Templer: #71-77 (Iyadaniji, Mandaraji, Shusshakaji, Kōyamaji, Zentsūji, Konzōji, Dōryūji).
Lengde: 21.5km (1128.5km), tid brukt: 8:42.
Vær: Tyfon, lettere senere.
Tyfonen ankom for fullt i løpet av natten og jeg våknet opp til lyden av vinden og regnet som hamret løs på vinduene og veggene til Tomoyoshi-san sin zenkonyado. Som et resultat ble huset fylt av knirkende lyder. Jeg var glad for at det var for tidlig til å stå opp og at jeg kunne pakke dynen tettere rundt meg, og utsette den uungåelige våte turen som lå foran meg litt. Såklart, når morgenlyset til slutt ankom, ikke i denne delen av Shikoku derimot, er jeg nødt til å stå opp. Tomoyoshi-san kjører meg så tilbake til Iyadaniji etter frokost. Det regner kraftig.
Kongōkyo Bosatsu i Iyadaniji.
Jeg tror det er gjestfriheten hans som oppmuntrer meg fremover på denne dagen. Selv på klatringen opp igjen til Iyadaniji er trappetrinnene dekket av vann, nesten på vei til å bli en elv. Det er fascinerende å se hvor mye grønnere vegetasjonen rundt virker i regnet, som om den grønne fargen blir forstørret ved berøring av vann. I regnet blir Iyadaniji (#71), Eight Valley Temple, til det mystiske tempel i skyene. En sti og så en god del trinn i baksiden av det første nivået til tempelet leder opp til hondoen høyere opp. Hugget inn i klippene er det statuer og idoler, med små altere der det finnes overheng i klippene. Fra hondoen kan jeg stirre ut i et grått intet, med sky-lignende tentakler krypende opp de skogkledte åssidene.
Iyadaniji.
Fra innsiden av hondoen til Iyadaniji.
I daishidoen skal man ta av seg på beina for å besøke, noe jeg i farten glemmer og mottar en umiddelbar irettesettelse fra en av munkene. Jeg bukker og sier gomennasai for å unnskylde meg, men han bare smiler tilbake til meg og vinker meg videre. Grunnen til at man er nødt til å ta av seg skoene for å gjennomføre tempelritualene i daishidoen, er at man må gå inn i den for å gjøre det. Noe som er fint da det jo regner en god del. Jeg vedder på at dette flotte tempelet har mer å by på enn hva jeg får se, med stier og passasjer skjult av skyene og regnet.
Skogssti etter Iyadaniji.
Jeg lager gurglelyder når jeg går på stien gjennom bambusskogen etter Iyadaniji, ikke rart, da stien er våt og gjørmete av regnet. Og glatt, men heldigvis ikke korogashi. Det er ingen lang tur, med regnjakken min tett pakket om meg, til det neste tempelet. Som er Mandaraji (#72), Mandala Temple. Det er et fint, men ganske så innelukket tempel, noe som gjør at øsregnet føles innelukket innenfør veggene til det og. Nå, bare å stå under dekke og lytte på lydene som regnet lager er ganske så avslappende.
Mandaraji.
Ved inngangen til Shusshakaji.
Shusshakaji (#73), The Temple of Shaka Nyorai's Appearance, ligger omtrent bare et steinkast unna Mandaraji. Ikke bare en, men to Kōbō Daishier, hilser deg velkommen ved inngangen til dette tempelet, som også er ganske så lite. Det tilbyr et fint sted å hvile i, med bord og benker, i ly for regnet. Tempelet lå faktisk først på toppen av fjellet som jeg bare såvidt kan se herfra, men ble flyttet ned hit for å gjøre det enklere for pilegrimene. Jeg skulle ønske at det fortsatt lå der oppe, så jeg fikk en unnskyldning for å klatre opp, selv i regnet. Nå bare står jeg og ser lengtende opp mot slørene som pakker inn fjellet, vel vitende om at jeg ikke vil få se okunoinen til Shusshakaji denne gangen, Shashingadake Zenjō.
I Kōyamaji.
Idag må det sies at ting fløt litt over i hverandre i starten av dagen, regnet får vel ta en god del av skylden for det. Jeg går fort, fra tempel til tempel, hvor jeg sannsynligvis går glipp av ting jeg vanligvis ville ha oppdaget. Kōyamaji (#74), Armor Mountain Temple, er neste ut. Dette er det tempelet hvor regnet er på sitt mest intense, noe som gjør det vanskelig å gjennomføre ritualene, selv under det lille av ly jeg kan finne. Jeg liker helligdommen som ligger innunder en rund struktur i klippen.
Zentsūji, Tanjoin.
Idet jeg ankommer Zentsūji, både by og tempel (#75, Right Path Temple), har regnet avtatt en del, men i dets tilbakegang øker antall mennesker. Dette er uten tvil det største tempelet på pilegrimsvandringen så langt, ikke uventet da det er hvor Kōbō Daishi skal være født. Navnet kommer fra faren hans, Yoshimichi, som betyr Right Path. Det er ikke bare et tempelområde, men to, Tanjoin og Garan; som er skilt av en liten vei. En rolig og avslappet tone ligger over tempelet nå, da omgivelsene føles noe bleke i dette været.
Zentsūji, Garan.
Selv om det er betydelig flere folk enn vanlig på et tempel, så er det heller ikke tettpakket med folk. Det er også noen utenlandske turister her vandrendre rundt i lokalene. Å besøke tempelet betyr å måtte gå litt, gitt størrelsen på det, og det er en god del å se. Hvis jeg har forstått det korrekt så ligger hondoen til Zentsūji i Garan og daishidoen i Tanjoin (kalt for Miedo). Fem etasjer høy står pagodaen her, men med nåværende bakgrunn føles den litt som et tøft mørke-tårn. Her finner man også utallige Gohyaku-Rakan statuer, som alle følger meg med sine intense uttrykk idet jeg forlater tempelet. Det første jeg gjør etterpå er å gå til en 7/11 for lunsj og for å få litt varme tilbake i kroppen.
Konzōji.
På vei til Konzōji kommer jeg på at jeg glemte å besøke Kaidan Meguri i Zentsūji, som er en bekmørk tunnel som går under en av bygningene på tempelet (en vandring hvor man må bli ledet av troen sin). I Konzōji (#76), Golden Storehouse Temple, er jeg omtrent alene. Ikke så overraskende igrunn, jeg har ikke sett mange andre henroer idag. Her er tempelbyningene fine, men ganske så standard av utseende. Hva jeg liker på dette tempelet er de veltrimmede trærne som står spredt ut over tempelområdet, det virker som at det er en bestemt hensikt med hvor de har blitt plassert.
En tyfon på tilbakemarsj.
Kuzuharashohachimangu helligdom.
Det er fantastisk å se endringen som skjer på himmelen når jeg fortsetter videre, å se fargene komme tilbake til livet igjen idet tyfonen blåser bort. Konturer og former i bakgrunnen blir synlige igjen, selv lys fra en sol skjult ett eller annet sted. Det gjør oppholdet mitt på Dōryūji (#77), The Temple of Arising Way, supert. Idet blå himmel dukker opp og solen lyser opp tempelet. Og det har en miniatyr-pagoda i tillegg. Jeg er glad på dette tempelet.
Kōbō Daishi i Dōryūji.
Resten av vandringen til Marugame burde være en enkel tur, men selv om jeg ikke har gått langt idag, føler jeg meg nå sliten og det føles som at det tar for evig å komme fram. Dette kan jeg nok og tilegne tyfonen. Å ankomme hotellet mitt i sentrum av Marugame føles da godt, APA Hotel. De to japanske henroene og den russiske henroen som jeg har møtt tidligere er også på hotellet. Det har et privat onsen i toppetasjen med utsikt over byen, o glede. Det kan ikke bli understreket nok hvor godt et besøk til et japansk badehus er etter en tur, spesielt en våt en.
Skygge av et tre på en vegg til et tempelbygning i Dōryūji.
For middag går jeg til et anbefalt sted av hotellet, Honetsukidori Ikkaku, hvor jeg spiser en ganske god kylling-rett. Og de har mørkt øl og (som jeg liker). Foran togstasjonen i Marugame og Museet for samtidskunst (Genichirō-Inokuma) er det steiner som gløder i mørket.
Dōryūji.
Marugame om kvelden, de glødende steinene foran Genichirō-Inokuma (Museet for samtidskunst).
Jeg besøkte hele sju templer idag, og hadde heller ikke noe hastverk på templene. Jeg vet ikke helt hvordan jeg klarte det, men det er et godt tegn på at jeg har blitt komfortabel med tempelritualene nå.
Video av Naomi som viser trappene opp til Iyadaniji som nesten har blitt til en elv.
<- IyadanijiKokubunji ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar