Templer: #35-36 (Kiyotakiji, Shōryūji).
Lengde: 25.9km (423.7km), tid brukt: 9:40.
Vær: Overskyet, lett regn om ettermiddagen og kvelden.
Otsu-san dro tidlig. Så ankom Kobayashi-san tempelet rett etter at jeg hadde våknet opp, han må ha startet å gå rimelig tidlig om morgenen, ser ut til å være noe som går. På den tiden jeg har spist frokost og ryddet på rommet har han allerede fullført ritualene på tempelet og gått videre. Jeg sov godt i tsuyadoen, en anbefalt en.
Mishima Jinja i Takaoka, to lange rader med lanterner leder opp til helligdommen.
Når jeg forlater Tanemaji er den første tanken som slår meg at tempelet for det meste ligner på en stor kontorbygning, dog ornamentert, med hondoen, daishidoen og de andre tempelbygningene mer som uthus for den store bygningen. Fra tempelet er det en 10km til Kiyotakiji, det neste på listen. Landskapet langs ruten følger i samme sporene som der gårsdagen sluttet, inntil den lille byen Takaoka.
Kyotakiji-tempelet, med hondoen og daishidoen i en og samme bygning, foran dem er en statue av Yakushi Nyorai.
En ting som er felles mellom forskjellige ruter, er at det er å finne veien gjennom byene som vanligvis er det vanskeligste, siden veimerkingen gjennom dem pleier å være dårlig. Å finne veien gjennom Takaoka bærer den samme distinksjonen, jeg bommer til og med på den rette ruten inn i småbyen. Den engelske guideboken er her en utmerket ressurs, siden de fleste av kartene er i en 1:30 000 skala, noe som gjør navigering etter guideboken ganske så enkelt. Gjennom Takaoka og til klatringen opp til Kiyotakiji bruker jeg den røde linjen på sidene til å lede meg fremover, på veien tar jeg meg en varm latte og en sjokolade i en 7/11. Også på veien ligger det en helligdom og et krigsmonument, sannsynlig fra den andre verdenskrigen, med statuer av en stor kule eller rakett og en synkemine.
Utsikten fra Kiyotakiji tempelet.
Kiyotakiji (Clean Waterfall Temple), tempel #35, er nok et tempel som man må klatre opp til, for så å måtte returnere ned igjen på den samme ruten. Jeg ser alltid fram til disse klatringene, uansett hvor små de er. Det er ingen foss på tempelet derimot, som navnet impliserer, det navnet ble gitt til tempelet når Kōbō Daishi besøkte det og etter sju dager med askese bragte fram en klar strøm av vann fra grunnen. Det er ingen strøm heller når jeg er der, så mitt håp om en kald leskedrikk fra brusautomaten bærer ingen frukt. En annen henro ser også forgjeves på automaten etter klatringen opp.
Alteret inne i Yakushi Nyorai statuen, bare opplyst av stearinlys.
Gitt lokasjonen til tempelet så er det en fin utsikt derfra, med havet synlig bakerst i horisonten. En annen distinksjon av dette tempelet er at hondoen og daishidoen er bygget sammen. Et fint tempel dette og. Det mest artige med tempelet er å gå gjennom den bekmørke tunnelen inne i Yakushi Nyorai statuen. Man må føle seg fram gjennom tunnelen med hendene (la troen veilede deg underveis), tilsynelatende går man rundt og oppover inne i den. Plutselig ser man noe lys og så kommer man til et lite alter opplyst av stearinlys. Som vanlig ønsker jeg å besøke okunoinen til tempelet, Akai, siden det ligger i nærheten. Derimot, når jeg spør om retningen får jeg ett skarpt svar om at det er strengt forbudt å se det. Hvis jeg ikke hadde spurt hadde jeg nok fått sett det, men nå ønsker jeg å hedre den begrensningen.
Noen har hatt det artig med denne statuen funnet på vei opp til passet over mot Usa.
Teksturen til en bambusskog.
Jeg går ned en annen vei, har allerede sett ruten opp til tempelet. Tar Shikoku-no-michi ruten ned, som er lengre, men også fin. Nede igjen mens jeg ser ut over åkrene før klatringen opp til
Kiyotakiji kan jeg ikke hjelpe for at et noe komisk bilde danner seg i sinnet mitt. Alt jeg kan tenke på er det gamle dataspillet Lemmings. Hvorfor kom nå dette bildet opp? Ved å se en henro etter en annen komme i syne på omtrente gitte intervaller, duppende avgårde med deres stråhatter, hvite vester og staver. Akkurat i det en forsvinner, dukker det opp en annen. Hjernen fungerer på merkverdige måter noen ganger. Jeg prøver å finne en henro-hytte, Tenjin, men klarer det ikke.
Stien over fjellet til Usa.
Etter å ha fulgt den røde stiplede linjen gjennom guideboken og Takaoka nok en gang, setter Shikoku 88 Temples Pilgrimage igjen kursen i retning havet. Ruten dit går over et fjell på en sti mot Usa (ja, det er litt småartig å lese at det bare er 2km til USA). Jeg spiser lunsj ved en hvilehytte og liten park før stien begir seg opp i åsene, nok en convenience store lunsj bestående av spaghetti med skinke og ost. Å vandre over fjellet er fint, fra toppen av passet tar jeg en kort omvei opp til en godt utsiktspunkt, hvor jeg kan se utover det som gjenstår av min vandring idag.
Utsikt fra toppen ovenfor det høyeste passet på ruten over mot Usa og Yokonami Sanri. Den store bygningen som er synlig i midten av bildet er Kokumin-shukusha Tosa.
I det jeg ankommer Usa stopper en van ved siden av meg og jeg blir gitt en liten papir-konvolutt som inneholder en 500-yen mynt, osettai. Stor er gleden når jeg kommer til en Lawson Station og ser noen kjente fjes utenfor den, Johan og Kaja. Det har gått så lang tid at jeg var sikker på at jeg ikke ville møte dem igjen. Vi snakker en tid sammen, og gjenforteller kort våre eventyr hittil til hverandre. De er på vei til Minshuku Nazuna og vill gå innenlands ruten ved siden av Uranouchi-bukten. Min retning går mot sjøen, men det var utrolig fint å se dem igjen.
En tanuki statue i en hage nær Ijiri Daishidō helligdommen.
Usa Bay.
I Usa er det en hytte som man kan bruke til å overnatte i, jeg tar den korte turen vekk fra ruten for å sjekke den ut, selv om jeg vet at jeg ikke vil overnatte der. Hytten er rimelig spartansk og har ikke en dør. Otsu-san er der, som jeg hadde forventet, nå ligger han og sover. Tilbake igjen krysser jeg over Usa-ōhashi broen for den siste og endelige vandringen ved siden av sjøen fram til Shōryūji, med bare en kort liten avstikker for å besøke Ijiri Daishidō.
Fudō Myōō statue i Shōryūji, dette er vesener som forblir standhaftige og ustoppelige (fudō) og som er i stand til å blokkere de forskjellige triksene til ondskapen.
Av en eller annen grunn hadde jeg trodd at tempel #36, Shōryūji (Green Dragon Temple), også lå på toppen av ås. Det stemmer ikke, selv om jeg må klatre opp et sett med trapper for å komme til hondoen og daishidoen, idet himmelen sakte begynner å regne, noe som gjør oppholdet på tempelet atmosfærisk. Det har to pagodaer. Det er en annen Chuck Norris fakta om dette tempelet, tilsynelatende skulle Kūkai ha kastet et femkantet rituelt objekt (vajra) hele veien fra Kina som skulle ha landet her i en nærliggende furu. Sant eller ikke, så er det et nydelig tempel.
Pagodaen på Shōryūji.
Nær min destinasjon for dagen ligger Fudōdō, okunoinen til tempelet. Det er et utrolig kult sted som jeg digger. Mange av de tøffe helligdom-inngangsportene, som kalles for torii, leder veien opp til helligdommen. Underlaget jeg går på er rustent rød farget.
Fudōdō, den indre helligdommen til Shōryūji.
Stedet jeg skal overnatte på heter Kokumin-shukusha Tosa og er et fantastisk sted. De har til og med sin egen husgris utenfor. Bygningen derimot er langt fra pen, men det er lokasjonen og hva de tilbyr som er flott. De har en privat onsen, som har utsikt over kysten og Stillehavet. Og det er faktisk utenfor, under et tak, hvor jeg kan sitte i det varme badet og se ut over buktene og kystlinjen mens regn skånsomt drypper fra himmelen akkurat utenfor rekkevidden min. Fabelaktig. En mer sær ting er bygningene nedenfor stedet, et overnattingssted som er bygd i den stilen man finner på greske øyer kalt Villa Santorini.
Utsikt fra Kokumin-shukusha Tosa.
Kobayashi og Ujeda er også på stedet. Vi spiser middag sammen, men er plassert på hvert vårt bord. En god middag er det og. Det eneste jeg angrer på om kvelden, er at jeg ikke går ned for et ekstra bad i onsen, noe som ville ha vært supert. Jeg er bare for sliten og fornøyd med å sitte i mitt fine rom med noen kalde øl, slappe av og se ut i mørket ovenfor havet. Jeg vet at morgendagen vil bli en regnfull dag, idag var en god dag.
<- TanemajiSusaki ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar