Templer: #40 (Kanjizaiji).
Lengde: 36.4km (689.2km), tid brukt: 10:53.
Vær: Ikke dårlig i det hele tatt.
Når jeg planlagte for de neste dagene på vandringen, sto det å gå Sasayama-michi ruten etter å ha besøkt tempel #40, Kanjizaiji, høyt på ønskelisten. Denne ruten krysser over Sasayama-fjellet på 1065mh og går jeg den veien vil det være det høyeste oppe jeg har vært så langt. Derfor var værutsiktene for de neste dagene en skikkelig trøkk i trynet. Siden jeg ser det som sannsynlig at jeg vil gå over det fjellet i virkelig dårlig vær, så skrinlegger jeg den planen, og går for hva jeg tror er det vanlige rutevalget etter Kanjizaiji. Jeg har vært innom dette temaet før, men hvis jeg skal gjøre denne pilegrimsvandringen igjen, så lover jeg dyrt og hellig å gå den veien, over fjellet.
Denne lille broen kommer man til på den mer fredelige ruten mellom Ipponmatsu og Mishō.
Nok et idol.
Man kan kanskje bli litt forvirret over alle de forskjellige alternativene som man møter på denne delen av pilegrimsvandringen, men såklart, alt man trenger å forstå er at hvert alternativ vil til slutt bringe deg til det samme målet. Intet valg er galt, eller rett, du lager veien når du går, som en slags test. Fra Ipponmatsu splittes ruten opp i to, igjen. Fredeligere sideveier er mer i min stil enn travle veier, så jeg går den nordre ruten istedet for den søndre ruten som går på den nå velkjente route 56. Når jeg nå elvesidene til Sozu elven har jeg gått på en blanding av søvnige små veier og små reiser gjennom skoger.
Hegrer på Sozu elven.
På hele turen inn til Mishō går jeg ved siden av Sozu elven, selv om ruten egentlig ikke gjør det hele veien. Flokker av hegrer underholder elven, flykter når jeg nærmer meg dem, mens de ser bebreidende på meg for mine innblandinger. Jeg møter Ika igjen. Uten å ha sovet godt der han og Gil overnattet hadde han våknet og forlatt stedet tidlig. Når han fant et sted ved siden av elven hadde han lagt seg ned for en time eller to for å sove. Vi går sammen til tempelet som er det lengste unna fra det første tempelet, Ryōzenji. Det er en milepæl god som ingen.
Tempel #40, Kanjizaiji, Ika på vei mot hondoen.
Den lille pagodaen på Kanjizaiji.
Kanjizaiji (The Temple of Kannon) er et godt tempel. Det har en Hachitai-butsu statue som sies at skal innfri ønsket ditt hvis det er dekket av vann, men for det så trenger det å regne. Det regner ikke. Mitt ønske ville at det ikke skulle regne, slik at jeg kan gå Sasayama-michi ruten, men for at mitt ønske skal innfris må det regne. Det sagt, så er tempelet en fin oase i midten av den lille småbyen, Mishō.
En lampe laget av Fugu-fisk (kulefisk), forhåpentligvis så er lyset fra lampen ikke like giftig som fisken kan være hvis den blir preparert på gal måte.
Ika reparerer en av sandalene sine.
Da jeg alltid har hatt litt problemer med hvordan si det, ber jeg Ika om den korrekte uttalelsen av ‘uyauyashiku’. Dette er det første ordet i gassho'en, som er det første man gjør i rekkefølgen av resiteringen av sutraene. Når man gjør dette skal man holde håndflatene sine sammen og holde dem ut foran brystet sitt med tomlene pekende mot deg selv. Så bukker man tre ganger og for hver gang sier man ‘uyauyashiku mihotoke wo reihai shitatematsuru’ (I have come to reverently worship the Buddha). Ika bekrefter at det er et vanskelig ord, men resiterer det for meg. Jeg vil sikkert glemme det igjen senere.
Uwa-kai sjøen med sine øyer.
Ika og jeg før vi går hver vår vei.
Ika går omtrent barføttes, med bare et par syltynne sandaler som fottøy. Hvis jeg hadde gjort det så hadde dette virkelig vært en asketisk øvelse. Selv om vi er nødt til å stoppe to ganger for at han må fikse en stropp som har ryket på en av sandalene. Mens vi går kommer vi innpå de utallige automatene som man finner her i Japan, som dekker omtrent hvert behov man kan tenke på, han forteller meg at man også kan finne automater som selger pornobøker.
Ikke så vanskelig å vite hvor Kashiwazaka-ruten begynner.
Murote-kysten har noen fine utsikter over Uwa-kai sjøen, med små øyer som stikker opp av havet som store haifinner. I en liten by hvorfra ruten beveger seg opp i fjellene på Kashiwazaka-ruten, går Ika og jeg hver vår vei. Jeg ville ha likt å gå videre sammen med ham, men våre planer er for forskjellige. Han har som mål å gå til Sunokawa-parken, som mange anbefaler å campe i, men den er på Shikoku-no-michi ruten som går rundt kysten og ikke på henro-ruten som jeg følger.
Utsikt fra Kashiwazaka-ruten.
Lys over havet.
Kashiwazaka-ruten gir meg en slags lindring fra å gå glipp av min ønskede rute. Selv om den i starten virker som nok en sti som er behagelig, buktende oppover gjennom skogene og åsene, men manglende i utsikt. Mystisk som alltid, ganske så bratt som alltid. Jeg spiser lunsjen min i en hvilehytte ved Yanaginomizu Daishi. En kort omvei nedover bringer meg til nok en liten helligdom, Shimizu Daishi. Det ville ha vært fint å se en seremoni eller noe lignende på disse helligdommene jeg passerer forbi, for å kunne oppleve hva de er der for.
Kashiwazaka-ruten.
Så ut av det blå kommer jeg til en åpen seksjon av stien med en nydelig og uventet utsikt over sjøen og Uchiumi-wan bukten. Fargene på himmelen endrer seg mens jeg står og nyter utsikten, og ikler seg et hint av lilla i sin fargetone. Tiden kastes bort, men det er en super bortkasting av tid. Jeg elsker slike uventede opplevelser. Vandrende storfornøyd på veien ned igjen er den eneste tingen som plager meg delen hvor veimerkingen er dårlig, noe som gjør meg litt nervøs om jeg er på rett vei. Jeg har heldigvis valgt rett vei, og kommer ned til hva som ligner på en bakevje i Shikoku. Jeg liker bakevjer.
En gammel lanterne av stein og trapper som leder opp til en helligdom.
Fortsatt et stykke igjen å gå vet jeg at dette vil bli nok en dag hvor jeg ankommer for sent til overnattingsstedet mitt. Og med rette så er solen i nedgang når jeg ankommer Iwamatsu. Etter anbefaling av Akebono-sō har jeg bestilt på Ōhata Ryokan. Derimot så virker ikke verten å være spesielt irritert over at jeg ankommer sent, men han er ivrig etter å få meg til å ta et bad. Jeg har ikke noe problem med å imøtekomme det ønsket, jeg ser fram til et bad jeg og.
En butikk eller kafé i Iwamatsu viser at de har god musikksmak.
Verten er veldig vennlig (nesten litt i overkant) og middagen er absolutt nydelig. Nok en god dag, men jeg har bestemt meg for å ta en hviledag imorgen. Ikke det at jeg ikke vil gå, det vil jeg, men ikke så langt. Jeg har Uwajima i tankene, en by som ligger rundt femten kilometer herfra.
En av rettene i middagen på Ōhata Ryokan.
<- IpponmatsuUwajima ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar