Templer: Ingen.
Lengde: 31.1km (339.8km), tid brukt: 9:57.
Vær: Kraftig regn.
Regn er ikke til å unngå når du går Shikoku 88 Temples Pilgrimage, i likhet med de fleste langdistanse vandringene som strekker seg over lang tid, Shikoku er også utsatt for tyfoner som kommer inn fra havet. Idag var en slik dag, med kraftig regn og vind, selv om jeg ikke er sikker om det var en tyfon eller ikke. Jeg våknet opp med lyden av kraftig regn utenfor, men alt det gjorde var å gjøre meg glad for at jeg hadde fått klatret opp til Kōnomineji og observasjonstårnet ovenfor i godt vær igår. Jeg går til Kagami idag, noe som kan vise seg å være litt for langt i dette været muligens. Med ingen templer å besøke på denne dagen, vil jeg derimot ha mer tid tilgjengelig til å gå.
Ett henro-veggmaleri på en murvegg.
Når jeg begir meg på vei i regnet misunner jeg ikke de som må klatre opp til Kōnomineji nå. Alle fjellene ovenfor meg er beleiret og pakket inn av mørke skyer fulle av regn. Så klart, det er vått her nede også. Den steinete kystlinjen som jeg går langs har den perfekte formen for å lage små vanndammer på toppen av alle steinene. Ved Ōyama-misaki odden er det en flott liten helligdom, Jizōdo, 'gjemt' under en klippe. Inngangen til helligdommen er bak en bygning og noen store pillarer, og inneholder også en liten hule. Siden det regner fyller lyden av dryppende vann hulen.
Jizōdo helligdommen ved Ōyama-misaki odden.
Inne i hulen i Jizōdo.
Langs denne kysten blir havet skilt fra landet via en lang konstruert mur, med henromichi på den 'tørre' siden. Omtrent hele veien til den lille byen Aki, forbi Ōyama michi-no-eki hvor det er en fin liten park på en bitteliten øy utenfor som er nådd via en bro, kjente ansikter sittende utenfor veistasjonen.
Vandring langs kysten mot Aki.
Jeg har hatt et kort opphold fra regnet når jeg nærmer meg Aki, hvor jeg av alle ting har satt meg fore å besøke Nora Field Clock. Når jeg forlater ruten og går i retning klokken returner regnet, enda kraftigere enn før. Tynget ned av vekten av regndråpene står jeg og ser på klokken, bygget i 1887. Ingen mobil- eller smarttelefoner på den tiden, ei heller var det vanlig å ha armbåndsur, bøndene ute i åkrene delte en stor felles klokke for å kunne vite tiden. En ganske så fin klokke også.
Mørke skyer oppholder seg over fjellet og Aki-elven.
Naomi og jeg går forbi hverandre hele tiden, vi har havnet på en forskjellig rytme for når vi tar en pause, begge ristende på hodet av intensiteten til været. Sandstranden utenfor Geisei landsbyen er en mørk og illevarslende versjon av en strand, dyster under regnet, ikke en person å se. En Lawson Station er et midlertidig perfekt tilfluktssted for lunsj, i dette været ser jeg ingen grunn til ikke å unne meg litt. Søtt brød med baconskiver på, en risbolle, en liten bit med kylling katsu, en varm kaffe, en cola og en karamellpudding. Ikke veldig sunt derimot.
Nora Field Clock.
Det er en zenkonyado rett ved stranden, Hagimori, låst, må ringe et telefonnummer hvis man vil ha tilgang til den. Et pleiehjem for eldre har laget en liten hvileplass for henroene, med gratis te og kaffe tilgjengelig, i tillegg til små gaver, gjestfrihet. Naomi er der når jeg dukker opp, Koh ankommer kort tid etterpå, våt og sliten. De vil gå til Sumiyoshi-sō ikke langt unna, som virker å være der hvor de fleste andre henroene jeg har møtt vil overnatte i, glade for å være ferdig med deres vandring idag. Jeg vandrer ensom videre i regnet.
Stranden utenfor Geisei, ikke en dag for å svømme.
Et hus i Geisei.
Selv i regnet og med klokken som indikerer at jeg ikke har tid, hvis jeg ønsker å være i min minshuku før klokken fem, så bestemmer jeg meg for å avvike fra ruten og gå rundt Tei-misaki odden istedet. Det er en slags generell regel her at man skal ankomme til din minshuku eller ryokan, hvis du overnatter på et sted av denne typen, før 5pm. Ellers burde man ringe dem og si at man blir forsinktet, men jeg vet ikke hvordan si det på japansk.
En kort pause fra regnet på vei gjennom en tunnel.
Vandringen rundt den lille odden er fin derimot, selv med den begrensede utsikten idag. Det er et lite fyrtårn, eller mer et signallys, på tuppen av odden. Jeg går ned til sjøen fra signallyset, nær en liten helligdom. Fra stranden ser havet dystert ut, nok et sett med steiner som har et rep bundet opp mellom seg er ute i vannet. Shikoku-no-michi ruten kommer ned til en liten fiskerlandsby, og går rundt en liten bukt med en havn i hvor husene i landsbyen ligger ovenfor, før den slår seg sammen med pilegrimsruten igjen. Resten av turen går vått og raskt forbi for å nå Minshuku Kagami-yado før det blir for sent. Jeg er en halv time forsinket når jeg kommer dit.
Tei-misaki odden.
Ett annet par med steiner som har et rep bundet mellom seg, ved Tei-misaki odden.
Vertinnen er derimot smilende når hun åpner døren for meg. Jeg er så klart våt både utenpå og innenpå, så det første hun gjør er å begynne å tørke regntøyet mitt (med meg inne i dem fortsatt) og ryggsekken min med hjelp av flere håndklær. Helt klart forståelig, men man føler seg også bitte litte grann pinlig berørt. Det er et sjarmerende lite sted, hvor man får mer en følelse av å bo i hennes eget hjem enn hva man får i de vanlige minshukuene. Snart henger alle klærne mine opp til tørk, og etter et godt bad sitter jeg meg ned for middag. Det er bare en annen gjest her.
På rommet mitt i Minshuku Kagami-yado, hvor jeg slapper av og planlegger morgendagen.
Ingen nåde fra himmelen idag. Imorgen håper jeg å nå Kochi, som vil være den største byen siden Tokushuma. Og det vil være templer også.
<- TōnohamaChikurinji ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar