Templer: #57-59 (Eifukuji, Senyūji, Kokubunji).
Lengde: 26.3km (955.9km), tid brukt: 9:05.
Vær: Noen skyer, men for det meste fint. Sol!
Følelsen av å se ut av vinduet om morgenen, er ubeskrivelig. Utenfor er den grå og regnfulle verdenen fra de siste ni dagene i oppløsning, blå himmel gjennomtrenger skyene og jeg kan se solen. Lenge har jeg lengtet etter dette øyeblikket. Jeg blir så opprørt og begeistret av å se solen igjen at jeg helt glemmer bort frokosten og bare kommer meg tilbake til der jeg stoppet å gå igår så fort jeg kan. Der begynner jeg å se etter et sted å kjøpe frokost, men jeg finner ikke noe sted rett ved, så jeg begynner istedet bare å gå.
En nydelig morgen. Første dagen med sol etter ni dager med regn. På veien til Eifukuji, vandrende ved siden av en liten kanal. Otsu-san på den andre siden.
Det tar ikke så lang tid før jeg finner ut at jeg burde prioritere å finne noe å spise, så jeg skjener av fra ruten før den krysser Sōja-elven til en Family Mart. Idet det jeg forlater combinien hører jeg en stemme kalle etter meg, "ohenro-san, ohenro-san". Jeg snur rundt og står ansikt til ansikt med en eldre dame, som stolt gir meg en liten plastikkpose full av mynter. Dette er den mest verdifulle osettaien som jeg har mottatt. Såklart, så er ikke dette penger som er ment for meg personlig å bruke. Pengene er ment til å brukes i templene, som donasjoner, slik at jeg bærer med meg hennes donasjoner til templene jeg besøker. Noe jeg gjerne gjør.
Osettai. En liten pose fyllt opp av mynter som jeg fikk av en dame på en combini. Disse pengene ble gitt til meg for å bruke til donasjoner på templene.
Nok en hyggelig overraskelse møter meg når jeg skal til å krysse broen over elven, dette ser ut til å være en dag med overraskelser, da Otsu-san med sin tralle plutselig dukker opp. Han hadde faktisk overnattet på det samme hotellet i Imabari som jeg gjorde. Vi går omtrent sammen til det første tempelet for dagen, han hele tiden litt foran meg da jeg noen ganger ikke kan la være å stoppe opp for å nyte solen. Navnet på tempel #56, Eifukuji, finner jeg ganske så passende for denne dagen. The Temple of Good Luck. Når Kōbō Daishi var her ba han for sikkerhet til sjøs og med det stoppet han en storm. Det føles litt som at noe lignende har skjedd idag.
'Buddhist-fot'-stein i Eifukuji, dette er kopier av de i tempelet i India hvor Shaka ble opplyst.
Eifukuji er et lite, beskjedent og kompakt tempel, lokalisert i foten av det lille Futō-fjellet. Med solens gjenkomst dukker også henroer opp og selv om det riktignok ikke er mange, er det ganske så mye munter snakking å overhøre i det trivelige tempelet. Jeg får en liten kake som osettai av den unge munken i nōkyōchō-kontoret. Det var fra toppen av Futō-fjellet at Kōbō Daishi gjennomførte ildritualet kalt for goma for å forhindre ulykker på havet, så jeg klatrer opp de utallige trappetrinnene til toppen hvor jeg får en god utsikt over Imabari med sjøen bakenfor. Både bakken og trappene opp var fortsatt våte.
Eifukuji. Otsu-san som resiterer sutraene til høyre, Takemachi er henroen bak i midten.
Senyūji, tempel #58 (Hermit in Seclusion Temple), ligger på toppen av en annen pigg i høydeprofilen til ruten. Det er derimot ikke en veldig høy en, men den behagelige turen opp til tempelet ender med en kort og bratt klatring til slutt. På veien går jeg forbi en dam som ser ut som en klo på kartet, når man ser den fra oven. Ruten opp skifter mellom å gå på en vei som tilbyr noe utsikt som plaster på såret for det harde underlaget, og gjennom skogsstier hvor det står flere statuer av Kannon ved siden av. Det skal være 33 av dem, hver og en assosiert med et bestemt tempel på 33 Temple Saigoko Kannon Pilgrimage.
Utsikt fra Futō-fjellet over Imabari. Chikamiyama til venstre i bildet.
Helligdommen som ligger på toppen av Futō-fjellet heter Iwashimizu Hachiman Jinja, dette er toriien til helligdommen som ligger nede ved Eifukuji.
Selv om jeg kunne se tempelet oppe i åsene en god stund før jeg begynte klatringen opp dit, er det ikke mye utsikt å snakke om fra selve tempelet. Senyūji føles som ett av de mer beskjedne tempelene av de som ligger høyere opp enn de andre, men hondoen er en ganske så fin nesten to-etasjes bygning. Her forteller legenden om en eremitt (sennin) som tilbragte førti år her på å resitere sutraene, for så å forsvinne uten et spor. Jeg forsvinner, men ganske så sikkert med et spor etter meg, opp til toppen av fjellet ovenfor. Det er flere statuer ved siden av den rotete stien opp, og utsikten er begrenset til hva jeg kan se gjennom åpningene i vegetasjonen.
En Fudō Myōō statue nær tempelporten til Senyūji.
Tempelhallen til Senyūji.
Istedet for å gå ned den samme bratte stien jeg kom opp, følger jeg veien ned tilbake til tempelporten. Nedstigningen fra sanmonen er nydelig og en av få skogsstiene på ruten som ikke går under heldekke av trærne, her kan jeg gå ute i det åpne og skue ut over landskapet. Jeg finner vanligvis oppstigningen til templene i fjellene bedre enn nedstigningen, men denne gangen er det omvendt. En slange av ukjent type snor seg over veien idet jeg er nede igjen, jeg ser flere slanger når jeg er nede fra fjellene enn oppe i dem.
Fra stien opp til fjellet ovenfor kan jeg se ned på Senyūji med sin to-etasjes hondo.
På en Lawson Station slutter jeg meg sammen med en liten gruppe med andre henroer for noe mat i varmen fra solen utenfor. Til Kokubunji, det neste tempelet, går jeg sammen med Takemachi. Tempel #59 er det offisielle provinstempelet for Ehime, og det er et ganske så ordinært tempel. Den korte trappen opp til det er ganske så fin derimot og det har en statue av Kōbō Daishi som man kan håndhilse med. Når jeg går møter jeg de to franske damene som jeg kort møtte på før Ishiteji og vandringen til Dōgo Onsen. Dette er deres siste dag på vandringen.
Nedstigningen fra Senyūji som går ute i det åpne.
Takemachi ønsket å ta en lengre pause på tempelet, så jeg fortsetter videre alene. Denne delen av ruten er ikke like bemerkelsesverdig, men jeg bryr meg lite om det nå, jeg er bare fornøyd med å gå i fint vær igjen. I Imabari-yunoura Onsen michi-no-eki stopper jeg for en større lunsj, hvor jeg setter til livs en stor bolle med udon-nudler. Jeg ser Takemachi gå forbi utenfor.
En trapp i skogen, i bunnen av nedstigningen fra Senyūji.
Ved Sendanji (Seta Yakushi) dukker Takemachi plutselig opp bak meg. Jeg lurer på hvordan det kom til å skje, han forteller meg at han hadde stoppet for et bad i badehuset (ved siden av der jeg spiste). Vi har begge det samme målet for natten, en zenkonyado i Iyo Miyoshi. Sendanji er fint nok, men det er ikke snilt av dem å sette opp et kart over tempelet med ruten opp til Okunoin og toppen ovenfor synlig. Jeg går noen ganger rundt meg selv, prøver å riste av meg idéene jeg får, men jeg klarer det ikke. Jeg er nødt til å klatre opp. Noe som kan bety at jeg vil komme for sent for å kunne overnatte på zenkonyadoen til Kōmyōji, da man behøver å være der før klokken fem.
På Kokubunji kunne jeg håndhilse på Kōbō Daishi.
Stien opp er flott, som blir brattere og brattere, men samtidig mer åpen mot landskapet nedenfor. Rett før Okunoin er det en stor Fudō Myōō statue som er under vedlikehold. Og såklart er det en lang trapp som leder opp til det lille tempelet. Fornøyd beveger jeg meg for å gå ned igjen, da jeg blir oppmerksom på at det er en sti som fører videre oppover. Samtidig med at jeg sier til meg selv at jeg ikke burde gjøre dette, starter jeg å klatre høyere opp. På toppen av Setayama, på 339m, er det en paviljong, men det som får meg til å skrike av glede er klippene som jeg finner. Når jeg klatrer ut på dem får jeg en super utsikt over landskapet og området nedenfor. I fjellene i bakgrunnen vet jeg at Ishizuchisan ligger og lurer iblant skyene. Strålene fra solen farger ryggene, åsene og fjellene nedenfor og bak i forskjellige sjatteringer. Jeg skulle ha tatt med meg vann og mat, og teltet ved siden av paviljongen. Dette var fantastisk, men klokken tikker og går, så jeg er nødt til å gå fort ned igjen.
Henro-skyggen min på veien, på vei mot Iyo Miyoshi.
Med solen som senker seg bak fjellene går jeg raskt mot Iyo Miyoshi. Ved en liten helligdom hvor det også er en hytte som det ser ut at man kan overnatte i, ser jeg ryggsekken til Takemachi. Det virker som at vi ikke snakket om den samme plassen likevel. Jeg ankommer Kōmyōji rett etter at klokken har slått fem, på tidspunktet hvor hovedpresten skulle til å dra. Han gir meg tillatelse til å overnatte i zenkonyadoen, men på en notis leser jeg at hvis jeg hadde ankommet senere, kunne jeg bare skrive en lapp (gjerne på en osamefuda) hvor jeg spurte om tillatelse og legge den igjen i hovedhallen til tempelet og det ville gå bra. Zenkonyadoen er i en liten bygning i hjørnet av tempelet. Inne i den er det en køyeseng, tatamimatter, et lite bord og masse ting på veggene og i hyllene. Det er også vaskemaskiner utenfor. Otsu-san er der, jeg er ikke overrasket.
Okunoin på Setayama.
Utsikt fra toppen av Setayama. Blant skyene i bakgrunnen finner man Ishizuchisan.
På en annen notis i zenkonyadoen leser jeg at det er et offentlig badehus i nærheten, men jeg har ikke ork til å gå dit nå. Jeg er derimot nødt til å gå til butikken for å kjøpe middag for kvelden og frokost for imorgen, den har også en mikrobølgeovn som jeg kan bruke til å varme opp maten med. Otsu-san snakker ikke så mye engelsk, noe jeg visste fra før, men vi prøver å ha noen konversasjoner ved hjelp av en app som kan oversette hva en sier. Noen ganger så misforstår den komplett hva jeg sier, til mye fornøyelse. Når han går tidlig til sengs, så tilbringer jeg resten av kvelden med å lese. For ikke å vekke ham opp, prøver jeg å være så stille som mulig, han har uansett et godt sovehjerte.
Alt jeg kunne tenke på når jeg la meg var at solen endelig hadde returnert.
Å fargelegge lagene av rygger, åser og fjell i forskjellige skygger, utsikt fra Setayama.
<- TaisanjiHōjuji ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar