Templer: Ingen.
Lengde: 33.5km (555.9km), tid brukt: 9:29.
Vær: Fint.
Det kommer ikke som noen overraskelse at den første henroen jeg ser om morgenen er Kobayashi-san, det virker som at han alltid starter å gå veldig tidlig. Han går mens han hører på Hannya Shin-gyō (Heart Sutra), også en måte å legge sutraen til hjertet og minnet. Denne delen av Shikoku 88 Temples Pilgrimage har flere forskjellige ruter eller alternativer å velge mellom. Idet ruten følger østkysten ned til tuppen av Ashizuri-misaki odden hvor Kongōfukuji-tempelet (#38) ligger, må henroen bestemme seg for hvilken vei å gå til tempel #39, Enkōji, etterpå. Det mest vanlige rutevalget er faktisk å gå tilbake den samme veien som man har gått etter å ha besøkt Kongōfukuji, for så å gå til Mihara og Enkōji fra Shinnen-an helligdommen. Hvis du velger å gjøre dette og overnatter på et vertshus før Kongōfukuji, kan du spørre om du kan legge igjen sekken din på stedet mens du går til tempelet.
Jeg har andre planer.
En liten park nær Irino Matsubara.
Fiskere bruker en heisekran til å løfte opp garn for vedlikehold.
Før det derimot, er valget av ruter etter Irino Matsubara. Jeg har vitterlig ingen idé om hvilken av de rutene som er anbefalt. Den ene går til småbyen Nakamura langs den travle route 56, en går innenlands kryssende over til Shimanto Ōhashi broen, en går lengre rundt kysten, men involverer enten å ta en ferge eller en lang omvei for å komme tilbake til de andre. Noen har sagt at den gyldne middelvei er best, så jeg følger i fotsporene til Kobayashi og Uieda, og velger innenlands ruten. Den er behagelig nok. For underholdning er det flere figurer fra Anpanman-tegneserien for barn stående ved siden av ruten, han er en karakter hvis hode er laget av brød (pan) med rød bønne-fyll (anko) og lar alle som sulter få en bit av hodet hans (jeg tror det var en boks full av Anpanman som jeg fikk som osettai på veien til Hiwata tidligere).
Dette vil være nok en dag med bare gåing.
Figurer fra Anpanman-tegneserien ved siden av ruten.
Kobayashi-san og Uieda-san ved en benk og brusautomat på innenlands-ruten som går over til Shimanto Ōhashi broen.
Å gå over Shimanto Ōhashi broen er fint, det samme er den påfølgende vandringen ved siden av Shimanto-elven etterpå. Nær en annen av disse spesielt designede henro-hyttene, denne kalt Shimanto, ligger Shimanto Wild Bird Park (legg merke til at alt heter Shimanto her). Dette er en naturpark som inneholder en dam, en turvei gjennom parken, med flere observatorier for å se på fugler. Jeg lar gå av ryggsekken min i hytten og går rundt dammen, mens jeg lytter til fuglene.
I en gjestebok i henro-hytten er det ett ark med følgende ord skrevet på det: "So much fucking rain!".
Dukker i trær, forhindrer de tyveri eller stjeler dem selv?
Shimanto Wild Bird Park.
Etter parken er det en liten ås, Judaiji, hvor det er en liten helligdom ovenfor en stor japansk bokstav som er kuttet ut i gresset, 大. Av en eller annen grunn føler jeg meg litt presset for tid idag. Som er årsaken til at jeg ikke velger å gå den gamle henro-ruten over Izuta-passet til Shinnen-an. Jeg angrer stort på det etterpå. Den nye henro-ruten går gjennom en tunnel, Shin-izuta tunnelen, som er 1610m lang. Munnen min er tørr når jeg dukker ut av den, jeg glemte å fylle opp med vann før turen opp til tunnelen. Neste gang vil jeg definitivt gå over fjellet, det være seg dårlig vær eller ikke.
Helligdommen og den store japanske bokstaven i åsen, Judaiji.
Ikke akkurat en tunnel of love, vandrende gjennom Shin-izuta tunnelen som er 1610m lang.
Jeg får likevel min ønskede smak av en sti på mykt underlag når jeg søker ut hytten som Yuben Shinnen antagelig skal ha bygget nær munnen til tunnelen. Shinnen (død i 1691) er regnet for å være en av grunnleggerne til pilegrimsvandringen, han skrev den første guideboken, 'Shikoku Henro Mischishirube' (1687), og var på den måten en av de som gjorde pilegrimsvandringen populær blant vanlige folk. På vei til Shinnen-an går jeg gjennom en bambusskog med solstråler som lyser opp de forskjellige jizō-statuene og gravsteinene ved siden av stien og helligdommen. Atmosfærisk. Kobayashi og Uieda venter på meg i en hvilehytte i nærheten, rett ved en restaurant. De var sikre på at jeg hadde gått over fjellet og ble litt overrasket når jeg fortalte dem at jeg ikke hadde gjort det.
Gravsteiner ved Shinnen-an.
Shinnen-an.
Til munnen til Shimonokae-elven er så langt som de vil gå, men jeg fortsetter. Hørt det før? Vel, jeg tror at de kommer til å gjøre som de fleste andre gjør, går til tempel #38 og tilbake igjen derfra. Jeg vil ikke det. Hvorfor gå tilbake og se hva du allerede har sett, når du kan gå rundt odden istedet? Tilbake langsmed kysten igjen veksler ruten mellom å gå ved siden av sjøen og gjennom små skogsstier. I noen av dem ser edderkoppene ut som om de går på luften over deg, små svarte krypende flekker mot den blå himmelen.
Edderkopper som går på luft over meg.
Jizō-statue.
Ōki no hama er en annen nydelig sandstrand som også er et populært surfested. Selv om de fleste av surferne ser rimelig immobile ut på brettene deres, mens de venter på den neste gode bølgen. Ved siden av stranden går ruten gjennom en eterisk skog, som danner en slags naturlig tunnel rundt deg. I enden av stranden må jeg ta av meg på føttene for å kunne kryssen bekken, før en kort tur gjennom trær returnerer meg til veien.
Oki no hama stranden.
Den eteriske skogen ved Oki no hama.
I Ibiru finner jeg overnattingsstedet mitt, Minshuku Tabiji, jeg er den eneste gjesten. Det drives av en dame som bor i huset ovenfor veien og som virker henrykt over å ha en gjest. Middagen hun har preparert til meg er nydelig. Nok en dag med bare vandring, men merkelig avslappende på sin egen måte. Jeg ser fram til imorgen dog, da et nytt tempel vil lyse opp veien min.
Middag Minshuku Tabiji i Ibiru.
<- Irino MatsubaraTosa Shimizu ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar