Templer: #54 (Enmeiji).
Lengde: 34.6km (912.8km), tid brukt: 10:08.
Vær: Kraftig regn.
Allerede ved de første stegene på dagens vandring savner jeg det varme badet fra gårsdagen. Som ventet begynte det å regne i øyeblikket jeg begynte å gå, det regnet ikke når jeg sto opp. Frokost var den vanlige typen av flere små og smakfulle retter, men jeg lar fortsatt klasene med de mikroskopiske hele fiskene være igjen. Den vennlige vertinnen på Gongen-sansō får en av de som jobber på stedet til å kjøre meg tilbake til togstasjonen i Horie, jeg er så takknemlig for det at jeg gir hun en av persimmonene som jeg fikk igår. Jeg gir også en til en annen gjest som som reserverte et rom i et hotell i Imabari for meg i sitt navn. Det har plutselig blitt ganske så mye vanskeligere å bestille plasser å overnatte.
Turen ut fra Horie ved siden av den bleke sjøen om morgenen var langt fra å være munter.
Hvis været var blekt igår, er det ingenting annet enn dystert idag. Jeg går mellom sjøen og veien, begge truendes til å overskylle meg med vann. Fra sjøen er det bølgene og vinden som danner trusselen, fra veien er det bilene som kjører forbi i høy hastighet. Å se ut over sjøen er omtrent som hva man vil se i en whiteout i en snøstorm, det er omtrent som om sjøen og himmelen smelter sammen, en greyout kan du si. Vage omriss av åsene på den andre siden av bukten er synlige, ett eller annet sted blant dem finnes Kyōgamori, ikke synlig nå. En enslig fisker er ute og fisker fra båten sin, han ser ikke ut som at han trives der han står, ikke at jeg kan klandre ham for det. Sett fra en annen side så kan det jo hende at fangsten er god. Jeg håper ihvertfall at han får napp for innsatsen sin i dette været.
En enslig fisker ute i bukten.
Jeg stopper omtrent ved hver eneste combini som jeg går forbi, ikke nesten hver eneste, jeg stopper ved hver eneste. Disse små avbrekkene fra regnet er kjærkomne. Jeg kjøper en kopp med kaffe på hvert sted, en varm drikk er bare så godt i dette været. Kaffen er nødvendigvis ikke den beste i henhold til kjennerne, men jeg bryr meg lite om det, og de koster så lite. Det er godt at jeg går så lenge, jeg kan fråtse i de mer søte tingene og.
Utsikt fra Kōnosaka Slope.
Fra innsiden av Daishidō i Asanami som kan bli brukt av henroer for å overnatte.
På et merkverdig vis tar regnet heldigvis en pause i det jeg legger i vei på passasjen over Kōnosaka Slope. Jeg hadde søkt ly for regnet i en combini, denne gangen en Family Mart, når lydene av regnet sakte stilnet. Turen over skråningen er en relativ kort vandring på smale veier, men det er en behagelig vandring i fraværet av regn ikke desto mindre. Ved en hvileplass med en tilgjengelig utedo for henroer, er det også en ganske så fin utsikt over åsene og sjøen. Som om det har ventet på min tilbakekomst starter regnet opp igjen når jeg er nede og tilbake igjen ved sjøen.
En nydelig miniatyr-helligdom ved sjøen.
I Asanami er det en liten helligdom eller Daishidō som også er tilgjengelig for henroer til å kunne tilbringe natten i. Ikke rett ved ruten, en jeg tar en titt på den. Jeg elsker denne typen gjestfrihet som er gitt ved å tilby disse plassene for pilegrimene. Det er også et fint sted. Vandringen langs den grå og dystre sjøen fortsetter, men regnet tilbake i full styrke, noen ganger piskende meg kontinuerlig i ansiktet. Forbipasserende biler prøver å gjøre det samme. Jeg passerer forbi en av de minste helligdommene jeg har sett på pilegrimsferden, den er fabelaktig, den står på toppen av en stein med trapper som leder opp til den som er større enn helligdommen selv.
Ved Ryu Shrine.
Lengre framme ved kysten ser jeg en liten øy. Jeg bryter av fra ruten for å ta en nærmere titt, med den tanken at det er Hōjō Kashima øya, jeg glemmer at jeg faktisk har passert den for en stund siden. Det største problemet med denne seksjonen er at det ikke er noen combinis, på et vis har jeg laget meg en merkverdig rutine og lengter nå etter et nytt avbrekk. Hjernen min viser seg fra sin negative siden ved å klage på at det ikke er noen combinis når man trenger dem mest. Jeg kommer etterhvert til et sted for å tilfredsstille sulten min.
En liten øy uten navn.
Jeg ankommer tempel #54, Enmeiji (The Temple of Long Life), klokken fire. Jeg glemmer regnet, jeg glemmer den våte elendigheten. I løpet av hele vandringen så langt har jeg ikke sett en eneste annen henro, så jeg ønsker velkommen synet av andre henroer, selv om de har kommet med bil og ikke har gått som meg. Jeg føler den avslappende atmosfæren til et tempel senke seg over meg. Legenden har det at flere folk har prøvd å ta tempelklokken fra tempelet, men når de gjorde det så ville klokken ringe selv om den ikke ble rørt. Lyden den lagde var lik ordet for hjem, inuru.
Nok en knøttliten helligdom, denne med en betydelig større torii.
I dagene før regnet hadde jeg planlagt å gå opp til okunoinen til tempelet. Min sedvanlige nysgjerrighet på frifot igjen. Hvis det bare var nok en ordinær ås ville jeg ha latt det gå, men det er ikke det. Den indre helligdommen er lokalisert på toppen av Chikamiyama, et lite fjell i nærheten. Enmeiji lå faktisk på toppen av Chikamiyama opprinnelig. Min daværende plan var å gå til Enmeiji, for så å klatre opp til fjellet for å besøke okunoinen, og så ta bussen ned til Imabari etterpå, for å returnere neste morgen. Jeg ser bort ifra den planen, for våt og sliten.
I Enmeiji.
Vandringen ned fra Enmeiji til Imabari er faktisk ganske så fin. Vandrende gjennom en fin park og en stor gravlund på veien. Ikke noe spesielt med hotellet mitt for natten, Imabari Station Hotel, men det er langt fra hva jeg bryr meg om på dette tidspunktet, ankommende det endelige lyet for regnet. Å skifte til mine tørre klær føles fantastisk.
Hondoen til Enmeiji.
Jeg gjør det på den enkle måten når det gjelder middag, jeg så en Coco Ichibanya restaurant når jeg gikk inn i byen. Det er der jeg går til, det passer meg perfekt nå, og maten er heller ikke ille. Så kjøper jeg meg noen øl og snacks på en Lawson Station før jeg returnerer til hotellet mitt. Kvelden blir brukt til å holde hårføneren i den ene hånden og en kald øl i den andre. Alle klærne mine var våte. Jeg puttet til og med hårføneren ned i skoene mine. Jeg gjetter at rommet lukter ganske så ille på dette tidspunktet.
Hårføneren brukes til å tørke de våte skoene mine.
Været for morgendagen? Yeah, vel, det skal regne. Ingen overraskelse der i gården. Hvor vil jeg gå til? Det er en overraskelse, selv for meg, jeg vet ikke. Selv med all regnet ser jeg ikke tilbake på dagen som dårlig, da jeg jo ser tilbake på den from et sted hvor jeg er tørr og komfortabel. Jeg har vært en måned på pilegrimsveien nå.
Imabari om kvelden og i tyfonen.
<- HorieChikamiyama ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar