Templer: #67-70 (Daikōji, Jinnein, Kanonji, Motoyamaji).
Lengde: 30.7km (1107.0km), tid brukt: 9:49.
Vær: Regn.
Jeg går sammen med Osata-san fra Minshuku Aozora om morgenen. Aozora betyr blå himmel, men det er ingenting som ligner på en blå himmel over oss når vi forlater stedet, med toppen av Unpenjisan dekket av skyer. Jeg er glad for at jeg ikke behøver å gå ned fra Unpenji idag, men ville likevel ha ønsket å ha overnattet der oppe. Heldigvis så har det ikke begynt å regne for fullt ennå. Det er en stille og lunefull tur i starten av dagen, og det er fint å gå sammen med noen. Vi passerer forbi en dam som heter Iwanabeike, som for meg høres ut som I Wanna Be Ike (I want to be a pond?). Ved siden av står det enkelte postere, som viser skumle fisk med klær og tenner som hopper opp av vannet, ikke et sted for å ta et bad med andre ord.
Meg og Osata-san utenfor Minshuku Aozora om morgenen.
Daikōji (The Temple of the Great Growth), #67, er mulig et steg ned fra Unpenji, men det er et stille og atmosfærisk tempel, og mer så på grunn av regnet som begynte når vi ankom tempelet. Daikōji virker avskjermet fra verdenen utenfor med sin beliggenhet innenfor trærne som omringer det. Osata-san ser ut til å være i litt hastverk på tempelet, jeg lurer på om han bekymrer seg litt for lengden på vandringen hans idag, da han fortsatt sliter litt med knærne sine. Jeg tar det med ro derimot, så han går før meg.
Daikōji.
En våt vei underveis.
Tilbake fra fjellene går ruten igjen over ett flatt og befolket lavere område, ispedd små jordlapper, åkre og små dammer. Regnet skrur seg selv av og på. Jeg mener at jeg så at Osata-san brukte en app på smarttelefonen sin for navigering av ruten, men jeg er ikke sikker på om den viser den rette veien. Eller så er det min guidebok som viser meg feil vei. For etter en stund kan jeg se ham igjen, men han er da et stykke unna der ruten går, ihvertfall i henhold til min guidebok og veimerkene som jeg går forbi. Håpefullt så er han ikke så på avveie som skyene som famler ned fjellene i horisonten virker å være. En hegre som står på en båt i Niike-dammen ser ikke veldig fornøyd ut med været.
En hegre vokter over det regnfulle været på en båt i Niike-dammen.
Tempel #68 og #69, Jinnein og Kanonji, ligger side om side, men før jeg går og besøker dem begynner jeg å gå opp til Kotohiki Hachimangū helligdommen. Den lange steintrappen som går till helligdommen er fantastisk, hvor lanterner og stolper av stein fungerer som et gjerde på begge sider hele veien opp. På toppen er området nedenfor såvidt synlig under skyene.
Steintrappen som leder opp til Kotohiki Hachimangū helligdommen.
Kotohiki Hachimangū ligger ovenfor en park med samme navn, Kotohiki. Fra en paviljong kan jeg se ned på parken, hvor jeg ser rett på noe som ligner på en labyrint av sand. Labyrinten er faktisk en gedigen mynt laget i sanden. Opprinnelig hadde jeg tenkt å gå og se på mynten fra bakkenivå, men å se den herfra holder igrunn mer en nok, kanskje er det enda bedre. Mynten, som kalles for Kan-ei-tsuho, er 345m i omkrets og er stilet som en mynt fra det 17. århundre. Etter sigende, da jeg nå har sett på mynten, skal jeg nå få et langt liv og være fri for finansielle bekymringer.
Den gedigne Kan-ei-tsuho mynten i Kotohiki Park.
Når jeg ankommer 'tvilling'-templene ovenfra kan jeg se Osata-san nedenfor. Jinnein (#68, The Temple of God's Grace) og Kanonji (#69, The Temple of Kannon) deler begge samme tempelområdet, og også nōkyōchō-kontoret. Jeg er forvirret over hvilket tempel som er hvilket. Det betyr lite når det gjelder å gjennomføre tempel-ritualene på begge templene, men det kan hende at jeg bytter om på hvilken hondo og daishido som hører til hvilket tempel. Jeg lærer senere at Jinnein er tempelet som har en stygg betongbygning og trapp som man må gå opp gjennom for å komme til hondoen, og at Kanonji er det mer tradisjonelle. Hvis du kommer til templene gjennom hovedporten, er Jinnein tempelet til venstre og Kanonji tempelet til høyre. For meg var det den andre veien rundt. Med unntaket av den stygge inngangen til hondoen til Jinnein, er templene fine.
Tempelhagen til Jinnein.
Kanonji.
Osata-san hadde definitivt tatt en annen rute til templene, og var litt overrasket når jeg viste ham ruten i min guidebok, den kom opp forskjellig i appen hans. Etter å ha forlatt Kanonji, både tempel og by (de deler navnet), følger ruten Saita-elven mot det neste tempelet. Det er behagelig å gå ved siden av en elv til en forandring, men husk på å ta den rolige veien på sørsiden av elven. En liten sti forfører meg til et besøk til Kamara Jinja, hvor hovedbygningen til helligdommen er dekket med skrift.
Vandring ved siden av Saita-elven.
Det er ikke regnet som er årsaken til at den store fem-etasjes pagodaen på Motoyamaji, #70 (Headquarters Temple), er dekket over av en stor presenning. Med min fascinasjon for pagodaene føler jeg meg lei for at jeg ikke får se den, men ikke lei over at den blir renovert. Etter sigende skulle Kōbō Daishi ha bygget hondoen til tempelet i løpet av en enkelt natt. På tempelet beveger jeg meg fra ly til ly, i form av de overhengende takene til de forskjellige bygningene, for å slippe unna regnet. Det er noenlunde rart å tenke på at jeg nå har besøkt 70 templer, det føles som at tiden har flydd forbi. Eller det kan være at det er stemningen fra templene som berører meg, som om tiden beveger seg langsommere i dem.
I Motoyamaji-tempelet.
Fra Motoyamaji er det omtrent 12km til Iyadaniji, som er hvor jeg er nødt til gå idag. Været har føltes som en ekstra vekt idag, og jeg er derfor ikke sikker på om jeg vil være der i tide. Når jeg forlater Motoyamaji har klokken allerede passert to. Det som teller i min favør er at ruten ser ut til å gå i en omtrent rett og flat linje mot Iyadanisan, burde være en enkel vandring. Selv i regnet. Selv om tiden er virkelig relativ når du kaster min nysgjerrighet inn i miksen, da jeg går for å se på okunoinen til Motoyamaji, Myōonji. Og så går jeg feil et sted, hvor jeg tar veien istedet, men som belønner meg med en sårt tiltrengt kaffe på en combini hvor jeg kan finne tilbake til ruten igjen fra.
En noe dyster horisont.
På resten av vandringen til Iyadaniji går jeg forbi flere små dammer, og går for det meste på små sideveier. Det er ganske så behagelig, selv med av-og-på regnet. Jeg tar igjen Osata-san, og vi går sammen resten av turen, passerende forbi flere felt med fargerike pyntekorg-blomster. De står i nydelig kontrast til de tunge skyene som plager fjellene og åsene i bakgrunnen. På den siste tilnærmingen til klatringen opp til tempelet er det et provisorisk fotbad tilgjengelig for henroer med slitne føtter. Hvis det ikke var for været ville jeg ha tatt det i bruk.
Et felt med de fargerike pyntekorg-blomstrene, ikke mange farger i bakgrunnen.
Osata-san skal overnatte i Fureai Park Mino, men jeg har en avtale på Iyadaniji. Når Tomoyoshi Kubo og jeg skilte lag ved Tatsueji (på min femte dag), ga han meg visittkortet sitt og ba meg ringe ham når jeg kom til tempel 68, 69, 70 eller 71. Igår ringte jeg han og sa at jeg ville være på Iyadaniji ved enden av vandringen min idag. Han vil komme og hente meg der, men først vil jeg ta en rask titt på tempelet. Skumringen senker seg gjennom regnet når jeg klatrer opp til tempelet, med lyden av vann rundt meg på alle sider fra trærne. Fra det jeg rekker å se av det virker det som et nydelig tempel. Så ringer Tomoyoshi-san og sier at han venter på meg ved parkeringsplassen.
I Iyadaniji, besøkte tempelet, men sparer tempel-ritualene til i morgen.
På vei ned en trapp fra Iyadaniji i regnet med lampene lysende.
Det er utrolig hyggelig å møte Tomoyoshi-san igjen. Fra Iyadaniji kjører han meg til stamstedet sitt, Tiaki (千明), hvor han spanderer en god middag på meg. Det er ganske så artig, før jeg dro til Japan spiste jeg ikke sushi eller sashimi, men nå har jeg begynt å få en forkjærlighet for det. Med den eneste begrensningen at jeg kan bare spise de delene som inneholder fisk, og ikke noe annet fra sjøen, da jeg er allergisk. Han som driver stedet var tidligere en semi profesjonell og universitets baseball spiller. Etter at vi har spist kjører vi tilbake til huset til Tomoyoshi, hvor jeg endelig kan få et bad og skifte til tørre klær. Så sitter vi ned og snakker, med noe snacks og øl. Jeg er utrolig ydmyk over gjestfriheten hans. Det er en flott slutt på en regnfull dag.
Middag på Tiaki sammen med Tomoyoshi-san.
Jeg kommer til sove tørt og godt i natt, imorgen vil tyfonen treffe oss for fullt.
<- AwaiMarugame ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar