg forbi et skilt som viser veien til 'Nakasujigawa Comprehensive Development Office of Construction', noe som må være en av underdrivelsene av året når det kommer til å navngi et kontor.
Søt liten statue og knøttliten helligdom på Okunoinen til Enkōji.
På ruten som leder opp til tempel #39, Enkōji, ser jeg noen som går et lite stykke foran meg. Endelig. Jeg er ikke alene lengre. De ser til og med ut som noen jeg har møtt før, som blir bekreftet når jeg kommer til tempelet. Det er mine venner fra New Caledonia, Didier og Yves, men Julien har hatt noen problemer med beina sine og har tatt bussen idag. En annen mann fra den lille øya i Stillehavet går sammen med dem, Alain. Det er godt å møte dem igjen, og jeg er like overrasket som forrige gang.
Okunoin til Enkōji.
Enkōji, the Emitting Light Temple, kjent for fortellingen om en skilpadde med en bjelle på ryggen som besøkte tempelet, er nok et fint, men ikke veldig spesielt tempel. Flere små grupper med buss-henroer dukker opp på forskjellige intervaller og å lytte på dem når de messer sutraene i fellesskap er flott.
Ornamenter på Enkōji.
Siden okunoinen er rett ved, tar jeg den korte turen bort til den. Vandrende forbi noen risåkre kjenner jeg plutselig et kjapt bitt eller stikk i høyre armen min. I første omgang gir jeg det lite oppmerksomhet og finner den lille helligdommen akkurat innenfor skogens favn. En fredelig plass med solen lysende opp skogsbunnen. På veien tilbake igjen tar jeg en nærmere titt på et risstrå akkurat der jeg følte stikket. Helt ute på tuppen av strået så er det en edderkopp, grønn, ikke så stor, men ikke så liten heller. Ble jeg akkurat bitt av en edderkopp?
Den korte stien fra Enkōji og tilbake til veien, passerende forbi noe som ligner på en liten myr.
For resten av turen til Sukumo så er det alt som okkuperer hjernen min. Og såklart, det er igrunn lettere tåpelig. Siden jeg har blitt litt solbrent tidligere, så klør armen min litt og jeg begynner å tro at det er på grunn av edderkoppbittet. Alt blir nå tilegnet det. Jeg vet om de giftige slangene her i Japan, men jeg vet ikke noe om det er noen edderkopper her som er det. Så jeg lurer på om jeg burde gå til et sykehus eller en lege. Jeg velger å vente og se, og hvis jeg begynner å føle meg uvel, så, vel, så må jeg søke medisinsk hjelp.
En merkverdig installasjon på veien til Sukumo.
Å ankomme Sukumo tar bort noe av oppmerksomheten til bittet bort fra tankene mine, hvor jeg spiser en spaghetti med bacon og ost på utenfor en convenience store (Lawson). Fra Sukumo går jeg sammen med Didier, Yves and Alain. Vi skal alle til det samme stedet, Akebono-sō i Ipponmatsu, men siden de frykter at turen over Matsuo-tōge passet vil være for hard, vurderer de å ikke gå hele veien. I en liten landsby etter den første turen gjennom skogene og åsene etter Sukumo spør de om hjelp fra noen lokale landsbybeboere om å skaffe en taxi. Jeg fortsetter videre med et lettere sinn, siden jeg vet at jeg vil møte dem igjen senere på dagen.
Stien opp til Matsuo-tōge passet.
På den andre siden så føler jeg at det er litt synd at de ikke valgte å gå over passet, siden det blir høydepunktet for dagen. Stien kan muligens være bratt, men den gir deg belønning for strevet. Ved en helligdom på toppen av passet, Matsuo Daishi som er markert som en ruin i guideboken, har jeg forlatt Kochi og Stedet for Asketisk Trening (Shugyō dōjō) bak meg og gått inn i Ehime. Stedet for Opplysning (Bodai dōjō). Helligdommen bærer for øvrig ikke så mye preg av å være en ruin.
Ruinene av Matsuo Daishi helligdommen.
Inne i Matsuo Daishi.
Ovenfor Matsuo-tōge passet er det markert et utsiktspunkt på kartet og distrahert fra stien, klatrer jeg opp på toppen av et observasjonsdekk som også kan fungere som en liten hytte. Det er også et godt sted å telte på. Fra utsiktspunktet er det en flott utsikt over havet og bukten utenfor Sukumo. Vandringen ned er ganske så nydelig, med små tregjerder ved siden av stien, mens jeg lytter til lyden bladene lager når de forsvinner under skoene mine.
Utsikt fra observasjonsdekket ovenfor Matsuo-tōge passet.
Jeg er sliten når jeg til slutt ankommer Akebono-sō, men det er fort glemt når jeg kan senke meg selv sakte ned i de varme kildene til badehuset. New Caledonierne har såklart allerede ankommet og de lar meg spise middag sammen med dem i den lille restauranten til badehuset. Jeg må gå utenfor restauranten for å bestille, siden det er enklere å peke på rettene som står til visning utenfor, jeg peker på rett bestående av tonkatsu (fritert svinekjøtt) med ris og karri.
En hyggelig nedstigning fra Matsuo-tōge passet, med et gjerde løpende ved siden av stien.
Etter middagen møter jeg Gil fra Korea og Ika som er japansk, de er bare inne for å få seg et bad før de fortsetter videre for å finne et sted å sove. De sover ute der de kan finne ly istedet for i overnattingssteder som krever betaling, som henro- og hvilehytter, Michi-no-eki (veistasjoner), og lignende. De vil trenge god ly de kommende nettene og. Når Gil sjekker værmeldingen for de neste dagene kan han ikke annet enn å le ironisk. Værmeldingen er håpløst dårlig. Imorgen skal det være ganske så fint, men så vil horisonten skifte til blekt og mørkt. Det vil bli over en uke med regn, noen av dagene skal det være kraftig regn også. Det er en kraftig strek i regningen for mine planer også, jeg trenger å revurdere dem.
Alt kan bli brukt til å lage små helligdommer, som her på veien til Ipponmatsu.
Når jeg forteller de andre at jeg ble bitt av edderkopp idag, sier Ika til meg at det ikke er noen giftige edderkopper her. Det er gode nyheter, og selv om jeg har klart å få det noenlunde ut av tankene mine, kan jeg nå slappe av helt. Det føltes godt å møte kjente folk igjen, samt nye.
Rommet mitt i Akebono-sō.
<- MiharaIwamatsu ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar