Templer: #46-50 (Jōruriji, Yasakaji, Sairinji, Jōdoji, Hantaji).
Lengde: 31.4km (859.0km), tid brukt: 9:23.
Vær: Overskyet i starten, så mest regn.
Det er tiden for å pakke sammen sakene mine og gå ned fra fjellene. I nok en dag med regn etter lyden å regne når jeg våkner opp tidlig om morgenen, det er langt fra stille utenfor vinduene. Når jeg endelig kryper ut fra dynen har lydene fra regnet utenfor blitt dempet, himmelen er rolig. Jeg vet ikke hvor langt jeg vil gå idag, men jeg vet hvor jeg vil tilbringe natten. Å bestille et sted i Matsuyama var ikke helt trivielt, selv med hjelpen fra folket på det lille hotellet. Ingen ledige rom eller ingen rom for gaijiner (utlendinger) var de sedvanlige responsene, til slutt ender jeg opp med Terminal Hotel Matsuyama. Jeg ønsket et sted i nærheten av togstasjonen.
Liten helligdom på vei fra Kuma Kōgen, skyer driver gjennom fjellene bak.
Før jeg begynner på nedstigningen derimot må jeg gå i noen kilometere ut fra Kuma Kōgen, passerende forbi stedet jeg kom ned fra Sembontōge igår. Passet er oppslukt av skyer, som alle fjellene rundt også er. Selv om det for øyeblikket ikke regner, føler jeg meg ikke munter når det gjelder turen idag. Etter et kort mellomspill på en kort og merkelig skogssti og en vandring på en vei hvor omtrent alt av skog og åser over meg er skjult i skyene, kommer jeg til passet hvor jeg vil begynne nedstigningen fra fjellene. Jeg kan vedde på at det kan være noen fine utsikter fra Misakatōge-passet, hvor sjøen til og med kan være synlig fra, men nå er det bare en ugjennomtrengelig grå vegg som jeg stirrer inn i.
Tåken danner et spesielt og atmosfærisk lys gjennom trærne og løvverket på nedstigningen fra Misakatōge-passet.
Små jordskred har revet opp deler av stien ned fra passet, og all regnet i det siste har gjort denne stien til den mest glatte av skogstiene httil. Likevel så har jeg ingen problemer med å gå ned, kanskje bortsett fra mangelen på utsikt. Atmosfærisk er fortsatt nøkkelordet når det kommer til å beskrive de skogkledte stiene på Shikoku 88 Temples Pilgrimage i tåke og regn. Idet jeg kommer ut fra stien på en smal vei kunne jeg kanskje normalt forvente å få se Matsuyama i horisonten, kanskje også sjøen, men nå er det bare en dempet horisont.
Et monument og en statue på toppen av gul sand ved Jōruriji.
Nede fra fjellene føler jeg meg, lettere deprimert faktisk. Uten helt å vite den eksakte årsaken til det, det er som om et tungsinn har festet seg til hjernen min. Været mest sannsynlig, og kanskje også mangelen på å se andre henroer. Dermed er det godt å komme til et tempel, de fungerer på et vis som prozac på meg. Humøret mitt bedrer seg kraftig i øyeblikket jeg kommer til Jōruriji (tempel #46, Pure Emerald Temple). Noen ganger er det som om man trer inn i en annen verden når man går inn i et tempel, som dette, med trærne som omringer tempelet fungerende som en barriere mot stresset og byrden fra den moderne verdenen utenfor. Tiden ser ut til å gå saktere når man er innenfor. Det er et tre som er over 1000 år gammelt i dette tempelet. I baksiden av tempelet er det et monument og en statue som står på toppen av gul sand, som danner en sterk kontrast mot himmelen og skogen bak. På samme tidspunkt dukker det plutselig opp andre henroer.
Et minitatyr-tempel og noen veimerker mellom tempel #46 og #47.
Tempel #47, Yasakaji (The Temple of Eight Slopes) er bare en kort vandring unna Jōruriji. Og til tross for at det er et relativt lite og beskjedent tempel, uten noen særlige fremtredende egenskaper, så liker jeg meg her. Selv sanmonen (tempelporten) til tempelet er lite og beskjedent, men den er ganske så fin, da den også er en liten bro over en liten bekk.
Tempelporten til Yasakaji.
Regnet returner til slutt på veien til det neste tempelet. Nok et bekkaku tempel passeres på veien, Monjuin, som er hvor Emon Saburō innrømmet og ba om unnskyldning for sine synder til Kūkai og la ut på sin pilegrimsvandring. Gitt starten på en annen regn-periode, finner jeg det passende å søke midlertidig ly i en conbini for lunsj. I Jōnofuchi Park finner jeg okunoinen til Sairinji, som er lokalisert på en bitte liten øy i en dam, tilgjengelig på en liten bro. Et scenisk sted i midten av den mindre naturskjønne flate sletten som ruten krysser over på sin vei mot Matsuyama.
Jōnofuchi, okunoin til Sairinji. Her slo Kōbō Daishi staven sin i bakken hvor så vann sprang fram fra bakken.
Sairinji (#48), West Forest Temple, skiller seg ut fra de andre ved at her må man gå ned for å komme til tempelområdet, siden det ligger lavere enn området rundt. Det er også sekisho, barriere-tempelet, til Ehime prefekturet. Dette tempelet føles omtrent ut som en hage gitt alle trærne, plantene og buskene som er plantet blant tempelbygningene og ornamentene, i tillegg til små karpedammer.
En karpedam i Sairinji.
Værmeldingen for idag hadde vært forferdelig, og derfor hadde jeg ikke regnet med å nå så mye lengre enn tempel #49, Jōdoji. Hvor det er en togstasjon i nærheten, som er beleilig for å komme meg til hotellet mitt. Derimot så har kilometerne gått unna idag og jeg tror at mesteparten av regnet som hadde blitt meldt kom om morgenen før jeg dro, så jeg ankommer tempelet før klokken er tre. Jōdoji (Pure Land Temple) er nå bare en skygge av hva det visstnok en gang var, det hadde rundt 66 tempelhaller og 7 tilknyttede templer. I 1416 brant alle bygningene ned. Siden det er et lite og beskjedent tempel, føler jeg at jeg har hatt litt for mye hastverk der idet jeg er på vei til å gå derfra. En rask titt i guideboken får meg derimot til å ta av meg ryggsekken igjen. Det er noe i åsene ovenfor.
Jōdoji tempelet.
En sti forsvinner opp i trærne, som leder opp til et kryss hvor to trapper går opp i hver sin retning. Jeg følger først den som går til høyre, som tar meg opp til okunoinen til Jōdoji, Ushinomine. En allé av Jizō-statuer iakttar skrittene mine til den lille helligdommen. På vei ned igjen er jeg nødt til å klatre opp den andre trappen også. Der er et observasjonstårn så vennlig å gi meg en flott oversikt over den store byen. Matsuyama er den største byen på Shikoku.
Ushinomine, okunoin til Jōdoji.
Utsikt over Matsuyama fra et observasjonstårn ovenfor tempel #49, Jōdoji
Jeg må innrømme at når jeg kommer til Hantaji (#50), The Temple of Great Prosperity, så føler jeg meg ganske så sliten. Det unge tyske paret som jeg møtte igår er også her, på vei ut idet jeg går gjennom tempelporten, de hadde tatt bussen ned fra Kuma Kōgen. Det er også et fint tempel, men ikke utenom det vanlige. Etter å ha kommet ned fra fjellene så har rekken av templer holdt meg travel. Jeg tilbringer noe tid på å slappe av på tempelet, for å gjenvinne litt styrke, før jeg haster videre mot det neste og siste tempelet.
En liten kunstig dam ved Hantaji-tempelet.
En gedigen Kōbō Daishi statue står voktende over ankomsten til Ishiteji, tempel #51 (Stone Hand Temple). Dette tempelet er et av de største så langt på pilegrimsferden, også merkbart av de utallige suvenir-sjappene i inngangspartiet til tempelområdet. Det er utrolig folksomt her. Jeg ankommer med omtrent femten minutter igjen før tempelkontoret stenger dørene. Det burde gi meg akkurat tid nok til å kunne få gjennomført ritualene, men det er tre bussgrupper med henroer her. Og bare en stakkars munk som har en gedigen bunke med nōkyōchō-bøker å gå igjennom. Jeg bestemmer meg for å gi meg for dagen og returnere imorgen, og vil ta en bedre titt på dette majestetiske tempelet da. For nå har jeg en annen presserende sak å ivareta, den som jeg har ventet på i hele dag.
Pagodaen til Ishiteji med den 60 meter høye Kōbō Daishi statuen i bakgrunnen.
"Once you do something, you never forget. Even if you can't remember."
Sammen med to franske damer som også er på pilegrimsruten, men uten pilegrims-antrekk, går jeg til et berømt hus i Matsuyama. Det er med en viss ærefrykt jeg står og ser opp på Dōgo Onsen, en av de eldste varme kildene i Japan. Det er derimot ikke på grunn av alderen dens at jeg er så begeistret over å være her. Dette er ett av badehusene som Hayao Miyazaki brukte som inspirasjon for badehuset i den magiske filmen Spirited Away (Chihiro Og Heksene på norsk). Jeg hadde planlagt å dra hit etter at jeg hadde sjekket inn på hotellet mitt, men nå er jeg nødt til å gjøre det i motsatt rekkefølge. Fullt påkledt i pilegrims-antrekk og utstyr trer jeg inn i det ærverdige badehuset, jeg senker meg ned i det varme vannet mens jeg drømmer om vann-drager, hekser og mytiske japanske vesener. Nå, dette er magi.
Dōgo Onsen.
Alle gode ting har en slutt, så jeg er nødt til å komme meg opp fra badet før jeg på magisk vis blir til en rosin. Etter å ha tatt den lille trikken ned til sentrum sjekker jeg inn på hotellet mitt. Bare på den lille turen ned får jeg et fint førsteinntrykk av byen. Når kveldsklærne mine er på kommer jeg meg til Okaido-arkaden, hvor jeg finner en bra izakaya som serverer meg kjøtt som jeg selv steker på en liten grill foran meg. Noen få øl blir skylt ned også.
Klokketårnet fra Dōgo Onsen foran et maleri av hvordan badehuset så ut i gamle tider.
Tilbake på hotellet så dumper jeg bare rett ned på sengen, hvor jeg planlegger morgendagen og går gjennom denne dagen. Imorgen ønsker jeg å se noe av Matsuyama, siden det virker som en flott by, så jeg forventer ikke å gå så veldig langt. Det går helt fint, siden jeg gikk lengre enn jeg hadde forventet idag. All min depresjon i starten av dagen ble vasket bort av det varme og magiske vannet i Dōgo Onsen, mens jeg lyttet til Chihiro løpende rundt i de mange irrgangene til badehuset.
Middag i en izakaya ved Okaido-arkaden i Matsuyama.
<- Kuma KōgenHorie ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar