Templer: #26-27 (Kongōchōji, Kōnomineji).
Lengde: 37.9km (308.7km), tid brukt: 10:48.
Vær: Flott.
Jeg hadde et klart mål for dagen, å komme meg til tempel #27, Kōnomineji, før tempelkontoret stengte. Med andre ord, å besøke tempelet før imorgen, når det skal regne. Det betød at jeg var nødt til å begynne klatringen opp til tempelet fra Tōnohama ikke senere enn klokken tre, ellers ville det være for sent. Det er ingen mening å klatre opp hvis man ankommer på et tidspunkt hvor man ikke kan få boken sin stemplet. Dette er et viktig punkt, på denne pilegrimsferden er man noenlunde bundet til stengetidene til templene. Hvis et tempel er lukket og man ikke har fått stempelet for det tempelet, kan man igrunn ikke gå lengre.
Morgenlys fra shukubō'en i Kongōchōji.
Etter den store frokosten og før jeg går, returnerer jeg til Kongōchōji for å gjennomføre ritualene og få boken min stemplet. Et mer ordinært tempel, men det trenger ikke bety at det ikke er et fint tempel, og det er fredsommelig der. Daishidoen er gammel, fra 1486, mens resten av bygningene brant ned i en brann i 1899. Jeg liker ikke å høre om disse templene brenner ned, det føles så trist.
Kongōchōji.
Fra Kongōchōji er det to stier henroene kan velge mellom, en som går mer direkte mot det neste tempelet og en annen som er den jeg velger. Det er denne nysgjerrigheten igjen. Nede ved en annen av disse tøffe steinete kystlinjene her ligger den indre helligdommen eller okunoinen til Kongōchōji, Fudō-iwa. Dette er en stor kampestein eller klippe som huser en hule med et lite alter inne i. Små gangveier tar deg rundt klippen og ned til de interessante steinene nede ved sjøen.
Utgraving av Kōbō Daishi i et tre, fra daishidoen til Kongōchōji.
Når jeg er ferdig med besøket fortsetter Shikoku Hachijūhachikasho Meguri videre langs kysten, nå med havet på min venstre side. Å vandre gjennom Shikoku er en god måte å utforske fortiden virker det som, når jeg går gjennom Kiragawa går jeg gjennom de samme gatene som folk her gjorde i det sene 19. og tidlig 20. århundre. Selv om det er ikke er noen andre folk i gatene mellom de hvite gips- og stein-veggene nå, bare meg og kanskje spøkelsene fra fortiden.
Alteret inne i Fudō-iwa.
Fudō-iwa.
Jeg tar en kort pause ved en Y Shop hvor et film-mannskap holder på med en TV-innspilling, hvor de følger en henro i hans fotspor rundt Shikoku. Jeg følger kort tid etter i deres fotspor i det de setter i vei på den korte stien som går over åsene ovenfor Cape Hane-misaki, men jeg tar dem raskt igjen. De er alle hyggelige, men jeg tror ikke henroen i fokus er veldig mye vant med å gå lange turer. Og kanskje det er en god ting også, å indikere til folk hva de kan forvente av denne pilegrimsvandringen. Vandringen over åsen er et velkomment avbrekk fra den harde vandringen på asfalterte veier så langt.
Seksjon av stien som går over åsen ovenfor Cape Hane-misaki.
Når jeg ser på bildene jeg har tatt så langt idag i det jeg ankommer Nahari / Tano, antar jeg at jeg har besøkt omtrent alle tenkelige templer og helligdommer underveis. Fascinerende. Alle convenience storene rundt Shikoku tilbyr nok ikke de største kulinariske opplevelsene, men de er beleilige. Jeg kjøper inn noe mat og snacks og setter meg ned for lunsj i en kyūkeisho (hvilehytte) nær Nahari-elven. Jeg har blitt seriøst hektet på de yamochi-søtsakene som de selger.
Sniktitt på Oka-goten residensen.
Yoshi-san hadde igår vært så snill og bestilt plass for meg på det samme stedet som han skulle til, Tōnohama Minshuku. Når jeg ankommer minshukuen blir jeg hilst velkommen med et verdsatt glass med kaldt vann og et velkomstsmil, det skulle endre seg litt senere dog. Jeg forlater så ryggsekken min, og bruker så bare min kjekke ultra lettvekts-ryggsekk for å bære med meg hva jeg trenger for klatringen opp til tempel #27, Kōnomineji. Jeg har god tid på meg, jeg ankom minshukuen halv tre.
En torii til en helligdom i Nahari / Tano.
Klatringen opp til Gudenes Fjelltopp-tempel er litt over 3km lang, for det meste på vei, med korte seksjoner på naturlige stier imellom, noen av dem Henro-korogashi til og med. Jeg smiler fra øre til øre når jeg går oppover. Tre av de andre henroene fra Kongōchōji går ut fra sanmonen til tempelet når jeg ankommer, det er hyggelig å møte dem igjen. Osata og Koh er også her. Dette tempelet er litt forvirrende, det blir en del klatring på steintrapper for å prøve å finne bassenget for å rense hendene mine og munnen min i. Jeg ender opp med å gjøre det i et lite vaskerom (det var øser der også), bare for å finne ut etterpå at vaske-bassenget var i den nydelige lille fossen ved foten av trappene. Forvirrende, men skjønt. Alt her er på forskjellige nivåer, tempelkontoret, hondoen og daishidoen.
Stien opp til Kōnomineji.
Kōnomineji.
Tempelet er regnet for å være et nansho tempel, som betyr et vanskelig tempel (et tempel som befinner seg på et fjell for eksempel), men dette er også et interessant tempel i henhold til historien dens. Det brant ned i Meiji-perioden, derfor ble honzon'en (hovedidolet) flyttet til Kongōchōji inntil 1912. På den tiden fantes det en lov som gjorde det forbudt å bygge nye templer, så de lokale innbyggerne fant et ubrukt tempel, Jizō-in, som de demonterte og flyttet til denne lokasjonen. Så ble honzon'en flyttet tilbake hit igjen.
En liten og nydelig foss i Kōnomineji.
Ovenfor Kōnomineji ligger Kōnomine Jinja, som møll er dratt mot lyset, blir jeg dratt videre oppover av min nysgjerrighet og sans for eventyr. Stien opp er på en steintrapp som har gitt tapt for vegetasjonen, det er en vandring i en forbigått tid. Den gamle helligdommen er omringet av den samme mystiske atmosfæren. Over hele helligdommen tar naturen tilbake hva den har mistet, ting gror igjen. Igjen har jeg en følelse av å oppdage ett eldgammelt tapt sted.
Kōnomine Jinja.
Jeg stopper ikke ved Kōnomine Jinja, kan ikke hjelpe å se at det er en observasjons-park på toppen av fjellet. Jeg klatrer videre opp og rundt. Til et observasjonstårn med fantastisk utsikt fra det øverste nivået. Når jeg ser utover, kan jeg se så langt som til Cape Muroto-misaki. Jeg kan ikke beskrive det her som annet enn ren lykke.
Utsikten fra toppen av observasjonstårnet ovenfor Kōnomineji og Kōnomine Jinja, Cape Muroto-misaki synlig i horisonten.
Nå kommer dette så klart med en pris. Først, så har jeg en lengre tur ned igjen foran meg, men når jeg returnerer til Tōnohama Minshuku, finner jeg vertinnen en smule oppgitt over meg. Hun hadde forventet at jeg skulle komme tilbake mye tidligere, men når hun spurte meg før jeg gikk om hvilket tidspunkt jeg ønsket å spise middag på, så hadde jeg oppgitt et tidspunkt som ga meg nok tid for mine eventyr (opprinnelig hadde jeg tenkt å gå Shikoku-no-michi ruten ned igjen). Middagen min står allerede på bordet. Hun skifter likevel fort humør, så jeg antar at det var bare snakk om en misforståelse. Jeg tar meg et raskt bad, ikke til å unngå det, før jeg kommer tilbake for å spise. Koh overnatter også på stedet, jeg spiser middag sammen med ham.
Eventyret mitt til toppen av fjellet ovenfor Kōnomineji gjorde dagen for min del. Nå for å forberede seg på morgendagens vandring i regn.
Stillehavet i kveldssolen.
<- KongōchōjiKagami ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar