Templer: Ingen.
Lengde: 30.8km (454.5km), tid brukt: 9:47.
Vær: Kraftig regn.
Regn var meldt for idag og det ble det med rette. Og jeg var ikke i nærheten glad for det, siden beskrivelsen i guideboken lovet meg en vandring på kuperte veier med fantastisk utsikt. Denne gangen ville jeg ikke bli delvis heldig heller, som jeg hadde vært når jeg gikk på Minami-awa Sun Line veien for noen dager siden nå, hvor jeg bare fikk regn på den siste delen av vandringen. Idag vil jeg gå rett i fronten på regnværet fra starten av. Kobayashi og Ujeda hadde lagt sine øyner på fergen over Uranouchi-bukten.
Vandring over buktene og kysten til Yokonami Sanri.
Til tider var det bare vandring på en våt vei med utsikten skjult av regnskyene...
Selv om vandringen er på en vei, blir det snart klart at dette vil være en fabelaktig tur når været er fint. Nå pisker regnet ned på meg, veien og kysten med en uslokkelig hunger etter våthet. Og selv da er det nydelig, med alle vikene, små buktene og åsene som dukker inn og ut av syne. Skjult av skyene og regnet, så synlig igjen. Inne i de små vikene er det små sandstrender som ville ha vært fristende i varmt vær. Innimellom kan jeg skimte innlandet i tillegg, med det grå kalde utseendet til Uranouchi-bukten synlig i korte stunder. Den sceniske veien rundt Yokonami Sanri halvøyen er rundt 19km lang.
Såklart, det regner konstant uten pusterom og det er ikke mulig å unngå å bli våt. En telefonkiosk fungerer til og med som et midlertidig ly. Heldigvis så er det omtrent ingen biler som kjører på veien mens jeg går der, så jeg slipper unna de ekstra vannsprutene som farer forbi. Kald og våt finner jeg en blanding av kaffebar og håndverkskunst-butikk nær Sakauchi, som gir meg muligheten til en ganske så etterlengtet varm kaffe og pause fra været utenfor. Glad for å ha gått denne veien uansett.
...for så at buktene og oddene dukket fram fra skodden og regnet igjen.
Uranouchi-bukten.
I motsetning til hva de fleste andre ville ha gjort, så styrer jeg mot Uranouchi, tar altså ikke ruten som er merket som den korteste veien til tempel nr. 37 (Iwamotoji). Nå på en måte gående baklengs på pilegrimsvandringen, møter jeg Kobayashi og Ujeda, begge med et snodig smil på ansiktene deres når jeg forteller dem hvor jeg planlegger å gå. På en måte så har de rett, de fleste ande ville ha tatt den korteste ruten i denne floden. For den korte tiden jeg går i motsatt retning kan jeg se over mot Yokonami Sanri på den andre siden av bukten. I Uranouchi er det en liten butikk hvor jeg kan kjøpe inn mat for min planlagte lunsj senere.
Min plan derimot går ut på å gå over fjellet (mer som en ås egentlig, men de ser ut til å kalle dem fjell også her) på veien merket som 314 på kartet, istedet for den vanlige ruten som følger Oshioka-elven mot Susaki. Lunsjen som jeg kjøpte i butikken spiser jeg i en hvilehytte oppe i dalen. Hytten har vegger rundt seg, så den har god ly for regnet og vinden, og kan slik bli brukt for overnatting og hvis du får lov.
Pause og lunsj i en hvilehytte.
På en forglemt og bortgjemt vei på vei opp i åsene ovenfor Uranouchi, mot Susaki forbi Hotokezaka Fudōson tempelet.
Å vandre videre opp i åsene er som å gå på en forglemt, bortgjemt og forlatt vei. Forsvinne fra øynene til sivilisasjonen, med følelsen av å bli iakttatt av banditter og landeveisrøvere. Passerende forbi flere hulrom som ser ut som lagerrom langs sidene på veien, noen av dem tomme, noen av fulle av søppel, noen som ser ut som at bums eller utstøtte har bodd i dem. Mer og mer av veien forsvinner.
På toppen går ruten raskt og bratt ned en glatt sti til Hotokezaka Fudōson (Iwa-fudō) tempelet. I regnet og den omkringliggende skogen, et merkelig og mystisk sted, en anelse hjemsøkt følelse. Ingen andre enn meg der. I hovedalteret er det en stein som ser ut som at det har vært en Fudō-statue gravert på den. Fra Hotokezaka Fudōson går ruten ned i en tåkekledd dal under det uopphørlige regnet, for å ankomme Sakura-elven.
Starten på den bratte stien ned til Hotokezaka Fudōson.
Hotokezaka Fudōson i regnet.
Turen gjennom Susaki er en lang en og den blir lengre da veimerkingen er noe forvirrende her, hvis den eksisterer i det hele tatt, og tvinger meg på et tidspunkt til å gå tilbake for å dobbeltsjekke at jeg er på rett vei (jeg tror egentlig at ruten har blitt lagt om siden veimerkene ikke samsvarer med kartet i guideboken). For ikke å glemme at det er når jeg går gjennom byen at regnet øker til sitt mest voldsomme for dagen. Jeg er søkkvåt. Selv om det for et kort øyeblikk før jeg gikk inn i byen var et kort opphold i regnet, det var bare for å gi meg et lite håp, for så å slukke det håpet øyeblikkelig etterpå da regnet hamret enda hardere ned.
En stein i alteret til Hotokezaka Fudōson som ser ut som å ha hatt en Fudō-statue inngravert på seg.
Ingen hovedtempler idag, da det er en todagers tur fra Shōryūji til Iwamotoji. I Susaki finnes derimot en av bekkaku-templene, Daizenji. Når jeg spør om bekreftelse at jeg er på tempelet, sier munken i kontoret at det er stengt. På vei bort forstår jeg at han mente heisen opp til tempelbygningene på toppen av den lille åsen, og ikke tempelet. Jeg har ikke not i mot å klatre opp trappene som regnvannet nå flommer fritt ned på. Det er et hyggelig tempel som skuer ut over både byen og deler av bukten utenfor. I en tullete bestrebelse begir jeg meg videre opp i åsen, forbi en helligdom som gror igjen og til slit som ikke bærer noen frukter av seg.
I Susaki skal jeg overnatte i Minshuku Hikari. Alt jeg har på meg utenom det indre laget av klær blir hengt opp til tørk, ryggsekken inkludert. Resten blir foret til vaskemaskinen, som jeg blir foret til det varme badet. Ganske så farlig på en måte, det er så lett å sovne når varmen endelig omfavner kroppen din igjen.
Ett grått og regnfull landskap nær Susaki etter å ha kommet ned fra åsene.
Daizenji, bekkaku #5.
Jeg hadde blitt fortalt at jeg ikke kunne få middag på minshukuen, noe som betyr at jeg må gå ut for å finne et sted, jeg er ikke så begeistret for det i dette været nå. Det ordner seg derimot når det blir klart at det var på grunn av en misforståelse bare. Når jeg hadde informert minshukuen (eller mer korrekt, folkene på Kokumin-shukusha Tosa gjorde det) at jeg ikke kan spise noe annet fra havet enn fisk; hadde de forstått det som at jeg ikke kunne spise fisk heller. De hadde nok middag igjen, som de gledelig gir til meg. Jeg spister på bordet sammen med den vennlige verten på stedet, Yutaka Shimomoto og en venn av familien, som også spanderer på meg en god del øl.
Torii og en overgrodd helligdom ovenfor Daizenji i Susaki.
En våt og vindfull dag med rette, først langs kysten til naturskjønne Yokonami Sanri, så vandringen over det forglemte fjellpasset til Hotokezaka Fudōson, og som endte i Susaki overfalt av regn. Hvis jeg glemmer kulden og våtheten, så vil jeg huske denne vandringen som storartet.
<- ShōryūjiIwamotoji ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar