Templer: #55-56 (Nankōbō, Taisanji).
Lengde: 8.6km (929.6km), tid brukt: 3:55.
Vær: Tyfon.
Et helt vått helvete har brytet løs på denne dagen. Ikke bare regner det ekstremt mye, det er også den niende sammenhengende dagen med regn, jeg er lei av det nå. På tross av det så velger jeg likevel å gå en kort strekning videre på pilegrimsvandringen, siden jeg har en god del tid igjen av dagen. Jeg vil ikke vandre veldig langt derimot, planen min er å bare komme meg til tempel #56, Taisanji. Siden det er shukubō tilgjengelig på det tempelet tenkte jeg en stund på å overnatte der, men gitt regnet og alt finner jeg det mer praktisk å bare beholde hotellrommet mitt for en natt til.
Tempelporten til Nankōbō.
Det er en rask tur ned til tempel #55, Nankōbō (The Temple of Southern Lights), en av de få templene som ikke har et navn som slutter på ji på pilegrimsferden. De to andre er Fujiidera og Jinnein. Idag er Nankōbō et veldig vått tempel. Det er ingen mulighet å slippe unna regnet når jeg går mellom de forskjellige tempelbygningene for å gjøre ritualene på tempelet. De fleste av de andre gjestene parkerer bare bilene deres i midten av tempelet, før de haster rundt for å gjøre deres ærender.
I Nankōbō i kraftig regn.
Selv om jeg godt liker tempelet, er oppmerksomheten min mer dratt mot shinto-helligdommen ved siden av tempelet, Ōyamazumi Jinja. Muligens fordi det inneholder flere farger, noe som gjør at det skiller seg ut i den grå verdenen som regnet danner, og gir det en mer munter følelse for øyeblikket. Alle de røde toriiene på en linje og røde ornamenterte bygninger, både små og større. I gamle tider, inntil Meiji-perioden, eksisterte vanligvis templene og helligdommene side om side som Nankōbō og Ōyamazumi Jinja gjør. Dette var grunnet en teori fra det niende århundret kalt for Honji-suijaku (Sanne natur-manifestasjoner), hvor Shintō Kami ble regnet for å være manifestasjoner av Buddhaene og Bodhisattvaene. Nankōbō var opprinnelig assosiert med Oyamazumi Shintō-helligdommen på Ōmishima øya.
I Ōyamazumi Jinja, en linje med røde toriier.
Ōyamazumi Jinja.
Å gå ned til havnen til Imabari var ikke en så god idé, da jeg strever med å beholde stråhatten på toppen av hodet. Vinden blåser så kraftig, og får tak i stråhatten, at jeg føler at jeg kommer til å lette fra bakken når som helst. Som en henro Mary Poppins. For ikke å glemme det konstante regnet i ansiktet mitt. Jeg slår retrett fra det regnfulle angrepet og søker sikkerhet i Imabari Castle.
Imabari Castle, kanskje min favoritt japanske borg på Shikoku så langt på turen.
I motsetning til de andre borgene som jeg har sett og besøkt hittil, ligger ikke Imabari Castle på toppen av en ås. Vann omringer borgen og murene som en vollgrav. Inne i hovedbygningen til borgen er det en utstilling over japanske borger, en del av meg har lyst til å besøke dem alle sammen. På balkongen som går rundt den øverste etasjen får jeg en bedre utsikt over Imabari enn jeg gjorde fra Chikamiyama, jeg har ikke hodet mitt i skyene som jeg hadde der oppe. Jeg kan ikke se så veldig langt derimot, Chikamiyama er knapt synlig, det samme er Shimanamani-kaidō. Dette er muligens min favoritt-borg hittil.
Utsikt over byen fra Imabari Castle, Chikamiyama i bakgrunnen.
Utsikt mot havnen til Imabari og sjøen fra Imabari Castle.
Returnerende til ruten og passerende forbi Imabari stasjon, går pilegrimsruten i en omtrent rett linje mot det neste tempelet, Taisanji. På turen dit, pakker jeg regntøyet mitt tett rundt meg og fronter været mens jeg går. Taisanji (Peace Mountain Temple), tempel #56, deler navnet sitt med tempel #52, men jeg fant det tempelet mer interesserende enn dette. Det sagt, så kan jeg ikke si at jeg misliker dette tempelet heller. Tidligere på vandringen, var det å gjennomføre tempelritualene i regnet ikke noe problem, men på denne dagen sliter jeg en del, alt går saktere.
En regnfull tur til Taisanji, åkre fulle av vann.
Det er bare en kort tur til okunoinen til tempelet, Ryūsenji, så avsted jeg går. Jeg liker de to små steintrappene som leder opp til stedet og den bittelille dammen. Det er også et bord med noen stoler på okunoinen, hvor man kan sitte ned etter at man har gjort sin asketiske trening der. Jeg regner med at jeg kan kalle all min vandring i tyfonen idag for en bitteliten asketisk trening også, og fornøyd med det setter jeg kursen 'hjem' til hotellet mitt. Det tar ikke lang tid før det kommer en buss på hovedveien som går til Imabari.
I Taisanji-tempelet.
Måten man betaler for bussturen her er litt interessant. Når man går på bussen trekker man en billett hvor det står hvilken sone du gikk på bussen i. På en tavle foran i bussen finner du en oversikt over sonene, når man kjører vises prisen for billetten din under nummeret for sonen. I det du kjører lengre, vil prisene øke. Når du går av bussen betaler du beløpet som står på tavla for sonen du gikk på bussen. På denne måten trenger du ikke å bestemme deg på forhånd hvor du reiser til før du går på bussen, du betaler bare for hvor langt du faktisk drar. Jeg går av på Imabari stasjon, med tilsvarende billettpris.
I Ryūsenji, okunoinen til Taisanji.
Når jeg går ut for å spise middag er Imabari øde og forlatt, det er ingen utenfor. Selv om jeg finner det forståelig, da det bøtter ned og er en søndag, finner jeg det også rart å gå alene i de mørke og regntunge gatene. I dette været, selv med lysene fra gatelampene og bygningene, føles det mørkt. Da jeg ikke finner noen andre folk, finner jeg heller ingen steder å spise. Når jeg går lei av å lete, går jeg bare tilbake i retningen av der jeg spiste igår, Coco Ichibanya. Jeg husker å ha sett et sted som så hyggelig ut på veien dit, nå er det stengt. Jeg går til Coco Ichibanya.
På bussen tilbake til Imabari.
Kvelden blir igjen tilbragt på hotellrommet mitt med hårtørkeren i en hånd og en kald øl i den andre. Utenfor regner det nådeløst, så det føles godt å bare slappe av inne om kvelden. Jeg har ikke brydd meg om å spørre hva været blir imorgen, jeg vet ikke hvor jeg vil gå til heller.
<- ChikamiyamaIyo Miyoshi ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar