Templer: #37 (Iwamotoji).
Lengde: 31.9km (486.4km), tid brukt: 9:50.
Vær: Overskyet, så bedre senere på dagen.
Jeg startet dagen uten å spise frokost før jeg gikk, men bare for en kort distanse. Etter 3 til 4 kilometere kom jeg til den lille landsbyen Awa, hvor jeg benyttet meg av det familiære synet av en Lawson Station for å ordne meg det første måltidet for dagen. Som jeg spiser mens jeg sitter utenfor havnen til Awa mens jeg skuer ut over Susaki-bukten. Det regner ikke, men det er et trist og melankolsk utseende på været og havet denne morgenen. En ensom fisker står ute på tuppen av bryggen nedenfor. Jeg føler meg fredelig, selv med lyden av bølgene som prøver å nå opp til meg nedenfra.
Susaki-bukten om morgenen, sett fra Awa.
Fra Awa er det fjellsti tid igjen. Denne gangen er det Yakezaka-tōge passet som ruten vil ta meg over. Den begynner rolig den første kilometeren, så eskalerer den raskt. Til en bratt klatring opp en sti som initielt ser ut som at den aldri har blitt gått på før, omtrent. Hvorfor får jeg innimellom følelsen av å være den eneste som går på disse stiene? Det er som om de andre vandrerne går på tå gjennom og skånsomt lar vegetasjonen gro uhindret, etterlatende seg stien omtrent i sin uberørte form.
Stien over Yakezaka-tōge passet, prekær til tider.
Vandringen over Yakezaka-tōge passet byr bare på skog og ingen utsikt, deler av stien ser ut som at er ødelagt av jordras. Jeg har lest et sted at det var anbefalt å gå veien istedet for denne ruten hvis det regnet, det virker fornuftig når jeg går på den. Heldigvis for meg så regner det ikke.
En merkverdig hytte for henroer på veien mot Naka-tosa, men et fint sted å ta en pause i (eller tilbringe natten).
Jeg har nok et pass å klatre over idag, men før den klatringen er det en mindre spennende tur mot Naka-tosa. Hittil idag har jeg ikke sett noen andre henroer, men lengre opp langs veien kan jeg se to figurer i stråhatter og hvite vester bevege seg. Underveis passerer jeg forbi en hytte eller zenkonyado som noen har satt. Et fint sted for en pause, siden det er gode stoler å sitte på i den. Den har ellers møbler for å kunne overnatte også, i tillegg til flere bøker og magasiner å lese på.
Et henromichi veimerke på en stein.
I Naka-tosa tilbyr henromichi deg et rutevalg. Enten ta Ōsaka-ruten eller Soemimizu-ruten. Ōsaka-ruten går først nede i en dal, før en bratt oppstigning bringer dine slitne føtter opp til Nanako-tōge passet hvor rutene slår seg sammen igjen. For Soemimizu valget vil du starte klatringen mye raskere og vil gå høyere opp enn den andre ruten, før du går ned til Nanako-tōge passet. Eller hvis du ikke klarer å ta et valg, kan du gå veien istedet.
En rekke skilt med japanske tegn på i begynnelsen av Soemimizu Henro-ruten, jeg lurer på hva som står på dem.
Å gå lavt nede når jeg kan gå høyere oppe er vanligvis ikke min stil, så jeg setter kursen for Soemimizu-ruten. Det valget ser meg ganske så kvikt svettende opp en bratt rute, selv med trappene som jeg må gå på for hjelp. Jeg er faktisk glad for at solen ikke skinner nå. Selv om denne ruten går i skyggen mellom trærne og er en behagelig vandring. På veien byr en mulighet for utsikt seg ved en kort tur bort fra den opptråkkede stien, gjennom trærne. En svart slange snor seg over stien før jeg kommer ned til Nanako-tōge passet, hvor det er utsikt mot havet og en bensinstasjon som det er lenge siden har vært i bruk.
Soemimizu Henro Trail.
Utsikt utenfor den opptrådde stien til Soemimizu Hentro Trail.
Det er tid for en hvil, og nær en helligdom som heter Tsubaki Shokudō finner jeg en hvilehytte, hvor det sitter en annen henro som virker opptatt med noe. Han heter Tomohiro Ikemoto og han lager en slags origami gresshoppe ut av et bambusblad. De er utrolige kule. Han lager en til meg og gir meg et papir med instruksjoner om hvordan lage dem. Vi snakker sammen for en stund og blir enige om å slå følge resten av veien til Iwamotoji (#37). Tomohiro-san jobber som lærer og bor i en liten småby mellom Nara og Kyoto.
Nanako-tōge passet med utsikt mot havet.
Med all den vandringen som jeg har gjort her alene, er det fint å endelig gå sammen med noen andre igjen, og han er en behagelig følgesvenn. I Niida finner vi en Omotenashi-stasjon for henroer, omotenashi betyr gjestfrihet, hvor en støttespiller til pilegrimsvandringen serverer oss og et annet henro-par kaffe med kjeks og kaker. Han er kjent med Tomoyoshi Kubo, som jeg møtte tidligere på turen (dag fem). Fra Niida må vi raske på skal vi nå tempelet før nōkyōchō-kontoret lukker dørene, Tomohiro-san leder an med meg jobbende hardt for å holde følge.
Tomohiro-san med sin origami bambus gresshoppe
En nærmere titt på origami bambus gresshoppen.
Vi når Iwamotoji (#37, Rocky Root Temple) i tide, sammen med en blå himmel. Dette tempelet har fem guddommer (honzon) og har et populært ordtak om disse: Fudō for å unngå innflytelse fra det onde, Kannon for flaks, Jizō bryr seg om barna, Amida bryr seg om fremtiden, Yakishu for å overvinne ondskapen. Tempelet kommer også med et maleri av Marylin Monroe i taket på hondoen (sammen med andre malerier). Johan og Kaja er på tempelet, de overnatter på shukubōen der. Jeg hadde også prøvd å bestille plass, men det var ingen rom ledige når jeg ringte. Jeg snakker en kort stund med Mike fra Hawaii, som går en del av pilegrimsvandringen.
Tomohiro-san og den gjestfrie eieren av Omotenashi-stasjonen i Niida.
Før jeg går til min innkvartering, Maruka Ryokan, besøker jeg to gamle Shinto helligdommer som mine nysgjerrige øyne fant under veien gjennom Shimanto Town (det er også en Shimanto City). Ene av dem ser slitt og forfalt ut og kan ikke være mye i bruk, ganske så trist på en måte. Ansikter jeg har møtt før er også på Maruka, blant dem Kobayashi og Ujeda.
Iwamotoji.
Tempelporten (sanmon) til Iwamotoji om kvelden.
Om kvelden er det en konsert på Iwamotoji, en japansk sangerinne som også har gått pilegrimsferden og går under artistnavnet Songbird. I en av sangene synger hun navnet på alle templene som jeg har besøkt og vil besøke senere. Jeg sitter sammen med Johan, Kaja og Tomohiro. Det er fin, men det er ikke et stort publikum på konserten. Kanskje de andre er for slitne. På veien tilbake går jeg forbi en karaokebar, hvor sangene eller mer lydene som kommer innenfra er langtfra like så pene. I hva som ser ut som en pub stopper jeg for en øl, til stor overraskelse for resten av gjestene.
Konsert på Iwamotoji.
So for å oppsummere, en mangfoldig dag. Med to fjellstier å gå over. For meg derimot var høydepunktet å møte Tomohiro-san. Du kan snakke så mye du vil om utsiktene og landskapet du ser, men innimellom er det til slutt likevel menneskene du møter som er belønningen for dagen. Dette er den største forskjellen fra Camino Frances hittil, på den pilegrimsvandringen møtte jeg langt flere folk. Morgendagen er ukjent for meg.
Detaljer fra taket i hondoen til Iwamotoji, Marylin Monroe nederst.
<- SusakiIrino Matsubara ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar