Templer: Ingen.
Lengde: 37.2km (801.9km), tid brukt: 10:05.
Vær: Regn.
Været idag burde ikke komme som noen overraskelse, det vil regne. Pilegrimsruten setter nå kursen i retning innlandet til Shikoku, mot de to templene som ligger nærmest midten av øya. Med unntak av disse to (#44-45) og de i de første dagene på vandringen (de nære #12), ligger de fleste templene relativt nære havet. Jeg gjetter at det er nærheten til der hvor folk lever som bestemmer lokasjonen til templene, og den midterste delen av Shikoku ser ut til å være betydelig mindre befolket.
Uchikoza-teateret i Uchiko.
Ikke alltid like motiverende å måtte stå opp, vel vitende om at det øyeblikket man starter å gå så vil man være tilbake i den kjølige favnen til regnet. Det er ingen måltider inkludert i dette Henro-huset, men om morgenen finner jeg ut at vertinnen har vært så vennlig å lage varm suppe til meg og gir meg noen risballer og et kakestykke til turen. Om ikke regnet gjør det, så varmer dette hjertet mitt.
Hachiman Jinja i Uchiko.
Uchiko Antique Street.
Uchiko ser ut til å være en liten by som har flere interessante ting å se på hvis man ankommer dit tidlig nok. Jeg kom sent, så jeg er nødt til å gjøre sightseeingen min om morgenen stedet, etter å ha forlatt Yamamomo Henro House for Kuma Kōgen. Ikke tid nok til å se et teaterstykke, men jeg tar en titt på det gamle Uchikoza-teateret, som har en scene som kan støtte en japansk teater-form som kalles for Kabuki. Ikke lokalisert direkte på ruten, men bare en kort tur unna, finner jeg Uchiko Antique Street som eksisterer omtrent i samme form som for mangfoldige år siden, en godt bevart handelsgate som folk fortsatt bor i. Jeg tar en kort titt på Takahashi-residensen fra utsiden, det tidligere hjemmet til en gammel handelsmann som var en av grunnleggerne av en av de mest kjente bryggeriene i Japan (jeg husker ikke hvilken), før jeg endelig skifter ut min turist-dress med henro-dress igjen.
Ved siden av Oda-elven.
Fra Uchiko setter jeg i vei på den lange vandringen opp til Kuma Kōgen, bare navnet på stedet i seg selv gir meg en følelse av at det er et avsidesliggende øde sted. Det tar ikke lang tid før ruten finner sin plass ved siden av Oda-elven, og følger dens kurver og bøyninger idet den flyter ned dalen. Der ruten går gjennom tunnelene, går jeg de små og omtrent overgrodde veiene rundt istedet. Lokalisert på begge sider av dalen og elven er det små grender og gårder, alle sammen pakket inn under åssidene. Dette er en så atmosfærisk vandring at jeg rent ut glemmer at det regner.
Myooji-tempelet i Ōse.
Den 'skjulte' helligdommen ovenfor Myooji-tempelet.
I den lille landsbyen Ōse kommer jeg over et tempel som ser eldgammelt ut, Myooji. Bak tempelet er det en trapp som leder vei opp i åsene, hvor langt opp går den? Det vet jeg ikke, men jeg vet at jeg er nødt til å gå opp. Uten å telle alle de våte trinnene som jeg klatrer, kommer jeg til en liten helligdom gjemt bort bak to høye steiner som danner en slags port. Kult, jeg elsker disse mikro-eventyrene som nysgjerrigheten min tar meg med på.
Noen ganger kommer du over disse hjemmene på pilegrimsvandringen, hjemme til lokale kunstnere eller skulptører muligens. Ett oppløftende syn når himmelen er alt annet enn det.
Jeg har en følelse av å begi meg dypere og dypere inn i et hemmelig rike omkranset av tåkefulle fjell, hvor jeg vil finne de neste templene innenfor, Daihōji og Iwayaji. Veien følger den undulerende dalen mens fjellsidene ser ut til å lukke meg inne. Det har vært flere gode steder som kan bli brukt av henroer for å overnatte idag, to av dem en Daishidō eller liten helligdom. Uchiko henro-hytten er også god nok for å overnatte i, hvis man ikke har noe imot at den er litt åpen, den kommer med en dusj og.
Veien går dypere og dypere inn blant de tåkefulle fjellene mot tempel #44 (Daihōji) og #45 (Iwayaji).
Skiftende fra Oda-elven til Tado-elven setter jeg kursen opp en dal som virker mindre befolket. Jeg hadde lyst til å besøke okunoinen til #51 (Ishiteji, som faktisk er et godt stykke unna herfra) og Gongenyama, men min iver etter å fortsette å gå igår har gjort det umulig. Hvis jeg går den veien, vil jeg for sikkert ankomme for sent til min ryokan i Kuma Kōgen. Holdende nysgjerrigheten min i bånd finner jeg den lille regionale veien med nummer 42. Den forsvinner opp i fjellene dekket av tåken, og tar meg med den, uten å vite hvor den vil lede meg hen.
Regional vei 42.
Etter å ha gått en stund, hvor jeg har likt den stille landeveien ved siden av en liten elv, passerende forbi noen avsidesliggende landsbyer hvor jeg lurer på hva de som bor der livnærer seg av; liker jeg ikke mangelen på veimerker. Den lille veien som jeg har gått på har blitt smalere og jeg begynner å lure på om jeg har tatt feil vei et sted. Faktisk så kan jeg ikke huske å ha sett noen veimerker siden jeg tok av fra hovedveien (379). I tillegg er vannflasken min tom, takket være min egen dumhet siden jeg glemte å fylle den opp før det var for sent. Redningen min kommer ved en helligdom, hvor et velsignet lite veimerke er akkurat synlig nedenfor torii-porten av tre. Jeg antar at det er Mishima Jinja jeg har kommet til, og her finner jeg også vann.
Stien opp til Shimosakabatōge-passet.
Utsikt i skyene ved Shimosakabatōge-passet.
Lengre oppe blir den lille veien tynnere og tynnere, før den omtrent sømløst glir over i en skogssti som leder opp i de tåkefulle åsene og fjellene. Tiden flyter avgårde med skyene, klokken har allerede passert tre når jeg går opp en nydelig undulerende sti mot Shimosakabatōge-passet. På passet jeg har hodet mitt i skyene, med dalen forsvinnende ut av syne, små koller såvidt synlige fra tid til annen. Og selv om tiden ser ut til å ha stått stille ved Katsuragi Jinja, er klokken over fire når jeg kommer til en fin hvilehytte (den har en klokke også).
På Hiwatatō-passet.
Den endelige vandringen før jeg kommer til Kuma Kōgen er nok en mystisk vandring over et pass gjennom en dyp skog. Den starter på nøyaktig samme måte som tidligere, på en vei som blir smalere før den begir seg ut i skogens favn på en distinkt sti. Små helligdommer og idoler vokter over fottrinnene mine, vegetasjonen er noen ganger tett, andre ganger åpen. På Hiwatatō-passet er jeg på det høyeste punktet på dagens tur, ikke så veldig høyt oppe igrunn, på 790moh. Når jeg forlater passet med sin Danjiri-stein, vandrer jeg forbi trær som er bøyd på merkvedige vis, det er som om du ser på dem gjennom et glass.
Bøyde trær etter Hiwatatō-passet, som å se på rette trær gjennom et glass.
Unødvendig å si, men jeg sier det likevel, så ankommer jeg litt senere til overnattingsstedet mitt enn jeg burde. Tredve minutter over tiden. Ingen i Omogo Ryokan når jeg går inn døren, men etter en kort stund dukker vertinnen opp. Ikke i godt humør etter ansiktsuttrykket å merke. Jeg gjetter det er på grunn av at jeg ankom senere enn hva som er regnet for å være høflig, jeg vet ikke annet å gjøre enn å peke på håndleddet mitt (for å angi en klokke) og si 'gomen nasai'. Det er en annen henro i ryokanen også, den første jeg har møtt i løpet av hele dagen. Violaine er fra Belgia, men hun ligger en dag foran meg, hvor hun kom tilbake fra tempel #44 og #45 idag. Hun kom også sent. Så vertinnen har to gaijinner på stedet som begge ankom for sent og i tillegg ikke snakker japansk. Det varme badet føles fantastisk ut likevel.
En Jizō-statue ved siden av en bekk på stien ned mot Kuma Kōgen.
Ivrig etter selskap spør jeg Violaine om hun kunne tenke seg å spise middag sammen med meg, og hun aksepterer det gladelig. Hun har fått et tips om et bra sted å spise, men det viser seg å være stengt, så vi går istedet til restauranten til Petit Hotel. Det føles godt å se noen andre igjen og hun er et godt selskap. Ganske så god mat også.
Tilgir man været var det en god dag. Jeg likte godt vandringen opp den undulerende dalen, selv under en ikke veldig oppløftende himmel. Denne dagen føltes både steds- og tidsmessig ganske så langt unna de første dagene.
Kuma Kōgen.
<- UchikoKuma Kōgen ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar