Templer: #51-53 (Ishiteji, Taisanji, Enmyōji).
Lengde: 19.2km (878.2km), tid brukt: 5:53.
Vær: Regn av og på.
Jeg begynner dagen min, uten å regne med å stå opp og spise frokost, med et besøk til Matsuyama Castle på toppen av åsen i midten av byen. Siden jeg bestemte meg for ikke å legge igjen ryggsekken på hotellet er jeg glad for at jeg ikke trenger å gå opp til slottet, det er en taubane opp. Det regnet ikke når jeg forlot hotellet, men på den siste delen av turen opp til slottet kan jeg føle de første regndråpene falle fra den grå himmelen. Da Matsuyama er den største byen på Shikoku, kan ikke slottet være i mindre størrelse sammenlignet med de andre på øya.
Matsuyama Castle.
Utsiktene fra både murene og fra de øvre etasjene til slottet er flotte, men det gjeldende været gjør at hele området og byen rundt ser blekt ut. Inne i slotts-bygningen kan man prøve ute en japansk rustning som slottsvaktene og krigerne brukte. Jeg starter å prøve å ta på en, men å ta den på er så tidskrevende at jeg til slutt lar det være, glad for at hakuien ikke er like komplisert å ta på. Det er vel verdt å ta tiden og innsatsen for å besøke slottet. På vei tilbake tar jeg den lille trikken opp til Dōgo Onsen og går derfra til tempelritualene som venter på meg.
Utsikt fra hovedbygget til Matsuyama Castle.
Hvis Ishiteji (#51, Stone Hand Temple) var travelt igår, er det enda travlere idag. Over høyttalerne går høye avlesninger av sutraene i loop, det hjelper ikke på min egen resitering, de konstante avbrytelsene bryter konsentrasjonen min og sluttresultatet er sannsynlig rimelig langt unna hva man vil kalle for en sutra. Heldigvis er det ingen kø ved tempelkontoret, så jeg får raskt boken min stemplet etter å ha fullført ritualene. Dette tempelet er stort sammenlignet med de andre templene så langt, med så mange ting å se at jeg ikke ville blitt overrasket om man gikk seg vill.
En liten øy med en helligdom på i Ishiteji.
Mens jeg går går rundt oppdager jeg en passasje bak i tempelet som leder til en tunnel. Inne i tunnelen er det utallige idoler, små altere, statuer og ornamenter, med bare et dimt lys for illuminasjon. Myke drypp fra vann som faller fra taket er hørbare. Det er så kult. I enden av den lengste tunnelen kommer jeg ut til en vei, fra bak en stor stein. Den gedigne Kōbō Daishi statuen er nå enda nærmere. Her finner jeg et rart tempel, som er den nye okunoinen til Ishiteji. Den inneholder en merkverdig tempelhall som ser ut som en gylden globe, en statue med to hender som holder en mengde med klinkekuler, og en skummel statue av Kōbō Daishi på sitt mest asketiske og tynne.
Denne statuen av Kōbō Daishi i sin mest asketiske form er ganske så uhyggelig. I okunoinen til Ishiteji, tilgjengelig via en tunnel fra tempelet.
Dette var en merkelig tempel-opplevelse, og det skulle bli enda merkeligere. Etter å ha gått stien som leder gjennom skogen fra Ishiteji, hvor en del av den er overstrødd med søppel (ikke noe morro), følger jeg en vei en veldig kort stund før jeg legger merke til et lite veimerke som peker inn i en bambusskog. Når jeg følger stien gjennom trærne kommer jeg til en rar plass på toppen av en rygg. Omkranset av bambotrær på alle sider er det en struktur som ligner på en helligdom, men som virker å være uferdig, med to statuer av noen dystre figurer på hver sin ende. Ovenfor den uhyggelige strukturen, og omtrent forsvinnende i vegetasjonen er en forfallende pagoda. Jeg tar en titt inne i pagodaen, det er noen flere dystre statuer her, og stedet bærer tegn på at noen har overnattet her. Stedet føles omtrent hjemsøkt og en ørliten bit skummelt. Jeg går raskt ned fra plassen. Hvor den opprinnelige stien jeg prøvde å finne gikk vet jeg ikke.
Tunnelen bak i Ishiteji, som leder til den skumle (men kule) okunoinen.
Ved Dōgo Onsen igjen må jeg kvele trangen til å ta nok et bad, men bruker likevel en del tid på å beundre bygningen. Mot det neste tempelet tar jeg ikke ruten som går gjennom byen, jeg velger ruten som går gjennom utkanten, forbi Yoshifuji-ike dammen på veien. Ikke noe veldig spesielt med denne veien. Med et mulig unntak av det ekstremt stygge hotellet som er bygget av sement rett ved siden av dammen. Tilbake på den andre ruten som kommer fra byen, går jeg på kryss og tvers forbi jorder og risåkre. Regn av og på. En bonde gir meg to persimmoner som osettai.
Ishiteji.
På vei opp til Taisanji (#52), Big Mountain Temple, tar jeg først feil av et lite tempel og selve Taisanji. I det lille tempelet finner man bare tempelkontoret. Taisanji har også en av disse alléene som leder opp til tempelet med bønnesteiner tett i tett på begge sider. Så går man gjennom en skog før en trapp bringer en opp til en lysning i skogen og åsen, hvor tempelet ligger. Hondoen er stor og etter sigende bygget uten å ha brukt en eneste spiker eller nagle. Det er et hyggelig tempel, men det deprimerende været ovenfor gjør det noenlunde dystert. Nok en påminnelse om at jeg nå savner å se solen på himmelen.
Skjult i en bambusskog fant jeg denne skumle og falleferdige helligdommen.
Bleke refleksjoner i en liten dam, på ruten fra Matsuyama som går forbi Yoshifuji-ike dammen.
På toppen av fjellet ovenfor Taisanji finner man okunoinen til tempelet, Kyōgamori. Stien opp er både enkel og vanskelig, noen ganger hjulpet av de vanlige tretrinnene i bakken, vanskelig der regnet har gjort stien glatt. Det er en pilegrimsrute som kommer opp fra kysten her, jeg gjetter at det må være en rute for pilegrimer som kommer sjøveien. Før jeg kommer opp til toppen ser jeg Jūichimen Kannon Bosatsu statuen trone over meg. Kyōgamori tilbyr en nå både flott og blek utsikt over kystlinjen hvor ruten fortsetter videre ved siden av. Ruten har nå ankommet kysten til Shikoku igjen, denne gangen den nordvestre kysten.
Taisanji med sin imponerende hondo.
Etter å ha fått stempelet mitt og kalligrafien i min nōkyōchō spør jeg om anvisning til hvor stien til okunoinen til Enmyōji starter fra. Okunoinen heter faktisk det samme som hovedtempelet i dette tilfellet. De bruker en lang tid på å prøve å finne det ut, før de ender opp med å si at stien dit er veldig vanskelig. En del av meg tviler litt på det, men jeg velger likevel å ikke gå dit. Jeg er mer bekymret for tiden jeg har til rådighet. Klokken har akkurat passert fire og morgendagen vil bli berørt hvis jeg ikke når Enmyōji før stengetid.
Stien som leder opp til Kyōgamori fra Taisanji.
Tempel #53, Enmyōji (The Temple of Circular Illumination), bærer med seg et håp om bedre vær. Det er faktisk et hint av en eksisterende sol bak skyene når jeg er på dette tempelet, jeg kan omtrent se noe blå himmel. Dette er nok et tempel som har hus som nærmeste naboer istedet for trær. Jeg bruker noe tid på å prøve å finne en lanterne som ble tilbedt av kristne som levde i skjul når de ble forfulgt under Tokugawa perioden. På lanternen skal det være hogget inn en statue av Maria forkledt som Kannon, men jeg klarer ikke å finne den.
Kyōgamori, Jūichimen Kannon Bosatsu statue.
Nok en vanskelig dag å få bestilt et sted å tilbringe natten på, så jeg endte opp med å få meg et rom på Gongen-sansō siden det ligger rett ved siden av en onsen. Ulempen er at det ligger ganske langt unna pilegrimsruten. Når jeg kommer til Horie er himmelen i ferd med å miste sin lysstyrke og jeg er på kanten av hvor langt unna fra overnattingsstedet som jeg ønsker å være. Jeg har ikke lyst til å gå opp til stedet, men vil gjøre det hvis jeg må, så jeg tar en sjanse og går til den lokale togstasjonen med et håp om at det er en taxi der. Jeg er heldig.
Utsikt fra Kyōgamori.
Når taxien ruller inn foran inngangen til Gongen-sansō er jeg glad for at jeg tok den, det ville ha tatt en stund å gå hit. Jeg blir hilset velkommen av en vennlig vertinne som geleider meg inn. At en nærmere titt på kartet avslører at stedet ikke ligger rett ved badehuset likevel er raskt glemt når jeg går inn i det private badehuset til stedet. Det er fantastisk, jeg får meg et godt varmt bad (spesielt etter nok en delvis regnfull dag) med en utsikt over sjøen og den lille byen nedenfor. En rød linje er synlig i horisonten, det er en sol der ute tross alt.
Enmyōji.
Prisen på stedet er noe høyere enn på de vanlige minshukuene eller ryokanene, men jeg føler meg veldig velkommen her, og maten er god og rikelig. Derimot så er noe som helst håp om å få bedre vær raskt slukket når vertinnen lurer på om jeg planlegger å gå imorgen. Det skal regne. Hun sier det på en slik måte at det føles illevarslende. Ikke gode nyheter. Jeg er lei av regnet og det deprimerende været nå, det tærer på deg. Idag var likevel en god dag, men ikke på grunn av vandringen derimot.
Garasjedør-kunst.
<- IshitejiImabari ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar