Templer: #65-66 (Sankakuji, Unpenji).
Lengde: 31.3km (1076.3km), tid brukt: 10:58.
Vær: Flott i starten, litt mer skyer etterhvert.
Helt siden jeg hørte om muligheten til å overnatte i et tempel, og at det også var gratis overnatting for henroer i noen, har jeg ønsket å overnatte i tsuyadoen til Unpenji. Ikke bare er det det høyeste punktet på pilegrimsvandringen (ikke medregnet omveier som å klatre opp til Ishizuchisan), men Unpenji har et rykte på seg for å være et nydelig og atmosfærisk tempel, men også littegrann nifst. Noe med en samling av mystiske statuer på tempelområdet å gjøre. Det er dit jeg ønsker å gå til idag.
Solen bryter over åskammen ovenfor på ruten opp til Sankakuji.
Jeg er avgårde kvart over seks om morgenen, dette er det tidligste jeg har begynt vandringen på så langt. Tidlig da det ikke er noen frokost for meg på ryokanen, noe som betyr nok en combini frokost istedet. Jeg kjøper inn mat for lunsj og middag for senere, og frokost for imorgen tidlig, jeg kjøper til og med to øl og noe snacks for kvelden. Hvorfor ikke gjøre ryggsekken tyngre enn vanlig når man klatrer opp den høyeste delen av pilegrimsvandringen.
En gammel veimerkestein viser veien.
Når jeg begir meg opp i åsene mot Sankakuji, etter å ha forlatt Iyo Mishima, har solen ikke helt kommet over toppen av åsen ovenfor meg. Vandringen er fredelig, på en blanding av små slitte asfalterte veier og skogsstier som lager lyder når du går på dem. Noen ganger så bryter solstråler løs fra toppen av åsen, og sprer lys over ruten. Det er en tydelig linje som markerer lyset som er på vei. Innimellom kan jeg se tilbake over Iyo Mishima og Seto-innenlandshavet.
Høstfargene begynner å dukke opp ved Sankakuji.
I Sankakuji.
Sankakuji (Triangle Temple), tempel #65, er et nydelig tempel. Her er shōrōen (klokketårnet) lokalisert i sanmonen (tempelporten), når jeg trer inn i tempelet går jeg under klokken, håper at ingen slår på den samtidig. En legende om dette tempelet er at Kōbō Daishi forviste et brysomt spøkelse her ved å bruke Goma ild-ritualet på sankaku-alteret. Spøkelset levde da rundt tempelet og fjellet som tempelet ligger på, Yureisan, som betyr Spøkelses-fjellet. Bladene på trærne i og rundt tempelet varsler ankomsten til høsten.
Her mottar jeg osettai av en gruppe med frivillige på Sankakuji.
En gruppe med frivillige holder på med å sette opp telt, bord, stoler og benker på tempelet. For å gi osettai til pilegrimene som kommer på besøk, jeg ankommer litt for tidlig for at de er ferdig med å gjøre ting klart, men jeg får fortsatt sitte ned med litt varm te og kjeks. En gruppe med skolebarn ankommer også tempelet, hvor de vil lære om templene, pilegrimsvandringen og om å gi osettai til henroene. Og så dukker plutselig Osata-san opp.
Terrasserte åkre på veien mellom Sankakuji og Unpenji.
Folkene på tempelet gir meg ikke gode nyheter derimot. De forteller meg at tsuyadoen på Unpenji er stengt på grunn av vedlikehold og er derfor ikke tilgjengelig. Og jeg som har bært med meg all maten og snacksen opp hit, for ingenting, og er nødt til å bære på det videre. Uten å helt vite hva jeg gjør, får jeg hjelp til å bestille et rom på Minshuku Aozora, jeg glemmer helt at jeg fortsatt bærer på teltet mitt (på dette punktet har jeg blitt vant med å ikke bruke det). Å gå dit betyr en enda lengre dag, og munken forteller meg at det er omtrent seks timer fra Sankakuji til Unpenji. Jeg er nødt til å gå fort.
Sano-ruten.
En av avgjørelsene jeg tok før jeg begynte på denne pilegrimsvandringen, var at jeg bare skulle besøke hovedtemplene og ikke bekkaku templene. Det er en avgjørelse jeg angrer på idag, og nok en grunn til hvorfor jeg kunne komme til å gå den igjen. Jeg er nødt til å holde bånd på meg selv for ikke å begynne å gå mot Senryūji (bekkaku #13) som jeg egentlig ønsker. Det er ingen dårlig tur fra Sankakuji på ruten som jeg nå må ta, jeg trives faktisk ganske så godt å gå på den rolige landsbyveien litt oppe i åsene. Forbi terrasserte risåkre, gjentakende utsikter over Iyo Mishima og Seto-innenlandshavet, solstråler filtrert gjennom trærne. Det blir mindre spennende etter å ha kommet ned til en mer travel vei etter bekkaku tempel #14, Jōfukuji (Tsubaki-dō).
Daishidoen til Unpenji.
For en kort stund er jeg tilbake i Tokushima prefektur igjen, en påminnelse om at jeg ikke er så veldig langt unna å bli ferdig med pilegrimsferden. En annen avgjørelse som jeg gjør, som jeg senere ikke forstår at jeg tok, var å velge Sano-ruten opp mot Unpenji. Manda-ruten og også Sakaime-ruten ser begge mer interresante ut når jeg ser tilbake i kartet i guideboken. Sano-ruten er igrunn ikke ille, men den tilbyr ingen utsikt, med unntaket av en god utsikt over Tokushima-motorveien, som ikke er veldig spennende. Da den er henro-korogashi, er stien bratt.
Gohyaku-Rakan statuer i Unpenji, man vil finne rundt 500 av disse lettere nifse statuene i tempelet.
Jeg går den siste stigningen opp til Unpenji, tempel #66 og The Hovering Clouds Temple, sammen med en annen henro. Unpenji er et fabelaktig tempel og jeg legger det for elsk omtrent øyeblikkelig. Sollyset er fantastisk når jeg er der, hele tiden lekende med solstrålene gjennom trærne. Hondoen og daishidoen ligger på forskjellige terrasser, med en trapp flankert av en rekke med steinlanterner mellom dem. Og så er det statuene da, 500 av dem er det sagt, kalt for Gohyaku-Rakan, alle med forskjellige fatninger og uttrykk. Jeg kan forstå at de utstråler en nifs stemning, da mange av dem har noen skremmende og voldsomme ansiktsuttrykk. Å gå mellom dem om natten vil sannsynlig være en enda mer skumlere opplevelse.
Utsikt fra Unpenjisan, fra den store statuen på toppen av fjellet.
Unpenji blir de svevende skyenes tempel på ekte når en som jobber på tempelet fyrer opp et bål på tempelområdet, som sender avgårde skyer av røyk over tempelet. For meg er det å stå og se på solstrålene som blir filtrert gjennom både trærne og røyken magisk. På veien opp til tempelet derimot, var jeg littegrann redd for at jeg ville ankomme toppen inne i skyene, da jeg kunne se de nærme seg på veien opp. Derfor, var det faktisk toppen av Unpenjisan på 927moh jeg besøkte først. Sant nok var deler av landskapet nedenfor toppen dekket av et teppe av skyer. På toppen står det en stor statue på en søyle som man kan klatre opp i for å få utsikt fra.
Unpenji, The Hovering Clouds Temple.
Lysspill gjennom trærne.
I tempelkontoret lærer jeg at de har en nød-tsuyado mens den ekte er under vedlikhold. For sent nå, jeg føler at jeg må overholde bestillingen som har blitt gjort i Minshuku Aozora. Jeg ønsker fortsatt å tilbringe noe tid her på Unpenji, og jeg har jo både mat og snacks i ryggsekken min. For ikke å glemme de to boksene med øl som jeg kjøpte. Osata-san ankommer tempelet og jeg inviterer ham opp til statuen for noe mat og drikke. Han må først gjennomføre tempel-ritualene sine først, så han møter meg der senere. Etter å ha bært både øl og mat hele veien opp hit, føler jeg at jeg har fortjent en øl i det minste. Så, ingen øl på Gohyaku-Rakan da. I gjengjeld for maten jeg gir Osata-san, gir han meg en flaske med Match vitamindrink.
Gangveien mellom hondoen og daishidoen til Unpenji.
Osata-san forteller meg at han gikk Manda-ruten og at utsiktene fra den var flotte. Han overnatter på samme sted som jeg, men vil ta taubanen ned fra Unpenji og gå derfra. Ingen taubane på meg såklart, jeg må gå. Det gir meg en tettere tidsramme, men det er definitivt verdt det. Vandringen ned fra Unpenji er nydelig, og vesentlig bedre enn turen opp. Over meg skifter himmelen farge til en rødlig lilla tone, som på utsiktpunkter gir meg nærmere utenomjordiske utsikter over fjellet, området nedenfor og sjøen bak. Bare lettere spolert for en veldig kort tid, da jeg bekymrer meg for om jeg har tatt feil vei i et kryss og gått i retning Hagiwaraji, noe som vil gi meg en rimelig lang omvei. Det var ingen ting å frykte derimot. Jeg har nå kommet inn i det siste prefekturet på vandringen, Kagawa, som er Stedet for Nirvana eller Nehan dōjō.
Et bra sted for en øl, med utsikt, fra toppen ovenfor Unpenji.
Ikke helt i tide, men ikke så veldig for sent heller i mine øyne, ankommer jeg minshukuen rundt kvart over fem. Den er lokalisert i et rolig landslig område ved foten til Unpenjisan. Osata-san har såklart allerede kommet. Jeg prøver å unnskylde meg for å være litt for sent til vertene, jeg fik til og med Osata-san til å overbringe dem for meg, men det virker ikke som at de at bryr seg så mye om at jeg var litt forsinket. En fint og vennlig sted, som serverer god mat.
Utsikt fra nedstigningen fra Unpenji med etterglød på himmelen.
Middag i Minshuku Aozora, Osata-san til venstre.
Jeg har lært at det skal regne imorgen, så til slutt er jeg ikke fullstendig skuffet over at jeg gikk glipp av å overnatte på Unpenji. Jeg håper at det vil gå bra med Tadao-san (og de andre henroene) når han går opp til tempelet og ned igjen imorgen. To flotte tempel besøk idag, men Unpenji er enkelt ett av favoritt-templene på pilegrimsvandringen hittil.
<- Iyo MishimaIyadaniji ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar