Templer: #60-61 (Yokomineji, Kōonji).
Lengde: 33.3km (989.2km), tid brukt: 10:33.
Vær: Lettere overskyet.
Jeg sov ganske så godt in den lille zenkonyadoen til Kōmyōji, men blir noenlunde misfornøyd når jeg titter ut av døren. Den blå himmelen og solen fra gårsdagen har forlatt åstedet, og etterlatt seg nok en skyfull himmel. Det er ikke gode nyheter for hva jeg har i tankene for de nærmeste dagene. Otsu-san går tidlig om morgenen, som jeg visste at han ville gjøre, og er ute av døren før jeg har begynt å spise frokosten min.
Zenkonyadoen til Kōmyōji.
Det er regnet for å være uhøflig å legge igjen søppelet ditt når du overnatter på en zenkonyado, så jeg må ta det med meg. Og jeg er i tillegg så dum at jeg ikke går tilbake til butikken hvor jeg sannsynlig kunne finne en søppelbøtte for det, og setter istedet i vei med et håp om å gå forbi et sted hvor jeg kan få kastet søppelet mitt. Det er ingen søppelkasser å finne i Japan noensteds, ikke offentlig ihvertfall. Det er ingen combinis i nærheten heller, jeg vet at jeg kan få kastet søppelet i en av dem. I mer enn sju kilometere går jeg med posen med søppel i hånden. Når jeg ser noe som jeg vil ta et bilde av, dumper jeg posen på bakken, går for å ta bildet, og plukker så opp posen igjen etterpå (nei, jeg kommer ikke til å tilfeldigvis 'miste' eller dumpe den et sted). En annen henro nevnte for meg at dette var på grunn av terroristangrepet på undergrunnsbanen i Tokyo for mange år siden, hvor terroristene brukte søppelkassene som beholdere for saringass-bombene deres. Etter det, ble mesteparten av søppelkassene fjernet fra det offentlige.
Vidunderlig lys over fjellene om morgene, selv om det ikke var sol.
Selv om det ikke er sol og blå himmel, så er lyset og glansen på himmelen nydelig.
Ikiki Jizō, bekkaku tempel #11.
Ikiki Jizō er bekkaku tempel #11, kjent for statuen av Jizō Bosatsu som er hogget inn i kamelia-treet på tempelområdet. Det må være noen år siden det treet sto oppreist i tempelet derimot. Tempelet er lett å få øye på i midten av det flate området, av ansamlingen av trær som det er lokalisert ved. Trærne inneholder også en Shinto helligdom, som såklart er tilgjengelig på den sedvanlige lange trappen. At en sånn liten ås kan inneholde så mange trappetrinn er et ganske så lite mysterie.
På veien som leder opp i fjellene, mot Yokomineji.
Jeg vil passere forbi, eller rettere sagt klatre over, nok et fjell idag og som vanlig er jeg forventningsfull til klatringen. Etter å ha hamstret inn noe mat på en Family Mart setter jeg kursen for fjellene, nå dekket av skyer. Ruten opp i fjellene mot Yokomineji går først på en vei, gående gradvis oppover, mistende gradvis hus på hver side, å begi seg inn i det ukjente. På den ene siden av veien er det en gul og rød bygning som ligner på en pagoda, men jeg tviler på at den hører til et tempel. Senere, på den andre siden av veien er det en liten kafé som har en bil inne i seg.
Skogsstien opp til Yokomineji, som går ved siden en større bekk.
Så stopper veien brått opp og det er tid for henro-korogashi igjen. Og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor, selv steintrappene som leder opp til selve skogsstien flyter over av vann. Som jeg visste den ville være, er stien opp bratt, og går ved siden av en større bekk under mesteparten av turen. Innimellom krysser stien over det strie vannet på små broer. Og om det er fordi jeg svetter i anstrengelsen av klatringen eller på grunn av den høye luftfuktigheten, sannsynligvis begge, blir alle klærne mine våte. Og så står trestrukturen til tempelet sin daimon over meg, etter en flott vandring opp til The Peak Temple, Yokomineji (#60). Som ligger på 709moh.
Tempelporten til Yokomineji vokter over ankomsten min tempelet.
Før jeg gjør noe som helst på tempelet sitter jeg ned i den fine hytten ved siden av bygningen som nōkyōchō-kontoret ligger i. Her oppe blåser det en kald vind og den kjøler meg ned. Faktisk, så forårsaker den at mine teite Raynauds-syndrom fingre setter igang, noe som fører til at blodsirkulasjonen i fingrene mine blir midlertidig redusert, de skifter til å bli hvite spøkelsesfingre. Noe som forårsaker en viss munterhet blant de andre henroene i hytten, som finner det artig at jeg som en 'viking' fra Norge fryser her. Jeg er nå ganske så vant med at dette skjer, så jeg kan ikke gjøre annet enn å se det humoristiske i det. En annen artig ting er at noen av de andre henroene som er her, er de to japanske henroene som jeg først så i Akebono-sō for rundt tolv dager siden, nå sammen med en russisk henro.
Yokomineji.
Fingrene mine er fortsatte numne når jeg gjennomfører tempelritualene. Faktisk, så vil de være det for en god stund. Det er et fredsomt tempel, regnet for å være det mest vanskelige nansho-tempelet på pilegrimsvandringen. Mens den unge monken tegner kalligrafien i min nōkyōchō, bruker jeg hårføneren til å varme fingrene mine på. Hårføneren er der for å kunne tørke kalligrafien på nōkyōchō-rullen eller -vesten hvis man bruker en av de istedet for boken som bevis på sin pilegrimsvandring. Min egentlige plan var å gå Moe-zaka ruten i retning Ishizuchisan etter å ha besøkt Yokomineji, da jeg har i tankene å klatre det fjellet. Planen var å overnatte på en av stedene nær starten på klatringen opp til toppen, men jeg har ikke klart å komme i kontakt med noen av dem. Det virker som at Kōbō Daishi har voktet over meg igjen, da jeg lærer av monken at Moe-zaka ruten er stengt da den har blitt ødelagt i den nylige tyfonen og det ikke er mulig å gå på stien. Monken hjelper meg med å ordne et sted å overnatte i Saijō istedet.
Hoshigamori, okunoin til Yokomineji. Ishuzuchisan skjult av skyene.
Selv om jeg ble fratatt muligheten til å gå Moe-zaka ruten, klatrer jeg likevel opp til der stien starter fra. Der, ovenfor tempelet på ryggen, ligger Yokomineji sin okunoin. Som heter Hoshigamori. I klart vær vil man få en super utsikt over det store fjellet. Fra en nydelig liten torii, som jeg trodde ville være større etter å ha sett bilder av den. Nå ligger det høyeste fjellet i den vestlige delen av Japan skjult i skyene. Det er fortsatt ett flott sted.
En rad med toriier nær Yokomineji.
Når jeg begir meg i vei på stien ned igjen er fingrene mine fortsatt numne, men min eneste bekymring er om jeg tar feil ved et kryss og går glipp av ruten som går forbi Shirataki. Stien virker å virker å være i alle mulige tilstander, enkel å gå på, rotete, gjennom veltede trær. På et sted går ruten gjennom et åpent område grunnet skogsarbeid, noe som gir en flott utsikt over fjellene, bare skjemmet av kraftlinjene som krysser landskapet. Etter å ha brøytet vei gjennom vegetasjonen finner jeg en liten lysning hvor det er en god utsikt over sjøen og det flate området nedenfor. Unødvendig å si at jeg liker vandringen ned.
På turen ned mot Kōonji fra Yokomineji, deler av stien er åpen grunnet skogsarbeid.
Shirataki er okunoin til det neste tempelet, Kōonji. Det er en fantastisk plass, rett ved en foss. Voktende over fossen fra toppen av den er det en fryktsom Fudō Myōō statue, med sine to unge gutte-tjenere kjent som Kimkara og Cetaka.
Shirataki, okunoin til Kōonji.
Når jeg ankommer tempel #61, Kōonji (Incense Garden Temple), har klokken passert halv fem. Jeg har brukt en god del lengre tid enn det jeg trodde jeg ville ha gjort. Dette tempelet er det rareste tempelet så langt. Det ligner på langt nær noen av de andre templene, da det består av en stor bygning av betong. Jeg under meg over hvorfor de bygde det slik. Når jeg spør om hvor hondoen og daishidoen er peker betjeningen på tempelet mitt til en åpen dør i den store bygningen, og sier at de er begge der. Det er ikke før etterpå at jeg forstår at hondoen er den store hallen i andre etasje inne i bygningen, og at daishidoen var der hvor jeg gjennomførte ritualene to ganger.
Kōonji, dette tempelet ligner ikke på noe annet tempel på pilegrimsvandringen.
Det var ingen sol idag, men likevel så går den ned i flammer bak fjellene. Å nå Hōjuji i tide har jeg ikke noe tid til, og jeg går i tillegg feil vei en gang på veien, men jeg ender likevel dagens tur ved tempelet. Det vil si, utenfor tempelet, dette er det første tempelet som jeg har sett som faktisk er stengt av etter stengetid. Tempelet ligger rett ved siden av togstasjonen i Iyo Komatsu, noe som er praktisk for meg. Jeg har tid til å gå til en nærliggende Lawson for en kopp med kaffe og en søt mochi før jeg tar toget til Saijō.
Solnedgang nær Kōonji.
Etter å ha sjekket inn på hotellet mitt, H. Oraire Saijō, og fått meg en dusj går jeg ut for middag. Når jeg spør hotellbetjeningen om anbefalinger viser de meg veien til en izakaya i nærheten som heter 36, som er akkurat hva jeg ønsket meg. Den store bollen med udon med kjøtt og tilbehør er nydelig. De sier at det skal bli sol imorgen, så for meg er det et stort fjell som troner i horisonten.
Ved en Lawson Station.
<- Iyo MiyoshiIshizuchisan ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar